Scene fra Supervention
25. oktober slippes den norske skifilmen
"Supervention" på norske kinoer. Traileren begynner med et
gigantskred, utløst av en skiløper som åpenbart havner midt i. Alt filmet og
klippet fra tre kamera. Jeg blir kvalm når snøskred normaliseres gjennom pompøs
musikk, lydeffekter, inntrykk av overlevelse og spektakulære
kulissebilder.
Sjekk traileren her, og gjør opp din egen mening: filmweb.no
En ny vinter står for
dør. Ola og Kari er hekta på toppturlivets kvaliteter, og skal forsere et sinnssykt
antall høydemeter. Fordelt på alle tenkelige, og også utenkelige, fjellområder.
Og jeg med.
Det beste å tenke på,
er at kunnskapen om snøskred og trygg ferdsel i fjellet er blitt både bedre og mer tilgjengelig.
Det vanskeligste er
at noen vil dø. I snøskred. Brutalt, men slik er det. Ikke siden 1984 har
vi hatt et år uten (kilde: NGI).
Vi håper alle på at
det ikke blir noen nær oss. Ikke nå igjen.
Kjente fjes og store kulisser
Det er to statement
innledningsvis i traileren til ”Supervention”. Gitt av to toppatleter.
Det ene er klokt, det andre sykt. Jeg tar det siste
først, siden det kommer først: Kryssklippet direkte etter det nevnte skredet:
«Nå har man
sagt det, man har skrevet opp det, vi har diskutert det. Nå står vi her. Da har
man litt press på seg, at man må gjøre det.»
En ung gutt, foran en heftig rail og ei steintrapp.
Jeg tipper han hadde ballene sine i tankene da han snakket, og ikke skredet.
Virkningen og regien er likevel til å bli kvalm av.
Kamera går, budsjettet definerer risiko.
Det andre, sydd inn i heftige fjellkulisser og
stupbratt skikjørig, er Aksel Lund Svindal – superalpinisten og
Nord-Norge-entusiast:
“Alle
nordmenn burde egentlig få muligheten til å oppleve hvor rått Norge kan være på
sitt beste.»
Det er sant. Vi som er heldige å ha denne interessen
- og både helse, tid og sted til å utøve lokal vinterfjellsport - unner flest
mulig det samme.
Aksel er en av de klokeste idrettsmenn. Men det han
sier rimer dårlig med snøskred. For akkurat som den unge gutten, hadde
garantert ikke Aksel snøskred i tankene da han sa akkurat det.
Han er likevel klippet knapt ti sekunder etter det
siste skredet. Og det kommer et til, like etter.
Ingen unnes å oppleve et snøskred. Ikke på noen måte.
Alle som kan bare bitte litt om snøskred, vet hvor tilfeldig og små marginene
er.
La meg ha det sagt: Jeg er blant de veldig, veldig
mange som ser frem til «Supervention». For mest av alt forherliger den
livskvalitet og lek. Og norsk natur.
Jeg innrømmer lett at
jeg lar meg imponere av utøvere som tyner yttergrensene forbi nettopp det: en
grense som ingen har passert før. Det er pompøst, men uten ”oppdagerne” hadde
vi stått fast i steinalderen.
På film er det rått å
se på. Og jeg blir sugd i mot. Jeg har lyst, men vet at jeg har
verken evner eller guts til å gjennomføre.
Mitt budskap er
likevel dette, for å gjenta: Gjennom regi og musikk gjør man snøskred til noe
annet enn hva det er. Man heroiserer, man normaliserer – i ytterste konsekvens kan
man bidra til å ufarliggjøre.
Selvsagt er ikke
dette hensikten til dem som lager filmen. Men virkningen blir slik.
Sannheten er at
snøskred er et helvete. Og ikke noe annet.
Derfor er jeg spent på hvordan skredhistorien
ivaretas i den virkelige filmen. Jeg håper at svaret jeg får på kinolerretet,
er at jeg gir alle som står bak denne storsatsingen ufortjent mye juling.
Saken er uansett den, at ”Supervention” ikke er
alene.
Glorifiserte skredscener popper opp i alle
filmkanaler. Skredsekken har ikke gjort dem færre.
Her er en annen som gjennom regi, musikk og effekter heroiserer
det å havne i et snøskred.
Lenke: Survived with ABS Airbag
Reklamen om airbag er i beste fall tvilsom
Tenker de som skrur sammen disse filmene, at det kan
oppleves som forherligelse av en ekstremt alvorlig nestenulykke?
Den siste filmen overgår traileren til “Supervention”
hundregangen, men begge kommuniserer til oss på samme måte. Og helten, er den
som kommer unna med livet i behold.
Virkeligheten er dramatisk mye verre. Og uten glorie.
Ingenting i livet er
ufarlig, og ingen går fri for risiko - enten man sitter i sofaen, eller man
finner det ypperste av livskvalitet i bratt fjellterreng. Felles for oss alle,
er uansett å ta vare på øyeblikkene. Og sørge for at det alltid blir et neste.
Vi er mange som vil
fortelle om våre turer og valg, andre lagrer dem hos bare seg selv og
turkameratene.
Vi som forteller, må
vite at vi har et særlig ansvar. For hva vi forteller, og hvordan vi forteller.
Vi lever i et samfunn der vi deler, og mest deler vi gode opplevelser. La det
bli mange slike delinger i vinter: på tur opp fjellet, og i heftig pudderlek
hjem.
Men husk også å
fortelle om de gangene du snur, og om hvorfor.
Det er virkelig heltemot.