Fornøyde solslikkere

Fy søren så deilig den er, sola. Og så artig å finne nye turmål.

Solslikkere, fra høyre: Monica, Inger, Roger, Per, Trond, ego

På slike dager glemmer man lett at vi ikke nådde vårt hovedmål for dagen, og at skikjøringa hjem ikke var blant de mest minnerike. På toppen av Kinnbeinet kjente vi sola ga både varme og energi. Nok en perfekt toppturdag på Kvaløya.

Målet for dagen var Vasstinden, med inngang fra øst. Vi konstaterte raskt at det ville bli vanskelig. Hul kartongsnø, is og en småkjip ulyd i inngangen til "trakta" fra Likdalen (navnet er i grunn nok til å skremme) var svar nok: Rask retrett, og justert kurs til Kinnbeinet. En beskjeden, men markert topp i enden av Finndalen.

Se vår skredvurderig nederst i saken, under bildene.

Det var ikke bare et klokt valg: Kinnbeinet var et nytt og svært hyggelig bekjentskap, som leverte varene. Her får man Kvaløya-topper fra en helt annen vinkel enn den man er kjent med.

På vei mot sola. Ski på skulder og sekk opp siste ryggen. Magiske kulisser.

Kinnbeinet og sola

Vi endret hovedplanen, og snudde på vei opp til Vasstinden

Vår skred- og sikkerhetsvurdering i dag:

Vi gikk til området med åpent sinn, med en klar holdning om å gjøre gode vurderinger. Det er lett å "slippe opp" når skredfaren er lav. Turfølget er godt samkjørt, vi diskuterte mange forhold jevnt innover Likdalen, og var omforent om alle. Kinnbeinet var et godt alternativ for dagen, og jentene hadde uansett allerede valgt dette.

Det var hard og tørr kartongsnø innover hele dalen, som delvis knakk under skiene - stedvis var det så hardt at vi måtte hugge skiene inn for feste. Vi ønsket likevel å sjekke hvordan snøen var lenger inn, der det er overgang fra ganske flatt til stigning. Og trangere.

Dalen ligger sånn til, at den blir en skikkelig trommel for nesten alle vindretninger. Veldig liten skaveloppbygging i toppen, men det sier seg selv at her er mye vindtransportert snø inne i "trakta". Den hule kartongsnøen er indikasjon nok, like mye at deler av den nedre "platen" hang med solid brist inn til fjellveggen: et greit svar for "hul snø" som synker/setter seg - og slipper. 

Planen var en første snøprofil i første bakken, for å få en god indikasjon, vi anslo stedet til å ha ca 25 grader helning. Stedet ville også gitt oss et godt utgangspunkt for for planlegging av evt. videre veivalg (to hovedalternativer til toppen). 

På vei inn i bakken hører jeg et solid "voff" under meg, uten at kartongsnøen knekker eller synker - det er bare en lyd. Jeg går ca 10-15 meter foran neste mann. Bare jeg som hørte lyden, mulig det var en enslig tanke som strøk forbi i mitt hode. Vel, uansett nok til at vi snudde umiddelbart. På retur, i skrålia, fikk vi flere bekreftelser på at kartongplata var både hul og skjør. Skredfaren er generelt lav på Kvaløya om dagen (2), selv om kulden stedvis har økt den. Inne i Likdalen er nok skredfaren generelt høyere, den har også i seg potensial for å være en solid terrengfelle.

Vår konklusjon: Dette er et godt våralternativ. 

Vi tok heller ikke sjansen på å kjøre ned de flotte flankene fra Kinnbeinet: stålis og mye stein på sidene i rundt 35-40 grader terreng (avhengig av trasé) fristet ikke. Ved fall hadde man skutt fart - trolig ikke stoppet før bunnen, ganske sikkert med noen solide treffere på veien.

Men for en vellyket dag det ble.