Takk for i år, Håkøya og Bruna

Det er nesten ikke til å tro; det er en måned igjen til selveste julaften, og stiene byr fortsatt opp til den herligste terrengsykkeldans. Men, dette ble trolig årets siste tur til Bruna og på Håkøya. Takk for i år.
Snur film fra Håkøya: http://vimeo.com/32768123
Snurr film fra Bruna: http://vimeo.com/32713813

Solvink, rypejakt og GoPro

I dag var siste sjanse til å se sola i Tromsø, på en stund. Dagen var perfekt. Sju-åtte minus, krystallklart og vindstille. Tromsø på sitt aller beste.



Jeg og Storm benyttet den i høyden, på Kvaløya.
http://vimeo.com/32407753

Bønnhørt

Da var vi der. Måtte alle værguder som truer med våt nedbør, ta grundig feil.

Sjokkerende om vinterrypa

År med empirisk frustrasjon har funnet sitt sjokkerende svar; Vinterrypa flyr med radar.

Sjekk de hardtslående bevisene her. Bildene viser novemberskutt rype, fra Kvaløya, som slår fast at rypa ikke bare anlegger vinterdrakt, men at evolusjonen også har sikret den et mildt sagt overraskende forsvar når snøen uteblir.

Sjekk også forskjellen; den ene med radar, den andre uten. Ting tyder på at det ikke er tilfeldig hvem som blir vaktleder når kritthvite individer samler seg i snøfritt fjellterreng.

Dette gir svar på mange års frustrasjoner. Man ser dem på flere hundre meters avstand, der de lyser opp som xtremt synlige plastposer. Men du slipper nesten aldri nær nok til å dra et haglskudd. Nå vet vi hvorfor.

Disse to eksemplarene er skutt på hvert sitt vis, men samme dag, i samme område. Den første fra en flokk som - nær sagt; som alltid - lettet ca 50 meter unna. Av en eller annen grunn endret de mening, etter å ha landet i en fjellside om lag 300 meter borte, og kom mot meg igjen. Jeg krøp bak en stein. Og dro ned den bakerste.
Det var den med antenne.

Senere på dagen fikk jeg den andre; en single stegg, som ikke hadde antenner nok til å slå vingene ut i flukt før det var for sent. Som man kan se, så har den ingen radar.



Legg merke til at det ikke bare er utviklet antenner; antennene er festet til en tallerken. Det er grunn til å tro disse fanger opp alle soniske forhold. Og at jeger mot kritthvit rype i snøfritt terreng er rått parti.

En trøst finnes dog. Det er grunn til å tro at rypa slipper denne radaren fra sin vinterdrakt straks snøen kommer. Det ligger nemlig i kamuflasjens natur, at det ikke har behov for denne lenger da.

Folkeskikk på stien

Vi terrengsyklister er i stand til å skremme livet av en stakkar fotgjenger; skal si han skvatt, hannkjønnet som pissa midt i lysløypa.

Det er utrolig hvor mye god, gammeldags folkeskikk hjelper.

Søndag formiddag. På Tromsøya popper folk ut fra husene. Inn i lysløypa - som binder hele denne flotte byen sammen, men også ut på stiene. En terrengsyklist på jakt etter fart og trange svinger blir fort som pesten.

Med mindre du oppfører deg som folk. Bremser opp når du møter noen. Rekk gjerne opp hånda og hils; “God morgen”. Det slår aldri feil. Du er godtatt som en av dem. De hilser tilbake.

Og enda viktigere blir det når du kommer bakfra. Brems for all del ned.
Har du ikke ringeklokke på styret - som meg - så stem i et forsiktig “Ring - ring”. I stedet for å skremme hjerteinfarkt på dine medborgere, trår de høflig til side. Og smiler til deg. Rekk gjerne opp hånda i en hilsen i det du farer forbi. Som en “takk”.

Det siste vi ønsker er å oppleves som bøller. Men det er nettopp hva vi lett blir, om vi hensynsløst dundrer rundt en sving eller raser forbi mens vi sneier skuldra til de som går.
Da blir vi fort - og med rette - verbalt kastet ut av lekegrinda.
Vi har vikeplikt - alltid.

PS! I dag gjorde jeg et unntak. Skal si han skvatt; hannkjønnet jeg på passe lang avstand så stod og pissa midt i lysløypa, da jeg kom skrensende inn fra venstre. Tror han ble våt på buksebeina, også, gitt…

Under halvmånen

I kveld har jeg lekt under halvmånen.
Med Remedy, masse luhmen, lang lukkertid - i gjørme, men også på myrer som fryser til.

Jeg digger høstmørket. Lyset er på sitt heftigste, da. På sykkelen blir kjente stier helt nye. 
Et spor som er planke i dagslys, blir både utfordrende og morsomt. Samtidig

blir også naturopplevelsen mer intens.

Da er det morsomt å ha speilrefleksen i sekken. Stileken får en ytterligere dimensjon.

I mørket - på Håkøya. Alene. Jeg, Remedy og et enkelt Nikon.

November er en digg måned. Også for terrengsykling.

Mens vi venter på pudder

Korte dager - regntungt - hustrig. Hvem innbiller seg at høsten ikke er kongetid for å leke seg på singletracken? Uansett; de tar feil. Sleipe røtter, gjørme til midt på kranken og stier som fullgode bekker gjør senhøsten til ekte leketid. Bare hold litt mer igjen enn vanlig nedover, og vær kjip med forbrems. Grove dekk er en klar fordel; jeg kjører Fat Albion 2.4 på min Remedy. De duger.

Stort sett har du fjellet for deg selv på disse dagene. Og har du nok luhmen i panna og/eller på styret, og tør bevege deg ut i mørket, risikerer du nordlysopplevelser du vil huske for alltid. Eller huinnkjeft fra en møtende turganger.