Slipp skigleden løs

Skiglede er naturligvis ingen forutsetning for å trives i Tromsø - men det hjelper på. Dagens skileik utfordret både tyngdekraft og frykt.

Anna og Sigve tyner yttergrenser

Jeg har fire barn. For alle har jeg fulgt følgende lekeregel: 

Ungene skal helst brekke noe 

før de avslutter barneskolen -

en hjernerystelse på kjøpet skader neppe.

 Det finnes som kjent ikke dårlig hoppvær

Vi har mislyktes på benbruddfronten, men har hundre prosent klaff på hjernerystelser.

Og så mener jeg naturligvis ikke bokstavelig dette, at jeg sender ungene ut med mål om å skade seg selv.

Det er et bilde på at jeg ønsker at mine barn skal utfordre også yttergrensene i leken, og inn i mellom helst litt forbi. Dette bildet gjør mest av alt noe med mine egne holdninger, og reduserer min frykt.

Å presse sine egne yttergrenser, er nemlig en basisferdighet.

Slik lærer de seg også å være forsiktig, gjøre gode vurderinger - men også oppdage nye sider ved seg selv, og hente ut maksimal aktivitetsglede.

 ...og snøen er en myk lekekammerat

Så, tilbake til ski: Alle fire ungene mine har skiglede i bøtter og spann. Ingen har vært spesielt redd for å tyne yttergrensene. Og de har fått lov. Ja, jeg må nok innrømme at jeg har utøvet et vist press, også. Og backet. Masse.

Så: Nå når den fineste årstiden står for tur, ta den i bruk. Finere lekegrind enn den norske vinteren, finner du ikke. I alle fall ikke i Tromsø.

De to eldste, Henrik og Margrethe, har tråkket skispor for de minste

Margrethe har tatt ut mest av skileiken med startnummer på

...mens Henrik har vært en "parkrider", mer høyt en lavt.

...og skigleden fortsetter å gå i arv