Rødtinden - min venn

Det er de små fjellene som gjør hverdagsturen mulig. I mørketida er derfor Rødtinden en god venn for lett tilgjengelig topptur. I desember fikk jeg 24 kjøringer ned fra dette vesle fjellet.

Henrik tar seg en luftetur på vei hjem på årets siste dag

 

Rødtinden måler beskjedne 470 moh. Bak til storebroren, Storbuktstinden, er det ca 15 minutter labbing. Du blir belønnet med drøyt 100 nye høydemeter, og litt brattere linjer ned i Storelvadalen.

 

Her er litt fra moroa 30. desember: https://vimeo.com/56512837

 

Med den elendige forvinteren vi har hatt, har forholdene på Rødtinden vært rimelig bra hele tiden. Det absolutt beste med området, er at det er svært lite stein her. Det har vært en klar fordel, med snødybde som knapt har dekket blåbærlyngen.

Jeg begynte her allerede i oktober. Absolutt alle mine nedkjøringer i år har blitt gjort i østsiden. Her er mange muligheter, men når snøen legger seg tyngre, skal man også her være våken for skredfaren. Det går skred i området hvert år.

 

 

Rødtinden er perfekt om gruppa har forskjellig nivå - eller om man ganske enkelt har liten tid til rådighet

 

Du er skjelden alene på Rødtinden

 

Du finner bratt, du finner dropp, og jeg har hatt løssnø på nesten alle turene - selv når jeg har gått opp på betongskara. Østsiden er såpass liten at det er greit å labbe opp og ned noen turer når man er i området. For variasjon, duger også andre siden av dalen.

Siden 95 prosent av alle som besøker Rødtinden velger nesten samme vei ned som opp, får du dessuten - nesten alltid - hele østsiden for deg selv.

Når det kommer litt mere snø, er det masse moro fra toppen og ned mot Oladalen.

 

Her er litt mer Rødtinden-moro fra de siste ukene:

http://arcticbikefun.blogspot.no/2012/12/dans-over-kaldfjorden.html

http://arcticbikefun.blogspot.no/2012/12/sma-fjell-for-korte-dager.html

http://arcticbikefun.blogspot.no/2012/10/pudderalarm-i-bakgarden.html

 

Her er en fin test av hodelykter, et "must" i mørketida:

http://teleskiers.blogspot.no/2012/12/test-av-kraftige-hodelykter-og_8.html

God, leken jul

Jeg lover å leke minst like mye i 2013 som i 2012. Det håper jeg også du gjør.

Som ofte ellers, så blir det film av leken min. Her er noe av det som er mulig å gjøre på betongskaren mens vi venter på pudder: https://vimeo.com/56209197

Her er mer leken vintersykling:



http://arcticbikefun.blogspot.no/2012/01/virkelig-vintersykling.html

http://arcticbikefun.blogspot.no/2012/02/terrengsykling-i-kulda.html

Solsnudagen

I dag var årets mørkeste dag. Det kunne ingen se. I stedet fikk vi servert en av de vakreste.

 

I år intreffer vintersolverv, dagen da sola snur, 21.12.12., klokken 12.12. Litt av et sammentreff.

 

Et helt ubeskrivelig lys har penslet Tromsø de to siste dagene. Så oransje at de som ikke var her, men bare ser bilder, må tro at det er juks. Det er det ikke. Tvert om har oransjefargen på sitt heftigste vært så intens, at de ferreste klarer å gjengi intensiteten gjennom et kamera. Heller ikke jeg.

 

 

Det er vanskelig å komme seg ut, midt i en hektisk arbeidsdag. Vi har, tross alt, ikke mange timer med lys disse dagene. Gjennom en litt utvidet lunsj, fikk jeg likevel fanget noe av stemningen. Fra Kvaløya, selvsagt. 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

  

Dans over Kaldfjorden

Jeg har absolutt alt å lære når det gjelder nordlysfotografering. Men et sted skal man jo begynne.

Fallhøyden ved å publisere er enorm. Knapt noe er mer fotografert de siste par årene enn når disse partiklene fra sola treffer atmosfæren. Nettet er fylt med bilder som tar pusten fra en. Vi er blitt så bortskjemt, at noe så fantastisk som nordlys er blitt litt kjedelig.
Likevel, for en som er sulten på å lære nytt, er dette et spennende fotomål.

Her om dagen var det varslet et middels utbrudd, mot nord. Jeg pakker masse klær, termos, kamera og stativ - og la kursen mot en høyde i bakgården, 568 moh. Her er 360 graders utsikt, og et fint utgangspunkt, tenkte jeg.
Det viste seg å stemme. I nord danset Aurora, sterk og klar. Dessverre kom jeg en liten halvtime sent, og showet var avtakende.

Med absolutt null månelys, var utgangspunktet krevende for en nybegynner. Jeg har en tendens til å undereksponere. 2-3 sekunder eksponering, selv med blender 2,8 og 3200 iso, blir tynt i bekkmørktna.
I løpet av to drøye timer lærte jeg mye, frøs mer - og fikk ca 600 eksponeringer. Noen av disse vises i denne timelap'en.:

https://vimeo.com/56009683

Takk, Aion

En hund er aldri bare en hund.
I dag skulle vår Aion vært 13 år - i går forlot han oss, etter en tids sykdom

Aion, som alltid la seg på rygg: åpnet seg og ba om kos. Han som smilte, slik jeg aldri har sett en hund smile. Rolige Aion, som aldri har vist noen form for sinne mot noen. Bare vært god.

Aion, som ble født på mitt kontor for nøyaktig 13 år siden. Med meg som jordfar, for Aion og fem søsken. Som vi fant navn til ved å lete på stedsnavn rundt Nordpolen.

Aion, som jeg sov ute sammen med i hundegården i Tromsdalen da han som valp skulle lære seg å bli en ekte Alaskan Husky. For å gi han trygghet, selvtillit og mot.

 



Aion, som ble selve symbolet på en god, snill og trygg hund. Han som alle fire ungene er vokst opp med - han som elsket ungene våre, de som skulle gå tur med han i går ettermiddag, da vi alle forstod at det var slutt.

Aion som har gått alle timene og milene med oss, i alle slags terreng og høyder. Som jeg bar kløvet for i den verste steinura, på en av våre ukesturer over Finnmarksvidda. Aion som har båret tonnevis for oss, slik at vi kunne unne oss ekstra luksus i form av lettere sekk eller ekstra godsaker.
Aion - trygge, tøffe Aion - som skremte bjørnene da de stod fem meter foran oss i Dividalen.

Vår Aion, som ikke er sammen med oss lenger, men har fått ro. Aion, som det vil ta lang tid å vende seg til at ikke er hos oss lenger.

En hund er ikke bare en hund.
Takk, Aion, for alt du var: Det var ikke lite.
Hvil, gode venn.

Små fjell for korte dager

Små fjell kan gi stor glede - særlig på de aller minste dagene. Det gjør ikke noe å ha en slik legegrind i bakgården: Nordsiden av Rødtinden byr på plenty med moro, og kjøreføret er strålende.

Rødtinden er kanskje Tromsøs mest besøkte skifjell. Det med god grunn. I år er  det imidlertid flere fotspor enn skispor opp. Det er ingen grunn til det.
Hellingene inn mot Storelvadalen byr på både styresnø, noen flotte heng og ikke veldig mye stein.
Kort nedfart, ja; men det er bare å spasere opp igjen. Finfin trening er det også.

Her er dagens moro festet til film: https://vimeo.com/55166588
(om bredbåndet ditt ikke er bredt nok, kan du slå av HD på filmen, og du unngår hakking)

Betongarbeid på Kattfjordeidet

Blåisen på Kattfjordeidet var som betong under dagens lille utflukt til høyden. Men selv om skiføret var kjipt, var alt annet praktfullt.

Steinskarstinden har naturligvis ikke fått sitt navn ved en tilfeldighet. Forventningene var da også ganske små. Det var mer høyden, lyset og en ugått miniegg som fristet.
Skiene ble plassert på sekken allerede før skoggrensa, og forble der hele veien opp.

 

Mobilkameraet for duge som dokumentasjon på at turen var vel verdt hver eneste høydemeter, selv om ikke en eneste sving hjem ble satt i noe som lignet løssnø.

 

Til sist, en stemningsfilm for alle dem som synes fjellet er best uten pudder: