Den kalde, fine tida

Fy søren for noen uker vi har bak oss. Ørkenvinteren har gitt forhold som vi knapt har opplevd maken til. Jeg har kunnet dra med meg fatbiken nesten overalt - høyt og lavt.

Ikke bare har vi knapt hatt nedbør og sprengkulde i uke etter uke, vi har hatt også sol fra skyfri himmel. Så bra har det vært, at jeg i alle disse ukene knapt har savnet toppturføret for breie planker og pudderlek. 

I all hovedsak har jeg lekt meg rundt på Kvaløya, på hverdagsturene ofte med utgangspunkt Kaldfjord kirke. Herfra kan du, når skara bærer, velge og vrake.

Men Finnvikdalen, Kattfjordeidet, Tromvika, Bakkejord, Vasstrand og andre steder er også utgangspunkt for herlige turer.

Men også fra hytta på Senja har det vært praktfullt.

Ryddegjengen

Nå som det endelig laver ned i mengder: Send en ekstra god topptur-tanke til denne gjengen. De rydder kvist, kvast og noen steder hele gater i de mest populære skifjellene på Kvaløya. Slik at du får maksimal glede.

Når krattet tar overhånd, er disse noen av dem som rykker inn.
For ordens skyld: Dette er bare noen av heltene. De jeg kommer på i farten. Og folk som har hugd der jeg er mest, på Kvaløya. Skriv gjerne inn i kommentarfeltet dem jeg ikke kjenner.

De mange åpne gatene du ser opp til mye besøkte skifjell som Rødtinden, Finlandsfjellet, Skittentind, Steinskarstinden, Kvitbergfjellet, Lille Blåmann, Buren m.fl. gjør seg ikke selv. Noen har gått med saga eller øksa og gjort jobben. Sommer og vinter. Hundretalls timer ligger bak.
En beundringsverdig, uegoistisk innsats. Som de fleste av oss ikke reflekterer særlig over.
De gjør det ikke bare lettere for oss; de rydder vei også i sikkert terreng.

Derfor: Neste gang du er der ute og nyter leken, gi disse en ekstra varm tanke. Og skulle de rope inn til dugnad: Sleng deg med. Jeg garanterer at du vil være i selskap med noen av de fineste folka!

Ryddet og klart, slik at Per, du og meg kan nyte skogskjøringa.

Noen gjør dette til ren lidenskap. På denne FB-gruppen er det høyt nerdenivå hva angår utstyr og metoder. Resultatet er uansett sommerstier og vintergater for oss alle.

Har du vært på Blåtinden - Den Sovende Soldat? Disse gutta er blant dem som i årevis har ryddet fantastiske skitraséer der: Hans Olaf Nilsen og Rune Morten Johansen.

Lykkelig liten på Senja

Det er lett å fortape seg i Senja - og tett på mektige kulisser blir man lykkelig liten.

Grete setter standarden ned en silkemyk bowl.

Miksen rett opp fra bilen, bombesikre snøforhold, så godt som urørt bratthet i alle grader  - og kulisser som slår deg i bakken er en uslåelig kombo. Senja bød seg også denne helga frem fra sitt aller vakreste. Perfekt for en kjærestetur.

Bitteliten (ser du skiløperen?) #senjamagi

(trykk på et av bildene, og du får alle i en karusell i veldig mye bedre kvalitet)

Fett på toppene

Opp og si god-morgen-Norge

Smellvakkert hele veien

Grete setter ei digg linje

Summit2sea

#senjamagi

Senja er ikke bare verdens vakreste øy; på sitt aller beste byr hun også på skiopplevelser i verdensklasse. Perfekt for vår guttetur. Vi gjorde Stormoa og Store Hesten.

Trangt om plassen på Stormoa

Senja er en kombinasjon av alt man ønsker seg: Fantastiske fjell, ski in - ski out med null anmarsj: kjøreopplevelsen starter på toppen og slutter når du treffer bilhjulet. Spektakulære kulisser gjør øyet vått hele veien. Og nesten best av alt: Senja har beholdt sin magi - fortsatt ligger den litt for langt unna allfartsvei til at fjellene blir nedkjørt. Vi var, uten grytidlig start, først opp begge dager.

Når man på toppen av alt får bombesikker snø og strøkne kjøreforhold, kan lykken knapt toppes.

Lørdag hadde vi pekt oss ut Stormoa, Senjas nest høyeste fjell på 973 moh. Fjellet er greit om sommeren, men kan by på utfordringer i vintersesongen. Den har lenge vært en personlig, våt drøm; både ryggen opp, den skarpe toppen og ikke minst den store 35 grader-pluss-flanken på baksiden.

(teksten fortsetter under bildene)

Om du liker å bare se bilder, klikk på et - og du får en bildekarusell med bilder som dessuten er i betydelig høyere kvalitet.

Trond støter mot toppen

Fortropp fra Straumsbukta: Thorleif og Trond setter Kvaløya-sporet

Ski av også sekk før de siste meterne

Lunsjhylle i verdensklasse

Godt selskap på toppen: ørna luktet at sekken var lastet med Eidepølsa, og siklet lenge på 10-15 meters avstand.

Prima skikjøring i jevn bakke: Si (nesten) hva du vil om dem, men teliser er bra fotomotiver

Stormoa og Litjemoa - og gjengen

Fin rygg

Bonusen for å kjøre ned den vanvittig fine flanken på baksiden av Stormoa, til Nedre Hestvannet, er drøyt 500 meter med skinning opp igjen - og til slutt urørt tørrsnø i perfekt vinkel med startpunkt Krokelvtinden.

Fredagens kongekrabber ble av av kokken Trond toppet med indrefilet lørdag. Guttetur i rute.

Søndag var vi ladet for tur til Store Hesten. Skifjell fra topp til fjære - 870 høydemeter nesten sammenhengende kjøring. Et fjell der man kan velge helt trygg rute hele veien opp og ned - men også en rekke varianter fra bratt til halsbrekkende bratt.

Og fra den ikke alt for romslige toppen har man noe av den fineste utsikten det er mulig å tenke seg. 

Med vindstille lå derfor alt til rette for lang lunsj og nygrilla Eidepølsa. For gutter på tur gjør slike enkle opplevelser lykken fullendt. Valget hjem gikk via et par av de brattere flankene mot vest: et godt valg. Her var snøen tørr og urørt.

Utsikten er spektakulær fra du trår ut av bilen ved Svarthola

Små dotter av skyer gjorde maleriet og kulissene bare enda mer spektakulær

#senjamagi dag 2: bedre utsikt får man knapt.

Eidepølsa hører med til alle store anledninger

Små skiløpere, langt der nede

Trond drar ut fra toppen

...og tester solskredsnøen

En perfekt guttetur har også en slutt

...men gulldassen var stengt

Ekte helårsbadere

Det startet med et januar-bad som skulle være en engangsgreie, men ble årets heftigste moro. I dag ble Grete og Sigve (9) ekte helsårsbadere, da de gjorde sin 12. måned på rad med havbad.

Årets siste bad ble gjort til en himmel i brann, i minus sju grader ved Håkøybrua.

Minst én gang hver måned i 2015 har de kastet seg i havet.

Å være helsårbader i Nord-Norge er ikke for pyser. Vannet holder i vintermånedene beskjedne 4-6 grader. Og hvite strender inviterer ikke alltid til den store kosen. Men tro ikke at det er vannet som kjøler mest; ofte har det vært mange ganger så surt å komme på land. Og årets aller kaldeste bad: På Senja i juni. Bare unntaksvis byr den nordnorske sommeren på badetemperaturer som passerer 12-14 grader.

Mission completed

Det har vært noen få, enkle regler: Ingen bad godkjennes uten at skuldrene er under vann, og bare i sommermånedene mai-september får man ha hodet under vann. Sikkerhetsmaginen har vært stor; langt unna marabakke og brådypt. På land har det alltid ventet varm drikke og mengder med klær å balle seg inn i.

Det hevdes at isbading holder en frisk. Grete og Sigve har i alle fall ikke vært mer sjuk dette året, og ingen av badene har gitt så mye som en sår hals. Det hevdes også at hjernen utløser signalstoffer under isbading som gir lykkefølelse.  Som vitne velger jeg å tro på det.

Og om det var verdt det? I følge både 9-åringen og Grete er det ingen tvil: Et rungende ja! Å sette seg noen mål litt utenom det vanlige, men som også er innenfor, gir enorm gevinst når de fullføres. Man må stålsette seg, vise viljestyrke og ta kontroll. Det gir dessuten enorm mestringsfølelse og minner for livet.

Ekstremt tette bånd mellom mor og sønn har også blitt enda sterkere.

Det begynte på en skikkelig blå dag, 3. januar, på Håkøya.

...fortsatte i sur nordvestkuling i Blåmannsvika i februar

Mars var iskald på Senja - det var badinga også...

April i Skulsfjord, og håp om varmere strender

Telttur og kveldsbad 1. mai på Brensholmen

Juni på yttersida av Senja - i følge helsårbaderne årets kaldeste i vannet

Knapt noe slår nordnorsk sommer. På slaget midnatt 10. juli på "Lille Hawaii" mot Tromvika

I august var det blitt såpass levelig i vannet, at også fotografen ble med under.

Grøtfjord er et bade-eldorado - også i september

I oktober jaktet vi nordlyset; i Ersfjorden eksploderte det. Foto: Bjørnar G. Hansen.

November, og tilbake på Håkøya i den blå timen.