Skredet på Lille Blå

Jeg var i ettermiddag en snartur oppe for å kikke på skredet som gikk under Lille Blåmann på søndag.

Dette bildet har jeg lånt fra Geir Jensen, som var oppe i formiddag. Skiløpere har valgt smart og konservativ linje. Bildene videre er preget av at jeg gikk da mørket begynte å dominere - med et pocketkamera...

Solid bruddkant - her har det gått fort.

…lengden på skredet indikerer store snømasser og god fart

Det er skiløperspor ned den vanlige sjakta, ganske tett inn til skredet. Jeg så ikke skispor over eller inn i skredet. Det er spor fra anslagsvis 10-15 skiløpere i området.

Forholdene slik de er om dagen, gjør at hver tur i høyden blir en liten eksamen for oss.

Skredet på Lille Blå har gått på et kjent skredsted: Senest i fjor gikk et tilsvarende skred her. Det var vanskelig å anslå både bredde og lengde på skredet, og høyde på bruddkanten i halvmørket, men vi snakker om ca. 100 meter bredt, ca. 250 meter langt og godt over 1 meter bruddkant der den er høyest. Bruddkanten starter 15-20 meter fra normal skinedkjøring. Det er ikke uvanlig å kjøre på ski akkurat der skredet er gått.

Som man ser av bildene, er hele fjellsiden rensket og skredet har hatt god fart ut over flaten. Her var det - slik skred av dette omfanget er - enorme blokker.

Fjellsiden er øst-sørøst vendt, om lag 35 grader bratt, kanskje 40+ noen meter i bratteste utgang av konveksen. Denne siden samler mye snø fra flere retninger: også i år har man sett en tydelig opplagring her. Den som er her om sommeren, vet at fjellet gir en god glidflate.
Den korte fjellsiden ender brått i en flate med en liten ryggformasjon i øst, og er i så måte en solid skredfelle.

Tydelig vindpåvirket i øverste flanken - men kaldt, friskt og lettkjørt pudder

…og nydelig på toppen

Eksamensdag

I går var det snorkelføre i ordets rette betydning - i dag er det eksamensdag.

Badeglede i går. 

Sol fra blå himmel. Vindstille. Helg. En perfekt dag å våkne til. Avtalen med turfølget, klokken 0930, virker alt for langt unna. Det er dagen for å gjøre et stort uttak fra toppturkontoen.

Vil ut - vil ut nå. Etter uker uten nysnø, mest vått og is - er suget enormt.

Dette er er sikkert: I fjellet ligger tonnevis med ferskt pudder. I lesider og renneformasjoner mer enn ellers.

Derfor er dette også dagen som stiller særlig store krav til oss. Fordi vi har gått lengselsfult på vent i uker - fordi skredfaren fortsatt er rimelig stor og til dels uforutsigbar. Det er ingen opplagte lesider, det er flere svake lag. Det er mye vindtransportert snø.

Det er kort og godt ikke dagen for å la nysnøen og suget lede deg til å gjøre mangelfulle vurderinger.

Å lese varsom.no sitt varsel, er en god start på turdagen. Å velge rett turfølge, det samme.

Samtidig kan du ferdes helt trygt i det absolutt meste av fjellet, også i dag. Dette er virkelig dagen for å komme seg ut og opp, og nyte alt det beste vi har i Tromsø. Det er ikke lite. Fjellene venter på deg - og meg. 

God tur.

Vakker og bedragersk

De er forførende smellvakre. Og har de siste dagene bygd seg opp i et antall på fantasillioner. Men som alle forførere, har de også en side som ikke er like trivelig.

(klikker du på bildene, får du bedre gjengivelse)

Flere uker med sprengulde har gitt de beste vekstvilkår for rim- og iskrystaller. Å åle seg blant disse er en djevelsk kald skattejakt, der de blinker som små diamanter i lav januarsol. Det er likevel verdt hver eneste blånegl.

Men disse kunstverkene kan også være bedragere, særlig for oss som er glad i fjellet og venter på nytt påfyll. 

Mange steder har de potensiale i seg til å utgjøre en risiko: et fjell full av rimkrystaller oppå et knallhardt skarelag kan gi dårlig feste for nysnøen. På min skitur i høyden i dag, kjørte jeg i opp mot 20 centimeter med bare iskrystaller. En fryd å svinge i, men festet mot skarelaget var lik null.

For oss som er mye rundt, ser man at det stor forskjell fra område til område - selv innfor liten radius. Det gjør dessverre ikke vurderingene lettere.

Alle de avbildede krystallene er fotografert på ca. 220 meter over havet.

Klikk her for å se bilder av mer klassiske rimkrystaller.

Ikke et er likt

Tor Andre Skjellbakken har greit oppsummert varsom.no sin beskrivelse av disse krystallene - uansett hvor de befinner seg i snødekket:

Snølag som består av store krystaller er mer porøse, har få kontaktpunkter og er svakere enn andre snølag. Disse kan lett føre til at snøskred løsner. Slike snølag kalles vedvarende svake lag, fordi det kan ta lang tid før snøkrystallene omdannes til mindre farlige krystaller.

I klartekst betyr dette:

Den generelle skredfaren er liten akkurat nå, men selv i stabil kulde øker den. 

Første snøfall vil skjule disse smellvakre krystallene - det er da de blir bedragersk: Som skjulte, svake lag under nysnøen. Det samme skjer når vindtransportert snø legger seg oppå disse. 

Og det er en situasjon som kan vare. 

Minst like farlig er det du ikke ser i dag: Kantkornete krystaller - rennsnø - som kan bygge seg opp fra bakken. De siste ukers sprengulde har i kombinasjon med jordvarme gitt et solid utgangspunkt for dannelsen av dette. Spesielt i områder med tynt snødekke. Såkalt "oppbyggende omvandling" bryter ned bindingene gammelsnøen har. Skredfaren øker, kanskje mer i morgen enn i dag.

Les mer om vedvarende svake lag her: varsom.

Og husk: det er i områder med tynnest snødekke man lettes trigger de svake lagene.

Vel, det var dagens preken…

I mellomtiden anbefaler jeg å kle deg godt, legge deg helt ned i snødekket og nyt det som møter deg der nede: ingen kunstner er som naturen selv. 

Her er noen flere av dem jeg fant i helga:

Klart svar på Skittentinden

I dag var vi ikke i tvil om at det var rett å snu på på vei mot Skittentinden.

Tore har fått klart svar

Jeg har flere ganger tatt til ordet for å fortelle om de turene der man snur, og hvorfor.

På bildet har den isolerte blokka glidd ut i knapt 30 graders helning, uten noen form for tillegsbelastning: Den kom fort, og gled ut før isolering i bakkant. Glidlaget var som en glassflate - blokka ca 25 cm. tykk. Trolig skled den på rimkrystaller.

Svar nok. Vår vurdering, var at forholdene på hele flanken trolig var nokså lik. 

Vi fikk signalene ganske umiddelbart da vi gikk inn i toppplatas slake startparti. Siste natts snø oppå et nokså hardt lag, som ga en tydelig "hul lyd". Vi bestemte oss for å gjøre spadeprøven på trygt og kjent sted, omtrent midt i siden. Slik vi hadde planlagt ved turens start.

Vi testet også snøen ned til drøyt en meter, med kompresjonstest, og fant bare svært god binding under det laget som gled ut. Også nattas siste snøfall, de øverste fire-fem cm., hang godt fast.

Julegrøt på Skittentind - men fint svingføre

På årets mørkeste dag ble det uansett en fin tur i høyden. Flott kjøresnø hele veien. Fine svinger - og etterhvert også såpass brytning i skydekket, at lyset presset seg frem i sør. Nå kan både sola og jula komme.

Lagbildet ble tatt i "lavlandet" i dag. Trond, Tore, Roy Hugo, Marte, Pål

Når snøskred blir underholdning

Scene fra Supervention

25. oktober slippes den norske skifilmen "Supervention" på norske kinoer. Traileren begynner med et gigantskred, utløst av en skiløper som åpenbart havner midt i. Alt filmet og klippet fra tre kamera. Jeg blir kvalm når snøskred normaliseres gjennom pompøs musikk, lydeffekter, inntrykk av overlevelse og spektakulære kulissebilder.

Sjekk traileren her, og gjør opp din egen mening: filmweb.no

En ny vinter står for dør. Ola og Kari er hekta på toppturlivets kvaliteter, og skal forsere et sinnssykt antall høydemeter. Fordelt på alle tenkelige, og også utenkelige, fjellområder.

Og jeg med.

Det beste å tenke på, er at kunnskapen om snøskred og trygg ferdsel i fjellet  er blitt både bedre og mer tilgjengelig.

Det vanskeligste er at noen vil dø. I snøskred. Brutalt, men slik er det. Ikke siden 1984 har vi hatt et år uten (kilde: NGI).

Vi håper alle på at det ikke blir noen nær oss. Ikke nå igjen.

Kjente fjes og store kulisser

Det er to statement  innledningsvis i traileren til ”Supervention”. Gitt av to toppatleter.

Det ene er klokt, det andre sykt. Jeg tar det siste først, siden det kommer først: Kryssklippet direkte etter det nevnte skredet:

«Nå har man sagt det, man har skrevet opp det, vi har diskutert det. Nå står vi her. Da har man litt press på seg, at man må gjøre det.»

En ung gutt, foran en heftig rail og ei steintrapp. Jeg tipper han hadde ballene sine i tankene da han snakket, og ikke skredet. Virkningen og regien er likevel til å bli kvalm av.

Kamera går, budsjettet definerer risiko.

Det andre, sydd inn i heftige fjellkulisser og stupbratt skikjørig, er Aksel Lund Svindal – superalpinisten og Nord-Norge-entusiast:

“Alle nordmenn burde egentlig få muligheten til å oppleve hvor rått Norge kan være på sitt beste.»

Det er sant. Vi som er heldige å ha denne interessen - og både helse, tid og sted til å utøve lokal vinterfjellsport - unner flest mulig det samme.

Aksel er en av de klokeste idrettsmenn. Men det han sier rimer dårlig med snøskred. For akkurat som den unge gutten, hadde garantert ikke Aksel snøskred i tankene da han sa akkurat det.

Han er likevel klippet knapt ti sekunder etter det siste skredet. Og det kommer et til, like etter.

Ingen unnes å oppleve et snøskred. Ikke på noen måte. Alle som kan bare bitte litt om snøskred, vet hvor tilfeldig og små marginene er.

La meg ha det sagt: Jeg er blant de veldig, veldig mange som ser frem til «Supervention». For mest av alt forherliger den livskvalitet og lek. Og norsk natur.

Jeg innrømmer lett at jeg lar meg imponere av utøvere som tyner yttergrensene forbi nettopp det: en grense som ingen har passert før. Det er pompøst, men uten ”oppdagerne” hadde vi stått fast i steinalderen.

På film er det rått å se på. Og jeg blir sugd i mot. Jeg har lyst, men vet at jeg har verken evner eller guts til å gjennomføre.

Mitt budskap er likevel dette, for å gjenta: Gjennom regi og musikk gjør man snøskred til noe annet enn hva det er. Man heroiserer, man normaliserer – i ytterste konsekvens kan man bidra til å ufarliggjøre.

Selvsagt er ikke dette hensikten til dem som lager filmen. Men virkningen blir slik.

Sannheten er at snøskred er et helvete. Og ikke noe annet.

Derfor er jeg spent på hvordan skredhistorien ivaretas i den virkelige filmen. Jeg håper at svaret jeg får på kinolerretet, er at jeg gir alle som står bak denne storsatsingen ufortjent mye juling.

Saken er uansett den, at ”Supervention” ikke er alene.

Glorifiserte skredscener popper opp i alle filmkanaler. Skredsekken har ikke gjort dem færre.

Her er en annen som gjennom regi, musikk og effekter heroiserer det å havne i et snøskred.

Lenke: Survived with ABS Airbag

Reklamen om airbag er i beste fall tvilsom

Tenker de som skrur sammen disse filmene, at det kan oppleves som forherligelse av en ekstremt alvorlig nestenulykke?

Den siste filmen overgår traileren til “Supervention” hundregangen, men begge kommuniserer til oss på samme måte. Og helten, er den som kommer unna med livet i behold.

Virkeligheten er dramatisk mye verre. Og uten glorie.

Ingenting i livet er ufarlig, og ingen går fri for risiko - enten man sitter i sofaen, eller man finner det ypperste av livskvalitet i bratt fjellterreng. Felles for oss alle, er uansett å ta vare på øyeblikkene. Og sørge for at det alltid blir et neste.

Vi er mange som vil fortelle om våre turer og valg, andre lagrer dem hos bare seg selv og turkameratene.

Vi som forteller, må vite at vi har et særlig ansvar. For hva vi forteller, og hvordan vi forteller. Vi lever i et samfunn der vi deler, og mest deler vi gode opplevelser. La det bli mange slike delinger i vinter: på tur opp fjellet, og i heftig pudderlek hjem.

Men husk også å fortelle om de gangene du snur, og om hvorfor.

Det er virkelig heltemot.

Hva nå, Pål?

I formiddag var jeg og fruen med på forskningsprosjektet som skal prøve å finne ut hva som er drivkraften bak toppturer og løssnøkjøring. Få timer senere tar snøskred et nytt liv i Tromsø. Nok en gang må jeg stille spørsmålet: Er det verdt det?

Kan jeg tillate meg å ignorere dem som er bekymret over mine stadige turer i fjellet?
Er mitt ego mer verdt enn deres bekymring?
Har jeg den kunnskap som kreves?
Er jeg tilstrekkelig varsom?
Er mitt stadig bedre utstyr med på å sette meg selv i større fare?
Kan jeg dø av det jeg holder på med?
Er jeg villig til å dø for dette?

Svaret er i alle fall krystallklart nei på det siste.

Jeg skulle ønske jeg kunne svare sikkert på de andre spørsmålene. Jeg må likevel prøve å besvare dem, og flere andre spørsmål. Og det er uaktuelt å ikke være bånn ærlig.
Det holder kanskje ikke at jeg selv mener jeg gjør gode og konservative valg.

Jeg har passert 40.000 høydemeter på skifeller på Kvaløya denne sesongen. Det har vært fantastiske turer og opplevelser.

Jeg mistet en venn i snøskred sist uke, og også en i fjor. Skiøya mi har tatt fem liv på tre år. Jeg har kompiser som overlevde to store snøskred i fjor.

Dette vet jeg: Fjellsport er og har alltid vært en viktig del av hvem jeg er som menneske. For meg er dette den ypperste form for livskvalitet. Jeg tror ikke jeg blir et helt menneske uten.

Jeg må uansett begrunne hvorfor jeg skal fortsette med dette. Og om jeg tør å svare ærlig, så må jeg være forberedt på at noen av svarene er ubehagelig. Er de da til å leve med, for meg og mine?

Hvilke veivalg tar jeg videre?

Jeg har ikke svarene i dag, og kanskje vil jeg heller aldri finne dem fullt ut.

Men jeg lover å prøve.

Sikkert - usikkert på Kattfjordeidet

De rette stedene har gitt fantastisk skikjøring de siste dagene. Men som bildet av Middagstinden viser, er det svært god grunn til fortsatt å gjøre gode vurderinger.

 

Bildet er tatt av Hege Nilsen 15. januar, ca. klokken 13. Et stort, selvutløst flakskred, med tydelig bruddkant. Ingen skiløperspor. Samholdt med denne observasjonen fra Skittentinden, bekrefter dette tidligere observasjoner i sesongen  på denne siden av Kattfjordeidet. Sjekk også denne observasjonen på Buren.

 

I løpet av det neste døgnet drar vinden på, og vil vindforflytte de siste dagers nysnø. Deretter kommer mildvær. I klartekst betyr begge deler økt skredfare, igjen, og varsom.no knepper den lokale farevurderingen et hakk opp fra i morgen - til faregrad 3.

 

Likevel er det fortsatt plenty av områder med trygg, fin skikjøring. I dag fant vi 3.40 meter snødybde der vi var, og også årets beste snøprofil.

Velg ditt område - gjør gode valg - god tur.  

 

Når de store buldrer

Det er og blir en spesiell vinter for oss som setter pris på fjellets hvite muligheter. Dramatikken på Middagstinden i februar preger mange av oss hardt; på Kattfjordeidet har det vært usedvanlig liten aktivitet de siste ukene. Folk ønsker å gjøre gode valg.
Værforholdene har vært til dels ekstreme.
Først en ekstremt snøfattig forvinter - så alt.
Store områder er de siste ukene tydelig påvirket av mye og skiftende vind, store temperatursvingninger, tildels mye nedbør og et urolig lag helt i bunn. Fjellene på Kvaløya har knapt hatt fred. I sum gir det mange varsellamper. Spadeprøver viser lokalt tydelig glidelag som følge av alt fra hagl til isskare, fokksnø, tung og våt nysnø. Ikke langt unna kan bindingene være solid.
Også i natt har vinden flyttet og massert på enorme mengder snø i høyden.

Da er det ikke lett å være en enkel fjellfant. Selv har jeg holdt meg i fjell jeg kjenner ekstremt godt de siste ukene. I dag ble høydemeterne samlet sammen med min gode venn Rolf på Steinskardtinden; det er et godt sted å være når de store buldrer. Forholdene var gode, og bonusen for å være tidlig ute er tør og ubesudlet snø, upåvirket av sola.

Det finnes flere alternativer ned.
Vi valgte dette i dag: http://vimeo.com/38720799

Her er et annet: http://vimeo.com/38348184