Stisykling med skylapper på

Vi må ikke bare tåle at det stilles spørsmål ved syklinga vår - vi må også ta enda større ansvar for den. Det knytter seg til både slitasje og vår oppførsel på stien.
Kanskje skulle vi begynt med å slette alle lokale Strava-segmenter?

På jakt etter KOMen

Det pågår en heftig diskusjon om stor slitasje på Ti på Topp-stiene. Noen grunneiere truer med å pælme ut alt og alle, og stenge adkomsten. Dette er like forutsigbart som at høsten kommer hvert år, det urovekkende er at det hele blir mer intens for hvert år. Konfliktnivået øker.

Kjenner du deg igjen?

I skyggen av denne diskusjonen ulmer debatten og irritasjonen om også den slitasjen vi syklister påfører terrenget. Dels fordi den selvsagt er reell - dels fordi den bygger på manglende kunnskap og misforståelser.

På en av de mest populære lokale stiene har en irritert grunneier brukt motorsaga for å legge fire gigantiske trestammer tvers over stien. En sti der jeg aldri har sett en fotgjenger - en sti som gror igjen uten syklister - en sti der nær 100 prosent av syklinga skjer oppover, og det knapt finnes erosjon.
En komplett irrasjonell handling basert på manglende kunnskap, kanskje er det faenskap - men trolig skjer det også på grunn av årelang irritasjon.

I går ettermiddag møtte vi ei godt voksen dame, på tur på sin lokale sti i Straumsbukta. Sprek til beins, kledd i refleksvest for å synes. Hun var bunnløst fortvilet, og tryglet om vi kunne videreformidle til sykkelmiljøet den enorme frykten hun opplevde når syklister to ganger de siste dagene hadde kommet som skutt ut av skogen. Uten brems eller signal - og bare dundret på videre. Som om hun ikke var der.
Med hjertebank stod hun igjen, på stien som hun har brukt siden sin barndom og som er så viktig også for hennes livskvalitet og naturopplevelse.
Vel la hun også til, at de aller fleste syklistene tar hensyn. Dog: Hun beskriver nok en utvikling som bør uroe oss. For gleden av å bruke stien skal være like selvsagt for henne, som for alle andre.

Det er garantert ikke bare på grunn av jakta at elgjegerne i Straumsbukta har brukt den som anledning til å slenge oss ut av terrenget for en periode.
Vi er skogens harde trafikanter.

Harde trafikanter

Mange gjør mye for å komme slikt i møte på en proaktiv måte. NOTS er helt i front, de tar gode initiativ og inspirerer til lokalt stivett og stibygging. Andre steder har private krefter lagt ned hundrevis av dugnadstimer og tusenvis av kroner, som i Straumsbuka, enkeltstier på Tromsøya, over Solligården og på Rundfjellet. For å nevne noen.
Det er likevel ikke nok, når antallet på to grovmønstrede hjul ute i marka vokser sterkt og syklene er blitt så sykt bra at "alle" kan leke seg i stor fart på steder der det for få år siden ikke var et sykkelspor å se.

Fordi vi ikke kan bygge sykkelstier og klopper overalt, må hver enkelt av oss ta et større ansvar. Og vi må utfordre hverandre på dette.

Gode stivettregler fra NOTS finner du her.
...og allemannspliktene har de fleste av oss godt av å lese

Presset på stien øker, men vi sykler med skylapper på.
Vi tråkker opp nye myrhull og sladder oss med låst bakhjul gjennom større og større svinger. Verst er det der vi drar opp grusen på en sti som renner rett ned: Regn- og smeltavann får fritt spillerom. Til slutt er det ei brei gate eller renne av gjørme - eller bare stein, fordi grusen og torva ligger samlet i bunn av stien.

Og når vi også presser sesongen stadig lenger, i begge ender, går det fort ut over ikke bare den stien vi er så glad i, men også vårt generelle omdømme.

Bloggeren selv - også en synder

Jeg er blant dem som synder på alle områder - så jeg går på ingen måter fri. Bare så det er sagt. Jeg har helt unødvendig skadet stien med låst bakhjul og dratt meg gjennom myrhull på de våteste dagene.

Så når jeg møter en tverr grunneier på Håkøya, som er bekymret for at vi skal maltraktere den lokale myrperlen han har utenfor huset, så må jeg forstå hans bekymring. Der og da er det ikke rom for å legge inn så mye fornuft eller invitere til dialog.

Det er her vi må ta et enda større ansvar. I første omgang kan vi rett og slett slutte å bruke de mest sårbare stiene.
Ørnfløya på Brensholmen er en sånn. Og andre stier i dette området. De er lokale fristelser fordi det er tidligere snøfritt her enn andre steder - men nettopp derfor: Fordi de frister til stisykling i et ekstremt sårbart område, på en tid av året da vi bør holde oss unna stien.
Det er stier i dette området det henvises til i illustrasjonen øverst i innlegget.

Selvsagt må vi slutte å låse bakhjulet, også når stien er tørr. Og vi kan gå over, eller rundt, de verste gjørmehullene - heller enn å spøle dem opp.
Vi kan slutte å konkurrere mot hverandre på stier der andre ferdes, og vi må bremse opp når andre folk er på stien.
Og det er helt åpenbart at vi ikke skal gi full gass gjennom uoversiktlige svinger.

Men kanskje viktigst: Vi kan gjøre det som gjengen i Straumsbukta har vært foregangsmenn for: Ta initiativ mot lokale grunneiere for å gi et bidrag til stien. Skape forståelse, gjennom dialog. Stille opp med sag, drill og spade for å kloppe. Det krever noen timer innsats for oss, men det betaler seg tilbake. I form av respekt for hverandre - i form av stier som varer.
NOTS hjelper til med gode tips om hvordan gå frem.

Det hjelper selvsagt også å holde seg i skinnet på de mest sårbare dagene og å spre belastningen.
Vil du lese mer om sykling og slitasje på stien, er denne verdt lesinga.

Vi er kommet i dialog på Håkøya, og håper det det skal gi resultater for alle

Mange vil oppfatte at jeg fyller på med ammunisjon til de som ønsker oss vekk fra stien. Vel; selv om noen opplever oss som et fremmedelement, tror jeg de fleste synes det er helt ok at vi deler stien med dem. Så drit i å være redd for debatten.
Den trenger vi!
Jeg ser og hører stadig oftere at vi presser oss forbi yttergrensene for hva som er greit. Både når det gjelder slitasje og fart.

På Håkøya er vi i dialog med både den nevnte grunneieren og flere andre. I første omgang er målsetningen å gi et bidrag der både Ti på Topp, andre turgåere, ridende og stisyklister har slitt mest.
Gjør vi ikke det, må vi tåle at motstanden mot oss vokser seg enda sterkere. Lykkes vi, vil det trolig åpne seg nye muligheter.

 For det er jo sånn vi vil ha det

Vakker og bedragersk

De er forførende smellvakre. Og har de siste dagene bygd seg opp i et antall på fantasillioner. Men som alle forførere, har de også en side som ikke er like trivelig.

(klikker du på bildene, får du bedre gjengivelse)

Flere uker med sprengulde har gitt de beste vekstvilkår for rim- og iskrystaller. Å åle seg blant disse er en djevelsk kald skattejakt, der de blinker som små diamanter i lav januarsol. Det er likevel verdt hver eneste blånegl.

Men disse kunstverkene kan også være bedragere, særlig for oss som er glad i fjellet og venter på nytt påfyll. 

Mange steder har de potensiale i seg til å utgjøre en risiko: et fjell full av rimkrystaller oppå et knallhardt skarelag kan gi dårlig feste for nysnøen. På min skitur i høyden i dag, kjørte jeg i opp mot 20 centimeter med bare iskrystaller. En fryd å svinge i, men festet mot skarelaget var lik null.

For oss som er mye rundt, ser man at det stor forskjell fra område til område - selv innfor liten radius. Det gjør dessverre ikke vurderingene lettere.

Alle de avbildede krystallene er fotografert på ca. 220 meter over havet.

Klikk her for å se bilder av mer klassiske rimkrystaller.

Ikke et er likt

Tor Andre Skjellbakken har greit oppsummert varsom.no sin beskrivelse av disse krystallene - uansett hvor de befinner seg i snødekket:

Snølag som består av store krystaller er mer porøse, har få kontaktpunkter og er svakere enn andre snølag. Disse kan lett føre til at snøskred løsner. Slike snølag kalles vedvarende svake lag, fordi det kan ta lang tid før snøkrystallene omdannes til mindre farlige krystaller.

I klartekst betyr dette:

Den generelle skredfaren er liten akkurat nå, men selv i stabil kulde øker den. 

Første snøfall vil skjule disse smellvakre krystallene - det er da de blir bedragersk: Som skjulte, svake lag under nysnøen. Det samme skjer når vindtransportert snø legger seg oppå disse. 

Og det er en situasjon som kan vare. 

Minst like farlig er det du ikke ser i dag: Kantkornete krystaller - rennsnø - som kan bygge seg opp fra bakken. De siste ukers sprengulde har i kombinasjon med jordvarme gitt et solid utgangspunkt for dannelsen av dette. Spesielt i områder med tynt snødekke. Såkalt "oppbyggende omvandling" bryter ned bindingene gammelsnøen har. Skredfaren øker, kanskje mer i morgen enn i dag.

Les mer om vedvarende svake lag her: varsom.

Og husk: det er i områder med tynnest snødekke man lettes trigger de svake lagene.

Vel, det var dagens preken…

I mellomtiden anbefaler jeg å kle deg godt, legge deg helt ned i snødekket og nyt det som møter deg der nede: ingen kunstner er som naturen selv. 

Her er noen flere av dem jeg fant i helga:

Vinterduellen

Nordlys utfordret undertegnede og Kari Westergaard til duell: Er det virkelig stas med vinter? Klart, sier jeg. Kari holder den på armlengdes avstand. Her kan du lese mitt innlegg i den vennskapelige duellen:

Klart vi elsker vinteren

Vend deg til det med en gang: Denne vinteren skal vare i åtte måneder. Da hjelper det på humøret om man har en leken holdning til den.

Jeg ser det: at det kan være grenseløst irriterende. Når jeg stadig vekk hyller både vinter, skileik, framsnakker hopp fra hustak og synes alle foreldre bør unne sine barn et beinbrudd eller to forårsaket av en ublid landing.

Alt dette, mens en halv meter nytt skiføre kommer på tvers i 20 sekundmeters fart inn i oppkjørselen. Plastrer igjen ytterdøra. Og naboen for n’te gang sitter fast i innkjørselen, fordi han får anstrengelsesutløst astma bare av å ta i snøskuffa.

Mine unger maser på å få gå ut og leke. I null centimeter sikt – med risiko for å bli blåst enten på havet, eller snødd ned i løpet av minutter.

Kan det gi livet mening å være så fortapt i vinteren, da?

Jovisst! Det er, vil jeg hevde, noe veldig nær en forutsetning for å bli værende her oppe under iskanten. De siste ukene, har den dessuten gitt et vesentlig bidrag for styrket folkehelse.

Nå kommer vinteren i mange former. Den heteste salgsvaren for tiden, er auroragrønn. Vinterdansen på himmelen gir Tromsø et omdømme i verdensklasse. Ingen utenfor Norge spør om Tromsø som sommerby, lengre. Vi har endelig sett lyset i mørketiden.

Andre sverger til hvite strender. Fullt oppegående kvinner og menn, i gode jobber og med stabile familieliv, vrenger av seg kontorstasen i Folkeparken hver fredag ettermiddag, før de møter malangsgrunnen iført sokker og badehette.

Selv trekker jeg mest oppover. Kvaløya er min lekegrind. En morgen som bærer bud om perfekt styresnø, er en strålende inngang på dagen.

Vinteren gjør meg ikke bare barnslig, den holder meg fysisk og mentalt oppe. Toppturene – store som små – gir meg en leken inngang til treningen. Så fint og så artig, at jeg for flere år siden sluttet å trene.

Nå labber jeg med feller og høy puls opp, og pudrer meg på vei ned. Jeg er venn med de fleste fjellene på Kvaløya. Og de er så mange og så rike på muligheter at det finnes en bestevenn for hver eneste dag. Om man bare lar fornuften råde, og samtidig hindrer at frykten seirer.

Jeg tenker ofte, ja nesten hver dag: Ikke bare hvor heldig jeg er som får bo her, men som har denne interessen som gjør at jeg henter ut maksimal lekeglede av det beste som Tromsø har å  by på.

Foto: Per Hasvold

Ullpledd, stearinlys og kamillete ligger ikke for meg. Men jeg elsker stillhet, dempet belysning og alenetid. Som når jeg, ofte, gjør en av mine aleneturer til et av nærfjellene. Har bylyset i ryggen, nordlyset over hodet og pudder under skiene. Andre dager herjer nordvestkulingen: den har vært fast følgesvenn de siste ukene.

Når naturen kommer slik, tett på, viskes dagens mas og jag ut. Kall det en klisje: men man kjenner at man lever. Den fysiske gevinsten er en bonus.

Og om ikke annet - om du tror at du hater vinteren, så tenk: Hva ville våren vært uten en vinter?

Når snøskred blir underholdning

Scene fra Supervention

25. oktober slippes den norske skifilmen "Supervention" på norske kinoer. Traileren begynner med et gigantskred, utløst av en skiløper som åpenbart havner midt i. Alt filmet og klippet fra tre kamera. Jeg blir kvalm når snøskred normaliseres gjennom pompøs musikk, lydeffekter, inntrykk av overlevelse og spektakulære kulissebilder.

Sjekk traileren her, og gjør opp din egen mening: filmweb.no

En ny vinter står for dør. Ola og Kari er hekta på toppturlivets kvaliteter, og skal forsere et sinnssykt antall høydemeter. Fordelt på alle tenkelige, og også utenkelige, fjellområder.

Og jeg med.

Det beste å tenke på, er at kunnskapen om snøskred og trygg ferdsel i fjellet  er blitt både bedre og mer tilgjengelig.

Det vanskeligste er at noen vil dø. I snøskred. Brutalt, men slik er det. Ikke siden 1984 har vi hatt et år uten (kilde: NGI).

Vi håper alle på at det ikke blir noen nær oss. Ikke nå igjen.

Kjente fjes og store kulisser

Det er to statement  innledningsvis i traileren til ”Supervention”. Gitt av to toppatleter.

Det ene er klokt, det andre sykt. Jeg tar det siste først, siden det kommer først: Kryssklippet direkte etter det nevnte skredet:

«Nå har man sagt det, man har skrevet opp det, vi har diskutert det. Nå står vi her. Da har man litt press på seg, at man må gjøre det.»

En ung gutt, foran en heftig rail og ei steintrapp. Jeg tipper han hadde ballene sine i tankene da han snakket, og ikke skredet. Virkningen og regien er likevel til å bli kvalm av.

Kamera går, budsjettet definerer risiko.

Det andre, sydd inn i heftige fjellkulisser og stupbratt skikjørig, er Aksel Lund Svindal – superalpinisten og Nord-Norge-entusiast:

“Alle nordmenn burde egentlig få muligheten til å oppleve hvor rått Norge kan være på sitt beste.»

Det er sant. Vi som er heldige å ha denne interessen - og både helse, tid og sted til å utøve lokal vinterfjellsport - unner flest mulig det samme.

Aksel er en av de klokeste idrettsmenn. Men det han sier rimer dårlig med snøskred. For akkurat som den unge gutten, hadde garantert ikke Aksel snøskred i tankene da han sa akkurat det.

Han er likevel klippet knapt ti sekunder etter det siste skredet. Og det kommer et til, like etter.

Ingen unnes å oppleve et snøskred. Ikke på noen måte. Alle som kan bare bitte litt om snøskred, vet hvor tilfeldig og små marginene er.

La meg ha det sagt: Jeg er blant de veldig, veldig mange som ser frem til «Supervention». For mest av alt forherliger den livskvalitet og lek. Og norsk natur.

Jeg innrømmer lett at jeg lar meg imponere av utøvere som tyner yttergrensene forbi nettopp det: en grense som ingen har passert før. Det er pompøst, men uten ”oppdagerne” hadde vi stått fast i steinalderen.

På film er det rått å se på. Og jeg blir sugd i mot. Jeg har lyst, men vet at jeg har verken evner eller guts til å gjennomføre.

Mitt budskap er likevel dette, for å gjenta: Gjennom regi og musikk gjør man snøskred til noe annet enn hva det er. Man heroiserer, man normaliserer – i ytterste konsekvens kan man bidra til å ufarliggjøre.

Selvsagt er ikke dette hensikten til dem som lager filmen. Men virkningen blir slik.

Sannheten er at snøskred er et helvete. Og ikke noe annet.

Derfor er jeg spent på hvordan skredhistorien ivaretas i den virkelige filmen. Jeg håper at svaret jeg får på kinolerretet, er at jeg gir alle som står bak denne storsatsingen ufortjent mye juling.

Saken er uansett den, at ”Supervention” ikke er alene.

Glorifiserte skredscener popper opp i alle filmkanaler. Skredsekken har ikke gjort dem færre.

Her er en annen som gjennom regi, musikk og effekter heroiserer det å havne i et snøskred.

Lenke: Survived with ABS Airbag

Reklamen om airbag er i beste fall tvilsom

Tenker de som skrur sammen disse filmene, at det kan oppleves som forherligelse av en ekstremt alvorlig nestenulykke?

Den siste filmen overgår traileren til “Supervention” hundregangen, men begge kommuniserer til oss på samme måte. Og helten, er den som kommer unna med livet i behold.

Virkeligheten er dramatisk mye verre. Og uten glorie.

Ingenting i livet er ufarlig, og ingen går fri for risiko - enten man sitter i sofaen, eller man finner det ypperste av livskvalitet i bratt fjellterreng. Felles for oss alle, er uansett å ta vare på øyeblikkene. Og sørge for at det alltid blir et neste.

Vi er mange som vil fortelle om våre turer og valg, andre lagrer dem hos bare seg selv og turkameratene.

Vi som forteller, må vite at vi har et særlig ansvar. For hva vi forteller, og hvordan vi forteller. Vi lever i et samfunn der vi deler, og mest deler vi gode opplevelser. La det bli mange slike delinger i vinter: på tur opp fjellet, og i heftig pudderlek hjem.

Men husk også å fortelle om de gangene du snur, og om hvorfor.

Det er virkelig heltemot.

Hva nå, Pål?

I formiddag var jeg og fruen med på forskningsprosjektet som skal prøve å finne ut hva som er drivkraften bak toppturer og løssnøkjøring. Få timer senere tar snøskred et nytt liv i Tromsø. Nok en gang må jeg stille spørsmålet: Er det verdt det?

Kan jeg tillate meg å ignorere dem som er bekymret over mine stadige turer i fjellet?
Er mitt ego mer verdt enn deres bekymring?
Har jeg den kunnskap som kreves?
Er jeg tilstrekkelig varsom?
Er mitt stadig bedre utstyr med på å sette meg selv i større fare?
Kan jeg dø av det jeg holder på med?
Er jeg villig til å dø for dette?

Svaret er i alle fall krystallklart nei på det siste.

Jeg skulle ønske jeg kunne svare sikkert på de andre spørsmålene. Jeg må likevel prøve å besvare dem, og flere andre spørsmål. Og det er uaktuelt å ikke være bånn ærlig.
Det holder kanskje ikke at jeg selv mener jeg gjør gode og konservative valg.

Jeg har passert 40.000 høydemeter på skifeller på Kvaløya denne sesongen. Det har vært fantastiske turer og opplevelser.

Jeg mistet en venn i snøskred sist uke, og også en i fjor. Skiøya mi har tatt fem liv på tre år. Jeg har kompiser som overlevde to store snøskred i fjor.

Dette vet jeg: Fjellsport er og har alltid vært en viktig del av hvem jeg er som menneske. For meg er dette den ypperste form for livskvalitet. Jeg tror ikke jeg blir et helt menneske uten.

Jeg må uansett begrunne hvorfor jeg skal fortsette med dette. Og om jeg tør å svare ærlig, så må jeg være forberedt på at noen av svarene er ubehagelig. Er de da til å leve med, for meg og mine?

Hvilke veivalg tar jeg videre?

Jeg har ikke svarene i dag, og kanskje vil jeg heller aldri finne dem fullt ut.

Men jeg lover å prøve.

Noe mer enn en drøm?

En kveldsfersk observasjon bekrefter at det er mulig å bygge Nord-Norges flotteste skianlegg her. Jeg skal stå fremst i heiagjengen for Arctic Center, men bare dersom de som står bak prosjektet yter dem som eier jorda respekt.

Her skal heisanlegget toppe ut, på Lille Blåmann.

Arctic Center i Håkøybotn har vært en drøm i snart tre tiår. Det er en fin drøm, kanskje kan den også bli sann. Håkøybotn er som skapt for det alpinanlegget Tromsø trenger så sårt. Vinterbyen Tromsø er fattig uten noe bedre enn Kroken-anlegget.

I dag ble tilsynelatende et nytt hinder forsert, da byrådet innkalte den lokale presse, for å fortelle at det er gjort en utbyggingsavtale mellom Tromsø Kommune, Statens Vegvesen og Arctic Center. Og at det kan gjennomføres ekspropriasjon.

Det siste er ingen nyhet. Når det bygges opp som et slags hovedpoeng, føyer det seg likevel pent inn i  de nevnte tre ti-årenes propagandakrig for å vinne retten til å bygge.

Klikk her for Nordlys sin nettartikkel
Klikk her for iTromsø sin nettartikkel
Klikk her for NRK Troms sin sak

Jeg håper å finne noe mer kritisk journalistikk når jeg åpner papiravisene og ser på TV de neste dagene. I dag slår nemlig lokalavisene fast i sine nettaviser at «Bygger nytt alpinanlegg i Tromsø» og «Gir grønt lys for Arctic Center».

På Tromsø Kommune sin side er det mulig til å få vite litt mer:

Du finner dokumentet ved å følge denne lenken

Her kan du blant annet lese og regne deg til at avtalen er mildt sagt krevende for utbygger – og tilsvarende lite bindende for Tromsø kommune.

«I forslaget til utbyggingsavtale

forplikter kommunen seg

til å vurdere ekspropriasjon.»

En solid dose nyanser. Altså er det verken gitt grønt lys eller det er klart for bygging. 

 Dette er Arctic Center sin egen hjemmeside

Så: Da er vi fortsatt der, at dette er en fin drøm. Litt skog er hugget gjennom alle disse årene, men ikke et spadetak satt i jorda. Noen fintfolk har vært med opp i fjellet, og anlegget var inne i Tromsøs OL-planer.

Ingen av pengene som kreves er lagt på bordet, selv om lokalavisene opp gjennom årene har kappes i å fortelle at norske, finske og hvem vet hva av «investorer» har stått klar med til sammen hundrevis av millioner. Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste av disse helt avgjørende bidragsyterne nevnt med navn.

Jeg drømmer om et anlegg i Håkøybotn. Det vil være en berikelse for byen vår.  Dagens situasjon er ganske enkelt nitrist. Jeg tror også at Håkøybotn kan være det helt riktige stedet, både på grunn av klima, snøsikkerhet og nærhet til sentrum.

Og trolig blir ekspropriasjon et nødvendig grep. Det er ofte det, for å realisere store utbygginger. En begrenset, men svært restrektiv, bruk av dette maktgrepet kan forsvares.
For heller ikke jeg har noen forestillinger om at alle grunneiere stemmer i et samstemt jubelrop. Jeg håper likevel at dagens avtale  markerer et nytt skille i forhold til hvordan tilnærmingen skal skje: Jeg er sikker på at det må til om det ikke skal gå 30 nye år før anlegget er en realitet.

PS! Føret var dritt i dag, bortsett fra de øverste to-tre hundre høydemeterne. Og skredfaren er såpass stor at du bør ligge unna bratte, uprepparerte sider.