Den kalde, fine tida

Fy søren for noen uker vi har bak oss. Ørkenvinteren har gitt forhold som vi knapt har opplevd maken til. Jeg har kunnet dra med meg fatbiken nesten overalt - høyt og lavt.

Ikke bare har vi knapt hatt nedbør og sprengkulde i uke etter uke, vi har hatt også sol fra skyfri himmel. Så bra har det vært, at jeg i alle disse ukene knapt har savnet toppturføret for breie planker og pudderlek. 

I all hovedsak har jeg lekt meg rundt på Kvaløya, på hverdagsturene ofte med utgangspunkt Kaldfjord kirke. Herfra kan du, når skara bærer, velge og vrake.

Men Finnvikdalen, Kattfjordeidet, Tromvika, Bakkejord, Vasstrand og andre steder er også utgangspunkt for herlige turer.

Men også fra hytta på Senja har det vært praktfullt.

Fett nok

Når fjellføret svikter, er det fett nok med en tur i fjæra.

I dag stod både vinden og sluddet solid inn fra sør. Det er lite med fjellet som frister på slike dager.

Heldigvis er lekekassen bra oppdatert og lekegrinda stor. Feite gummihjul duger for de fleste dager, og Håkøyfjæra er i ferd med å bli en vinterfavoritt. Her er det både herlige naturopplevelser, tett på elementene, det er teknisk utfordrende - men ikke mer knotete enn at det også blir en bra treningstur ut av det.

I dag var det i overkant friskt midt på dagen; sluddet plastret det meste - også ansiktet, derfor ble det ikke hele veien rundt. I grunn, var det vel egentlig best surfeføre.

En litt bredere beskrivelse av turen rundt Håkøya finner du her.

 Hvite strender

Fett er best

Teknisk moro

15 sekunder film fra strandpromenaden ved å trykke her

Drømmenes øy

...og vi kvitterer igjen ut Kvaløya som det perfekte sted å bo for den som ikke liker å sitte inne.

I går plasket vi mellom hvaler i ytterenden av Kaldfjorden. En storslått naturopplevelse, som helt klart går inn som en av de største.

Trykker du her, kan du se showhvalen herje.

I dag fant Per Hasvold og meg frem tjukkas-syklene, og la ut på runde rundt Håkøya. I mens vi venter på skiføret, er det perfekte sykkelforhold i ei frosen fjære. Mørketidslyset gir slike turer en ekstra dimensjon.

Perfekt sykkelføre - perfekt lys: Per kjemper for å holde motivasjonen oppe.

 Teknisk moro på havisen.

Kappsykling mot Stormgjengen.

...kjedekluss

Tjukkastur i Håkøy-fjæra

Jada-jada: Å sykle rundt Håkøya på vinterføre er nok for spesielt interesserte. Men det var veldig mye bedre enn på sommerføre.

Via GoProen, kan du være med på turen i løpet av to og et halvt minutt. Snur film ved å trykke her.

Vel, egentlig er dette en tur å anbefale. Fatbike på lav fjære og vinterføre, var ganske enkelt digg. Rammet inn med årets siste solstråler, ble det en tur for den store minneboka. På turen var det dessuten selskap fra både kanin, orfugl, rype, elg og sel. I tillegg til et stort antall sjøfugl. Oteren og reven så jeg bare spor av.

Du sitter på sykkelen så godt som hele tiden. Håkøya er sånn skrudd sammen at det er lite humpetitten, og mye gress-slette i partiene over flomålet. Må du ned i fjæra, er det lite stein å sloss med.

Den største fella er gammelt skrot: jernskrap, gamle paller og plank med spiker som står rett ut kan stjele lufta i dekkene fra deg, om du ikke følger med.

På tjukke hjul i maleskrinet

Mørketid? Tull, det er jo nå alt det fine lyset kommer.

I dag var det som å velte seg i et maleskrin.

Vi brukte morgentimene til å møte kvalen som leker seg i fjordene i bakgården, og fikk i det intense blålyset nærkontakt med en gigantisk knøl som svømte bare 10-15 meter unna. Et minne for livet, like stort for far som for ungene.

Fint mørgenmøte med knøl

Å være tidlig ute på dager som dette gir solid bonus: i dag var det ingen tid å kaste bort på å være inne.

Jeg har ikke latt meg friste av at steinura akkurat er dekket til. Så, i mens vi venter på at lekekassen skal få påfyll er tjukkasen et godt alternativ for å komme seg på tur. Frosen bakke og passe mye snø gir drømmeforhold for fatbike. Og Håkøya er perfekt, med sine mange små stier på kryss og tvers - og åpent skogsterreng forøvrig. I dag var det likevel et rått lys som begeistret mest. Først flammet det opp over Malangen i sør - for så å eksplodere i rosa og lilla i nord.

Da er det bra at fotoapparatet også ble med på tur.

Tjukkas over fjellet

I dag var det drømmeføre fra Snarby - også for en tjukkas på tur.

Over fjellet fra Nonsbu, med Tromsdalstinden i sikte

Tromsø overgår seg selv for tiden: 10. mai, og skiføret er superknall fra fjære til høyeste fjelltopp. Dag ut, dag inn. Takk og lov, for at vi får bo på denne helt spesielle flekken.

Jeg valgte å gi skiene hvile i dag, og trakk med tjukkasen på det som nok ble årets siste fjelltur for ham. Klassikeren Snarby til Tromsdalen er godt trafikkert av skiløpere på slike dager: i dag var løypa nesten helt perfekt også for fatbiking.

Digg sykling opp fra Snarby

Jeg har gjort denne turen på sykkel en gang før, for om lag 25 år siden. Om sommeren. Da sa jeg aldri mer - etter tidenes bæretur, men hadde ikke en gang i tankene at det en gang skulle åpne seg en mulighet om vinteren.
Kommunen har pakket solid trasé gjennom vinteren. Jeg var, dog, muligens bare én dag for sent ute. De siste dagers varme har tatt hardt på sålen.
Lavt nede var det bløtt - i høyden digg. Men overalt tok sola merkbart på underlaget.

Med så raskt tining, hadde jeg ikke ork til å ta fatt på stigningene opp Drepern og forbi Skarvassbu. Tromsdalen ble derfor droppet denne gang, og jeg skled på vårsnøen ned Tønsvikdalen.

Langt nok, tungt, og en eventyrlig flott sykkeltur i majestetiske kulisser. Og takk til alle de fine og rare kommentarene og "heiaropene" underveis ;)

...eventyrlig fjellsykling

Perfekt på Kistefjell

For en perfekt drømmedag det ble i fjellet. Når skiføret gir begrenset glede, er fatbiken blitt en herlig turkompis.

Lørdagens tur til Kistefjell over Finnsnes, ble min suverent fineste vinteropplevelse på to hjul. Silkeføre og påskestemning. En dag som skapt for både å kruse rundt om kring, og for fartsfylt lek på tjukke hjul hjem. Forholdene mellom 500 og 700 moh var ganske enkelt perfekt.

Sjekk bare denne filmen: Fatbiking Kistefjell 
(Klikker du på HD på filmen, får du best kvalitet)

Opp til den åpne varmebua på ca. 600 høydemeter, var det godt tråkket med beltekjøretøy og skutere. Jeg satt derfor på setet hele veien hit, selv om det kostet h….s mye melkesyre i lange strekk. Bua er forresten et perfekt sted for å nyte både matpakke, solbærtoddy og utsikt - og samle nye krefter til toppstøtet. 

.

Det virker som at hovedtrafikken opp fjellet stopper ved varmebua, for her sluttet også tråkket som jeg hadde sittet så godt i. Videre var det et løst skuterspor, og fra Kistekråa cirka 100 høydemeter lenger opp, var det skiføre til godt oppå leggen opp siste kneika. Jeg droppet derfor å bære sykkelen opp - fordi jeg hadde måtte bært den også ned.

Når drømmeføret var her nede, ble det overhodet ikke noe offer at toppen ikke ble nådd denne gang. Tvert om ble det enda mer tid til å leke akkurat der dagen var skapt for det.

Søndag la jeg turen til Kaperdalen: høyden på Senja blir aldri galt. Heller ikke på tjukke gummihjul.

...mens mandagen ble brukt til riverdance på Vangsvikfjellet: småglatt, men sykt artig å leke seg langs elveisen.

                               

Verdt bæringa

Det er fortsatt bedre forhold for brede dekk enn brede planker i Kvaløya-fjellene.

Iiiiihaaaa!

Etter to uker som fatbiker, må jeg innrømme å ha hatt fullklaff: forholdene har vært eventyrlige. Nå er de klart best over skoggrensa. På Lille Blåmann satt jeg på sykkelen overraskende mye opp.

Da jeg rettet forhjulet ned, var det bare å slippe på: et pent lag med iskrystaller oppå akkurat passe hardt underlag er så nær perfekt som det kan bli. Det var verdt hver eneste meter med bæring.

Lekegrinda har virkelig fått en ny dimensjon.

Regn med litt bæring om du vil til fjells med tohjulingen - det er verdt det

Lunt i høyden

Det er snadder å finne ferdig oppvarmet husrom når man er og leker seg i Kvaløya-høyden.

Kvitfjellet Skilag er typisk for det beste i floraen av idretts- og bygdelag rundt Tromsø. Idrettslaget innerst i Sørfjorden trekker ikke bare en lang og flott skiløype med egen tråkkemaskin; midt i runden har de sin egen hytte stående på Sandhaugen. Et herlig krypinn - åpen for alle. Dessuten perfekt plassert for sola.
Alt bygd og vedlikeholdt av bygdefolkets dugnadsånd.

Dette er en skjult vinterperle, som fortjener besøk fra mange flere enn bygdefolket. Fra parkeringen ved Kattfjord skole brukte jeg en knapp time på sykkel opp i dag. Litt på kryss og tvers, i og ved siden av den flotte skiløypa. En rolig skitur tar vel omtrent samme tid.

Det blåste småfriskt i høyden i dag. Ei hytte som var ferdig oppvarmet av to gjester før meg, passet derfor fint. Bedre sted å nyte matpakka skal du lete etter.

For en nyfrelst fatbiker var det perfekte lekeforhold: jevnt hardt over det hele, gjorde at det var mulig å sitte på sykkelen hele veien opp - og gasse skikkelig på hjem.

Vil du lese mer om Kvitfjellet skilag og hytta deres, kan du klikke her. På skisporet.no og idrettslagets egen facebookside kan du følge med når løypa tråkkes.

Fantastisk lys og ypperlige lekeforhold i høyden

Tjukking på langtur

Så var også jeg der: slimboy på fatbike. En fantastisk måte å få mer ut av Kvaløya på.

Dette var fenomenet jeg aldri skulle kaste meg på. Så sent som tirsdag blånektet jeg. Og lo av alle de som har latt seg lure. 

Fredag var jeg eier av en rålekker Trek Farley, med dekk så brede at det er hardpakket skøytetrasé etter meg når jeg har satt spor.

I dag var det nye leketøyet oppe til eksamen, etter en liten testtur bak kirka i Kaldfjord i går. På menyen stod Brosmetinden, Storvatnet over Tromvika og elva ned fra vatnet. Finfin runde, tenkte jeg. Om det er hardpakket på Kattfjordeidet, forventet jeg det beinhardt, polert og avblåst på yttersida.

Og fikk alt. 

Her kan du se en kort film fra dagens moro.

Opp slake Brosmetinden var det etterhvert så polert blåis at jeg nesten ikke skulle komme opp. Ei litt seriøs vindkule hadde skylt oss rett på storhavet.

Men toppen ble nådd, der fortjent sjokolade og kakao ventet.

Og ned kom vi, også - periodevis i ei jævlig fart, og fullstendig uten styring. Farley har, må vite, brede dekk - men ikke en eneste pigg. 

Jeg tenkte på østeuropeiske vogntogsjåfører: nå vet jeg hvordan de har det, stakkars. Men vi slapp unna uten større hakk.

Smukk tjukkas på Brosmetinden - med snøbyger rullende inn fra storhavet

Velberget nede fra Brosmetinden fikk Farley igjen litt snø under sine brede dekk. Da er den i sitt ess. På hard såle, lett dekket av snø er dette et rålekkert leketøy. Kryssing på skara langs Rekvikelva var en frydefull lek. Full pinne, hopp og sprett og bare glede. Ikke en eneste tryning.

Vel inne ved Storvatnet traff jeg en nederlender som satt og dro røyer, og hevdet at han hadde sett mye rart her inne - men aldri noen på sykkel. Vel, nye tider er kommet. Storvatnet var helt rått for tjukkas-sykling. Det hjelper at kulissene overgår det aller meste.

Dagens anbefaling: Kast pilkestikka i sekken, sleng i en boks maggot og sykle inn til Kvaløyas beste røyevatn. Husk isbor.

Storvatnet i Tromvika: Sinnsyke kulisser - og rålekkert for både sykling og fiske

Siste etappe gikk ned elva fra vatnet, til Tromvika. En morsom seilas. Fatbike funker overraskende bra på is, men prøv ikke på en brå sving. På blankis svikter det fort. Best var det der frosten hadde bygd opp et lite rimlag, eller der det var overflatevann.

Fin bobsleigh-følelse ned Storelva.

Alt i alt:

Dette skulle jeg ha funnet på før. Buren-luren-sykkelturen hadde garantert blitt en fetere opplevelse.

Det fine er at denne kjekke tjukkasen nå gir turene en helt ny dimensjon - og helt nye oppevelser. Fortsatt med leken i sentrum.

Jeg er jammen ikke sikker på om jeg ønsker meg et snarlig, nytt snøfall. Det er jo perfekt nå.

Og tjukkasen selv, da:

Trek Farley er en supermodell blant tjukkaser: lettere enn de fleste, fin og stiv i rammeverket og smekker i både utførelse og rigg. Den knuser kort og godt absolutt alle mine fordommer til en fatbike.