En suksess fordi det er knallhardt

Lavkarittet skal være hardt. Knallhardt. Det er jo årets store treningsmål for veldig mange, og derfor en personlig test på egen fysisk dugelighet. Slik var det også for meg. Årets Lavkaritt går rett inn blant mine livs fineste sykkelopplevelser.

Det er klart det betyr noe at man i godt voksen alder perser med nesten 15 minutter.
Men det er ikke tiden som er hovedgevinsten. Lavkarittet har lyktes med å skape et produkt som gjør gjør at man blir ekte glad i arrangementet. Det er derfor de setter rekord år etter år. Så også i år: Deltakerrekord og løyperekord. Og hadde man målt deltakernes tilfredshet med arrangements gjennomføring og løype, er jeg sikker på at det også her hadde blitt rekord i år.

Lavka-løypa er knallhard. Den stiger fra havnivå til "himmels", man får ikke "fred" før man er vel 800 moh. Da har man vært gjennom teknisk krevende stigninger, som ikke gir noe hvile. Deretter er det nesten to mil på røffe grusveier over fjellet. Og når alle tror rittet "er ferdig", kastes man inn i halvannen mil med superlekker stisykling i brede spor på tørre furumoer.

Men det er akkurat dette som er Lavkarittets suksess: Det er en fysisk og mental prøve. En prøve man forbereder seg ulikt til, men som man - uansett slutttid - kan briske seg med å ha fullført. Det er en prestasjon, ganske enkelt.
Derfor er Lavkarittet blitt Nord-Norges desidert største terrengritt; fordi de har turt å lage en kraftprøve, som for mange er så stor at de akkurat klarer å komme seg igjennom. Som er så stor, at dette blir årets eller sommerens store og kanskje ene treningsmål.
Derfor er jeg også sikker på at så godt som alle de som syklet over fjellet i år, kommer tilbake også neste år.
Mitt søskenbarn oppsumerte perfekt på sin facebookvegg: "To finish last, you first have to finsish".

Lavka30 og barnerittet er også en suksess, med betydelig potensiale. Stemningen i målområdet er tvers gjennom trivelig og god. Og med Norges beste speaker, Asgeir Moberg, ved mikrofonen bindes det hele perfekt sammen.

Hyll-hyll, Skibotn IL og lokalsamfunnet. Takk til brødrene Steinnes, i særdeleshet. Dere har skapt noe unikt.
Det eneste som er synd, er at det er et helt år til neste gang.