fredag 12. august 2016

Et langt døgn i gjørma

Hvem er han eller hun som fant ut at å konkurrere i 300 eller 700 kilometer over Finnmarksvidda på sykkel er en god idé? Og enda mer: Hvor var jeg selv da jeg; en normalt oppegående mann i 50-årene, takket ja til å være med på dette?
Offroad Finnmark føltes mest som Offshore Finnmark. I gjørma.

Kate Greer fra Australia kjemper. De måtte gi seg etter 602 av 700 kilometer. Helt sykt! Foto lånt fra makker Brendan Hill sin FB-konto.

La det være sagt med en gang: Offroad Finnmark er en jævlig god idé. Fy søren, så vanvittig god finnmarkingene er til å utvikle ekstremkonsepter som dette. Og jeg tror det er vanedannende.
Når du leser det som skal komme, skal du vite at jeg allerede dagen etter målgang begynte å leke med den smått perverse tanken om å være tilbake neste år. Selv om jeg hatet det meste av de siste 230 kilometerne.
Vi mennesker er vist konstruert slik, som en del av overlevelsen, at traumer gjemmer seg i minnet. Selv er jeg velsignet med gullfiskminne.

Magnar leder an i et rimelig tørt parti. Solens ned- og oppgang var så smellvakker, at vi syklet med den på tanken i mange timer. Foto: Steinar Vik
(klikk på bildene for større og bedre gjengivelse)

Stemningen på bildene over illustrerer perfekt ytterpunktene i årets Offroad Finnmark. Helt rått, alt.
Alt videre er derfor en kjærlighetserklæring til all den galskap bare finnmarkinger finner på å stelle i stand.

Mitt parti over vidda var Magnar Slåtto. Vi hadde definert et klart hovedmål: Når vi har fullført, skal vi være like gode venner som da vi startet. Egentlig to hovedmål. Som krever en haug med delmål. Vel, jeg kommer tilbake til måloppnåelsen.

Vi hadde plenty av tid til å grue oss. De overmenneskelige: Deltakerne på Off700, hadde nemlig startet et par dager før oss. Rapportene derfra var ikke til å misforstå: Vått. Gjørme. Kaldt. Tungt som faen.
Og tidlig begynte deltakerne å falle i fra.
Heldigvis for oss sluttet det å regne før start. Men standarden var satt: Tidenes våteste vidde var oversvømt. Det var forsåvidt grei trøst å vite at det for oss skulle bli vått bare på og fra bakken.



Det er natt. Det er vått. Tungt. Vidda er endeløs - og smellvakker. Alle foto: Steinar Vik.

Om du ikke tror på noe av det som skrives, sjekk ut denne filmen fra årets ritt. Den er full av både vær, lidenskap og lidelse. Få med deg Magnar sin sluttreplikk!

Jeg kunne trekt frem uendelig mange opplevelser fra vår ferd over vidda; vi holdt tross alt på i nesten 31 timer - men jeg nøyer meg med disse:

- Solnedgangen og -oppgangen, da kveld gikk inn i natt på viddeplatået, kan knapt beskrives. En himmel i fyr og flamme, ei vidde uten ende, vindstille - og fortsatt godt med krefter. Vakrere kan det ikke bli. "Du vil aldri glemme dette", sa Magnar der ute. Og har rett.

- Da Arvid vekket meg, etter ti minutter stup-søvn i forsettet på varebilen. Grytidlig morgen på Suossjavri, over halvparten igjen. Jeg husker knapt at jeg satt meg på sykkelen, med retning Masi i morradisen. Det var de ti minuttene med søvn jeg fikk i løpet av 31 timer.

- Dama som tipper foran oss. Og blir borte. I myra. Bare armen stakk opp. Magnar kaster seg av sykkelen, og får trukket henne opp. Som takk, sykler hun i fra oss.

- Magnar siger opp på siden av meg: "Hvis jeg vinner i Lotto, skal jeg kjøpe opp Offroad Finnmark. Og legge det ned." Han skal tilbake neste år. For å sykle.

- Vi er uendelig langt inne på vidda. Sykkelsporene har tatt slutt, bare et GPS-spor på styret og inni mellom små merker på dvergbjørka. Vått - gjørme. Det er kaldt, grytidlig morgen. Mygga har funnet oss. Kroppene er ødelagt - vi er litt forbi halvveis.
Du kjenner at du lever, i øyeblikket der vi helt på likt slår fast: "Det kunne ikke vært bedre. Vi er priviligerte som får være med å oppleve dette."

- Magnar som nok en gang siger opp på siden av meg. Det er to mil igjen til siste sjekkpunkt, i Jotka, derfra har vi ca. fem timer igjen i trommelen. Vi ser snart mål. "Jeg tror ikke jeg klarer dette. Helt tom". En liten prat og tre minutter senere ligger han i front, og er den som drar oss i havn derfra og inn.
Jeg hadde aldri kommet til mål uten hans sinnsyke styrke.

- Da jeg selv, få minutter senere, stuper over styret i stor fart, etter at jeg kjørte forhjulet inn i en gjørmevegg. Akkurat det ene, viktigste som ikke skulle skje. Heldigvis klarer jeg å kontrollere landingen, som er myk.

- Mine siste 10-12 timer, der bare høyrefoten virket. Tro meg: Å sykle med en fot i i teknisk terreng i så lang tid er ikke å anbefale for noen. På slutten klarte jeg nesten ikke svingene. De siste timene er det Magnar som trekker meg opp og frem fra den mørkeste delen av kjelleren.
Jeg sa ikke noe til Magnar om dette før vi var i mål.
Følelsen i den hardt prøvede høyrefoten begynte å komme tilbake et par døgn etterpå.

- Altaværingen som pikket meg i skuldra da jeg jobbet meg tilbake til hotellet midt i fredagsnatta: "Går du saktere no, dætt du!"

Natt er blitt dag. Vi er passert halvveis. Magnar bruker 1 sekund på å sovne i fosterstilling i myra. Foto: Torbjørn Brox Pettersen.

Børge Harvey og Torbjørn Brox Pettersen vartet opp med "motivasjonskake"; hjemmebakt brownie. Aldri vil en kake smake bedre. Foto: Torbjørn.

Tenk, folkens, hvor innholdsløst livet hadde vært om vi bare tok innersvinger. De lette snarveiene. De som ikke bringer oss videre, eller gir oss noen nye svar.
Offroad Finnmark (eller var det Offshore Finnmark?) gir deg noe du aldri vil glemme. Og selv om lidelsen underveis er noe av det heftigste jeg har vært igjennom, vil jeg aldri vært den foruten.
En uke etter målgang er kroppen fortsatt stygt herjet, og jeg venter på å få tilbake følelsen litt her og litt der.
At følelsesliv er en komplisert greie, fikk jeg bekreftet to døgn etter målgang. Jeg kikket på finisher-trøya, og tårene kom ukontrollert. Ikke før.

Alt dette gjør at jeg er sikker:
Jeg skal tilbake til neste år. Om kroppen vil. 
Og så håper jeg at vidda rekker å tørke opp før det.

Målsetningen: Vi klarte den.
Bare 65 prosent av lagene som startet kom til mål. Vi blant dem, og vennskapet er styrket. Det å fullføre noe sånt som dette sammen med en kompis gjør noe med båndene. Det er sterkt. Og er kanskje den største verdien av alt. Du tviler veldig mange ganger underveis, mest på deg selv, men feier det like raskt unna: Om tvilen får slå rot, kommen man ikke til mål.

Og så har jeg lært at jeg ikke er så sterk som det jeg skulle ønske jeg var. Men at viljen er enorm. 
Det er god selvinnsikt.

Natt og målgang. 31 timer siden start. Vi nådde målet (og Magnar har fått seg ren trøye). Foto: Venche Jensen.

Utstyret og gjennomføringen:
Vår Trek Fuel EX8 fra Tromsø Ski og Sykkel var helt rå. Den fortjener å komme i glass og ramme. Den beste - og peneste - stisykkelen jeg har eid var perfekt for jobben. Vi hadde ikke en eneste teknisk svikt. Det er smått utrolig med de forholdene som var. Det sier alt om utstyret.

Foto: Venche Jensen

Ingen av oss gikk på næringssprekk. Selv hadde jeg lagt opp til ca. 15.000 kilokalorier som inntak. Jeg fikk i meg de fleste, og var på grensa stappmett de første 7-8 timene. Planlegging og disiplin er en forutsetning for å lykkes. Matlysten er nemlig ikke overdrevent god underveis.

Pål Moe og Arvid Jensen gjorde hva de kunne for at vi skulle ha det bra på stoppene underveis. Det å komme inn til to brede smil, som tar seg av og vasker syklene, som har rigget mat og tørre klær kan ikke verdsettes høyt nok. For en duo å ha med på laget!

Arvid og Pål

De som på hvert sitt vis hjalp oss til å gjennomføre dette eventyret: Tromsø Ski og Sykkel, Eide Handel, Catlike hjelmer, Easymeeting.com, Scandic Hotell, JM Hansen, Fagtrykk Idé, Solid Utvikling.
Men mer enn noen andre, våre smellvakre og tålmodige koner: Lena og Grete.

Nyoppstått, med mat og næring i magen fra Eide Handel. I varm trøye, også fra Eide, i grytidlig morrakulde på Suossjavri tar vi løs på siste halvdel.

Og så arrangøren, da: Fyttegrisen! De gjør alt for deg. Og bare det å ha mot nok til å sende så mange ut på ekspedisjon på vidda på likt, er helt rått. På stasjonene underveis ble vi behandlet som konger,  selv om tetlagene hadde passert mange timer foran oss. Vi var ikke et gram mindre verdt.

Så derfor: Prøv dette. Synes du 300 kilometer er lang (det er langt!), så finnes det en Off150. Den vil også utfordre deg til det ytterste. Og er du en riktig sprø hardhaus: Vurder Off700. Råere kan det garantert ikke bli.
Du får sykle sammen med folk som er akkurat like sprø som deg selv.

...når bilder forteller mer enn... Ja! Tomt! Takk for i år. Foto: Venche Jensen

Ord trengs ikke. Og vi var der. Foto: Steinar Vik.

Ei av tusen myrer. Foto: Torbjørn.

Hundrevis av bekker og elver skal passeres - ikke alle lar seg sykle. Foto: Venche Jensen

Selv de som hadde det sykt travelt tok seg tid til å pleie utstyret underveis. Her: Vinnerlaget, Daniel Boberg Leirbakken og Kaj Helge Helgsen. Foto: Venche Jensen

Scandic Alta og Kari Flesvik gjorde alt for at vi skulle ha det bra i Alta.

Klikker du på denne lenken, finner du et radiointervju NRK Troms gjorde før start. Om motivasjon, forventninger. 

Denne lenken tar deg videre til en kort samtale Magnar og meg hadde et halvt døgn etter målgang.

Vekta ei uke etter målgang. Et djevelsk varsel?