Vinterduellen

Nordlys utfordret undertegnede og Kari Westergaard til duell: Er det virkelig stas med vinter? Klart, sier jeg. Kari holder den på armlengdes avstand. Her kan du lese mitt innlegg i den vennskapelige duellen:

Klart vi elsker vinteren

Vend deg til det med en gang: Denne vinteren skal vare i åtte måneder. Da hjelper det på humøret om man har en leken holdning til den.

Jeg ser det: at det kan være grenseløst irriterende. Når jeg stadig vekk hyller både vinter, skileik, framsnakker hopp fra hustak og synes alle foreldre bør unne sine barn et beinbrudd eller to forårsaket av en ublid landing.

Alt dette, mens en halv meter nytt skiføre kommer på tvers i 20 sekundmeters fart inn i oppkjørselen. Plastrer igjen ytterdøra. Og naboen for n’te gang sitter fast i innkjørselen, fordi han får anstrengelsesutløst astma bare av å ta i snøskuffa.

Mine unger maser på å få gå ut og leke. I null centimeter sikt – med risiko for å bli blåst enten på havet, eller snødd ned i løpet av minutter.

Kan det gi livet mening å være så fortapt i vinteren, da?

Jovisst! Det er, vil jeg hevde, noe veldig nær en forutsetning for å bli værende her oppe under iskanten. De siste ukene, har den dessuten gitt et vesentlig bidrag for styrket folkehelse.

Nå kommer vinteren i mange former. Den heteste salgsvaren for tiden, er auroragrønn. Vinterdansen på himmelen gir Tromsø et omdømme i verdensklasse. Ingen utenfor Norge spør om Tromsø som sommerby, lengre. Vi har endelig sett lyset i mørketiden.

Andre sverger til hvite strender. Fullt oppegående kvinner og menn, i gode jobber og med stabile familieliv, vrenger av seg kontorstasen i Folkeparken hver fredag ettermiddag, før de møter malangsgrunnen iført sokker og badehette.

Selv trekker jeg mest oppover. Kvaløya er min lekegrind. En morgen som bærer bud om perfekt styresnø, er en strålende inngang på dagen.

Vinteren gjør meg ikke bare barnslig, den holder meg fysisk og mentalt oppe. Toppturene – store som små – gir meg en leken inngang til treningen. Så fint og så artig, at jeg for flere år siden sluttet å trene.

Nå labber jeg med feller og høy puls opp, og pudrer meg på vei ned. Jeg er venn med de fleste fjellene på Kvaløya. Og de er så mange og så rike på muligheter at det finnes en bestevenn for hver eneste dag. Om man bare lar fornuften råde, og samtidig hindrer at frykten seirer.

Jeg tenker ofte, ja nesten hver dag: Ikke bare hvor heldig jeg er som får bo her, men som har denne interessen som gjør at jeg henter ut maksimal lekeglede av det beste som Tromsø har å  by på.

Foto: Per Hasvold

Ullpledd, stearinlys og kamillete ligger ikke for meg. Men jeg elsker stillhet, dempet belysning og alenetid. Som når jeg, ofte, gjør en av mine aleneturer til et av nærfjellene. Har bylyset i ryggen, nordlyset over hodet og pudder under skiene. Andre dager herjer nordvestkulingen: den har vært fast følgesvenn de siste ukene.

Når naturen kommer slik, tett på, viskes dagens mas og jag ut. Kall det en klisje: men man kjenner at man lever. Den fysiske gevinsten er en bonus.

Og om ikke annet - om du tror at du hater vinteren, så tenk: Hva ville våren vært uten en vinter?