Påskemoro blant polare lavtrykk

Vi har brukt hver dag av påsken til å feire snøen, leken og gleden med å teste nye grenser. Brettspill har det blitt lite av.

Å presse yttergrenser er en basisferdighet: frisk satsing i hoppbakken.

Jeg låner denne facebookeldingen fra en klok mann, fordi det er sant:

"I ei påske da en del av oss sliter med å kjenne igjen virkeligheten. Da svart og hvitt i store bokstaver slår i hjel nyansene i realitetene".



Takk Espen Nordahl.
Mitt ønske er at mange som snakker og skriver om skredfare og turer i fjellet reflekterer over disse ordene. Både blant oss som ofte har ski på beina, og dem som sjelden har det.

Heldigvis har vi hytte i skogen. Uten internettforbindelse og avislevering. Vi har unger som elsker å være ute, som elsker å stå på ski, som tar en utfordring og som fryder seg over og bare ser muligheter i 20-30 centimeter nysnø i døgnet. Som ikke blir livredd om de står til halsen i nysnø, lander på hodet etter hoppkanten eller bakken er brattere enn noe de har gjort før.
Derfor har vi vært mest ute: vår brettspillpåske oppsummerer seg til en runde Den Forsvunnede Diamant.

Påskens mest brukte lekestativ: hyttetaket

Jeg våger også en innrømmelse, sånn helt på tampen av påsken: Mot "alle gode råd" har jeg våget meg mot høyden. Det har gitt trygge og fine turer. Det er nemlig mulig, også på faregrad 3 og 4.

Du kan sjekke litt av skimoroa i denne filmen:
https://vimeo.com/63051914

Jeg avslutter med nok et utdrag fra min kloke venn sin facebookmelding:
"Så la oss derfor fremheve alle de tusener som denne påska har gjort de gode vurderinger, de gode og bevisste vegvalg."
For det er jo hva det dreier seg om. Egentlig.
Ikke la redsel ødelegge for gode valg.
Er det ikke?

Du er ikke gammel før den dagen du slutter å leke

Hva nå, Pål?

I formiddag var jeg og fruen med på forskningsprosjektet som skal prøve å finne ut hva som er drivkraften bak toppturer og løssnøkjøring. Få timer senere tar snøskred et nytt liv i Tromsø. Nok en gang må jeg stille spørsmålet: Er det verdt det?

Kan jeg tillate meg å ignorere dem som er bekymret over mine stadige turer i fjellet?
Er mitt ego mer verdt enn deres bekymring?
Har jeg den kunnskap som kreves?
Er jeg tilstrekkelig varsom?
Er mitt stadig bedre utstyr med på å sette meg selv i større fare?
Kan jeg dø av det jeg holder på med?
Er jeg villig til å dø for dette?

Svaret er i alle fall krystallklart nei på det siste.

Jeg skulle ønske jeg kunne svare sikkert på de andre spørsmålene. Jeg må likevel prøve å besvare dem, og flere andre spørsmål. Og det er uaktuelt å ikke være bånn ærlig.
Det holder kanskje ikke at jeg selv mener jeg gjør gode og konservative valg.

Jeg har passert 40.000 høydemeter på skifeller på Kvaløya denne sesongen. Det har vært fantastiske turer og opplevelser.

Jeg mistet en venn i snøskred sist uke, og også en i fjor. Skiøya mi har tatt fem liv på tre år. Jeg har kompiser som overlevde to store snøskred i fjor.

Dette vet jeg: Fjellsport er og har alltid vært en viktig del av hvem jeg er som menneske. For meg er dette den ypperste form for livskvalitet. Jeg tror ikke jeg blir et helt menneske uten.

Jeg må uansett begrunne hvorfor jeg skal fortsette med dette. Og om jeg tør å svare ærlig, så må jeg være forberedt på at noen av svarene er ubehagelig. Er de da til å leve med, for meg og mine?

Hvilke veivalg tar jeg videre?

Jeg har ikke svarene i dag, og kanskje vil jeg heller aldri finne dem fullt ut.

Men jeg lover å prøve.

Spray på en klassiker

Vi er inne i andre uke med daglig påfyll til pudderøya Kvaløya. I dag sprayet vi en klassiker. På slike dager slår Buren aldri feil - og det blir heller ikke galt å få den først.

Magiske, fine fjellet

Thorleif tar jomfrua, og viser vei i lett skydekke

Gunnar "Æ Kan Ikke Kjøre" snorkler mot Ersfjorden

Bård dokumenterer at stil er stilig

Roar fyller lufta med fredagsgodt