Betongarbeid på Kattfjordeidet

Blåisen på Kattfjordeidet var som betong under dagens lille utflukt til høyden. Men selv om skiføret var kjipt, var alt annet praktfullt.

Steinskarstinden har naturligvis ikke fått sitt navn ved en tilfeldighet. Forventningene var da også ganske små. Det var mer høyden, lyset og en ugått miniegg som fristet.
Skiene ble plassert på sekken allerede før skoggrensa, og forble der hele veien opp.

 

Mobilkameraet for duge som dokumentasjon på at turen var vel verdt hver eneste høydemeter, selv om ikke en eneste sving hjem ble satt i noe som lignet løssnø.

 

Til sist, en stemningsfilm for alle dem som synes fjellet er best uten pudder:

 

 



Mørketidslyset

Det er mørketid; det er en tid som for noen kan benyttes til å våkne.

Kattfjordeidet er stedet for de aller heftigste naturopplevelsene, hele året - twenty-four-seven. Og her; her er det altså noen ser for seg en fremtidig skytebane. Det er umulig å forstå.
De skulle vært med ut, også i dag.

Vel: Nå skal ikke skyteskivene legges høyt til fjells, dersom det utenkelige skulle skje. Den uerstattelige naturopplevelsen som hele dette området byr på; byens desidert heftigste alpeterreng, vil likevel bli skutt i filler. Høyt som lavt. Støyen, inngrepene, forsuringen.
Varige verdier blir en skytevoll for all fremtid.
Galskap flyttes fra et sted til et annet.

Nabolag vil få sin livskvalitet kraftig desimert, men egentlig angår dette oss alle. Tobente, firbente, bevingede. Også disse, som satt høyt i dag for å suge til seg siste rest av 2012-sola:

 

Så, for å gjenta meg selv.Vær snill, alle dere mine kjente som beslutter: Mørketiden kan også benyttes til å våkne. Aldri er året skjørere enn da - aldri er året tydeligere. Bruk mørketidslyset.

Bare dra opp på Kattfjordeidet og prøv selv.

Så har dere svaret

Jeg blir med.



Håpet som svant

I går kveld var det stor ring rundt månen. Veldig stor.

På met.no kan man lese følgende:

Ring rundt månen varsler om værskifte, snø eller annen nedbør.                          

....om noen timer, kanskje i løpet av kommende formiddag, vil det falle nedbør.

Pudderalarm, med andre ord.

 

Vel, hadde det ikke vært 25. november, så hadde sola stått på klar himmel akkurat nå. Tipper hun ligger og humrer bak Bentsjordtinden, sammen med Månefar.

 

Uansett: Fint bildemotiv var det, og dagen i dag tilbringes på skara.

 

 

Man høster som man får

Her er ingen fantastiske panoramabilder, det er tilnærmet null utsikt i et stupende mørke. Det er slik de fleste skiturene blir en stund: Masse mørkekjøring.

Det siste døgnet har lagt et par-tre desimeter med nystrøket pudder oppå sur pansersnø. Og siden man høster som man får, ble det naturligvis ettermiddagstur i bakgården. Det blir mange slike fremover, helst flere i uka: Med massevis av luhmen i panna, brøyter man seg vei forbi tregrensa og videre inn i mørket.
Det er faktisk ganske flott. Mørket gir en egen ro, og bak hviler byen og lysene. Ofte herjer nordlyset, i dag var det nordvestkulingen som dominerte. Naturen kommer på mange måter nærmere i mørket. Mange av mørketurene havner derfor på øverste hylle når sesongen oppsummeres.

Forholdene i dag var overraskende bra. Over tregrensa er det skikkelig vindpåvirket. Med fortsatt lite snø i fjellet, er det konservative valg og ditto kjøring som gjelder. I de rette sidene var det likevel bra med snø; tørr og fin pudder - og i de øverste skogspartiene tildels veldig bra. Det ble mange, fine, løsslupne svinger.

Noen av filmene som serveres her er rarere enn andre. Klippet på drøye 40 serkunder fra dagens tur, plasserer seg fint blant disse. https://vimeo.com/53109059

Pudderalarm i bakgården

Uten forvarsel stod de der. Black Diamond-skia. Og tryglet om å bli tatt med på tur. Utenfor sofan hylte sirenen: PUDDERALARM!

Og jeg er jo lettlurt. Så; ut i bakgården, som var pudret hvit og smekker. På vei opp traff jeg Ståle; selvsagt gjorde jeg det - få vet å bruke mulighetene bedre enn han.

Snøbyger på tvers og pannekakeflatt lys tar ikke bort gleden på en slik 27. oktober.Og selv den Røde Humpen er til å leve med på en sånn dag. Ikke en eneste stein fikk juling - bare låra fikk svi. Men så var det sesongens første, da - av mange, mange, mange, mange. "...den kalde fine tida". Ihhhhaaa!

Også i elendig filmlys blir det film. Her er et lite minutt av dagens glede:
https://vimeo.com/52285909

....og søndag var det enda bedre. Vindstille, morrasol og knusktørt pudder i nordøsthellingene. Mars-stemning. Roger og Per.

En sniktitt...

Det er lett å finne gode grunner for å gå på tur i og rundt Tromsø.
«TURBOKA – 150 små og store turer rundt Tromsø» skal inspirere og gi enda mer turglede. Vi håper også at den skal fungere som en skikkelig skrytebok. Her får du en sniktitt på noen av bokas 328 sider.

Klikk på bildene for større versjon.

Denne uka satte vi punktum for et arbeid som startet for under et år siden. Ambisjonene var å gi ut en turbok for Tromsø, ulikt alle turbøker som er gitt ut tidligere.

TURBOKA henvender seg like mye til familier, som til den som jakter luftige fjelltopper. Vi tror at alle vil finne sin tur her, også mange helt nye.

Om fire uker kan alle andre felle sin dom. Vi er spent. Veldig spent. Og vi, det er utgiveren Troms og Finnmark Bedriftsidrettskrets, som har hatt en eventyrlig suksess med aktiviteten Ti på Topp. Det er samarbeidspartnerne Troms Turlag og Tromsø Fotoklubb.

Og mest av alt: Det er redaksjonsgruppa bestående av Jens Kristian Nilsen, Nils Christian Fareth, Nina Cheetham, Pål Tengesdal og undertegnede. Dessuten nærmere 100 andre bidragsytere.

I vårt arbeid har vi jobbet systematisk, men også latt følelsene få løpe ganske fritt. Tromsø som turterreng har, om mulig, fremstått enda vakrere og rikere enn før.

TURBOKA beskriver mulighetene i Tromsø: Kvaløya, fastlandet, Tromsøya og Ringvassøy. Vi er også på tur på Vannøya og Rebbenesøya, i Balsfjord og i Malangen.

Et flyfoto – som du ganske sikkert ikke har sett maken til over turområdene – følger med nesten alle turene. På dette har vi tegnet inn anbefalt rute, samt satt navn på noe av alt det du ser.

Vi har lagt vekt på å beskrive opplevelsen av turen. En teknisk beskrivelse, som følger hver eneste tur, beskriver vanskelighetsgrad og detaljer som kjøretid, parkering og startsted, samt hvordan terrenget er.

En anekdote følger med mange av turene. Anekdotene er morsomme, men også dramatiske historier. Som om fruen som ble gravid etter et iskaldt havbad – eller han som ble spist av bjørn på Kvaløya.  

Vi håper at du – og mange andre – vil like TURBOKA og finne inspirasjon. I månedsskiftet oktober/november er den i salg.

God tur.

På leit blant kjemper og breelver

Området Lakselvtindan er verdenskjent for sitt spektakulære fjellandskap. Mulighetene for terrengsykling er mindre kjent.

En kort dags leting "i blinde" ga mersmak. Her finnes potensiale for fantastiske dagsturer, rundturer og fra fjord til fjord.
Maken til kulisser finner du knapt; kjemper fra 1200 til 1600 meters høyde vokter deg overalt. I dag hadde de fått et lett, kledelig melisdryss i toppene. Isbreer og breelver bidrar til et rått inntrykk.

Her er en liten film fra dagens "leit blant kjemper":
https://vimeo.com/49085251

Nytt prosjekt

Mens mange sliter seg over fjellet fra Rena til Lillehammer på snart asfalterte løyper, leker andre av oss i bakgården. På ekte stimoro. Kvantoryggen er et nytt prosjekt, som binder Håkøybotn og Straumsbukta sammen.

Når kultiveringsarbeidet på denne er fullført kan du sitte nesten sammenhengende på sti fra Selnes til Straumsbukta, og opp til selveste Grønnlibruna. Da snakker vi flere mil, uten at du krysser ditt eget spor.

...og mens vi er inne på lekkebiskene på Sør-Kvaløya: Rett den største takken du kan få til, til stigründerne Tor Edgar Ripman, Terje Karlsen og Thorleif Svendsen, som har drevet på med ryddearbeid i Straumsbukta i årevis. Slik at alle vi andre kan leke.

Litt film fra Kvanto-moroa: https://vimeo.com/48173187

sesongskifte

August er sesongskifte. Fra store til små hjul. Fra bortoverfokus til langt flere linjer nedover - fra rittfokus til enda mer lek. Høsten er tid for å lete etter nye stier og spor. I dag tok jeg jomfrua på en liten lekkerbisken i Storelvadalen.

Fra skoggrensa snor deg seg en herlig flytsti innover Storelvadalen, avbrutt av noen fjellbekker på tvers. Ubesudlet og ren, fri for sykkelspor. Når stien går ut "i null" et stykke inn, cruiser man lett på den fine lyngen. Her kan man snu der fjellet reiser seg, og sikte samme vei ned. Eller man kan dra sykkelen opp bakkene, og gjøre et av to:

-          Vende rett ned igjen, for frisk fjellsykling i stiløst terreng. Bra dempervandring er en klar fordel.

-          Vende ned over Rødtinden; det er en fartsfyllt og herlig tur. Se opp for fotgjengere (og ei solid busk på tvers ca ved skoggrensa)

Her er en liten smakebit fra Storelvadelen i dag: https://vimeo.com/47638770

En suksess fordi det er knallhardt

Lavkarittet skal være hardt. Knallhardt. Det er jo årets store treningsmål for veldig mange, og derfor en personlig test på egen fysisk dugelighet. Slik var det også for meg. Årets Lavkaritt går rett inn blant mine livs fineste sykkelopplevelser.

Det er klart det betyr noe at man i godt voksen alder perser med nesten 15 minutter.
Men det er ikke tiden som er hovedgevinsten. Lavkarittet har lyktes med å skape et produkt som gjør gjør at man blir ekte glad i arrangementet. Det er derfor de setter rekord år etter år. Så også i år: Deltakerrekord og løyperekord. Og hadde man målt deltakernes tilfredshet med arrangements gjennomføring og løype, er jeg sikker på at det også her hadde blitt rekord i år.

Lavka-løypa er knallhard. Den stiger fra havnivå til "himmels", man får ikke "fred" før man er vel 800 moh. Da har man vært gjennom teknisk krevende stigninger, som ikke gir noe hvile. Deretter er det nesten to mil på røffe grusveier over fjellet. Og når alle tror rittet "er ferdig", kastes man inn i halvannen mil med superlekker stisykling i brede spor på tørre furumoer.

Men det er akkurat dette som er Lavkarittets suksess: Det er en fysisk og mental prøve. En prøve man forbereder seg ulikt til, men som man - uansett slutttid - kan briske seg med å ha fullført. Det er en prestasjon, ganske enkelt.
Derfor er Lavkarittet blitt Nord-Norges desidert største terrengritt; fordi de har turt å lage en kraftprøve, som for mange er så stor at de akkurat klarer å komme seg igjennom. Som er så stor, at dette blir årets eller sommerens store og kanskje ene treningsmål.
Derfor er jeg også sikker på at så godt som alle de som syklet over fjellet i år, kommer tilbake også neste år.
Mitt søskenbarn oppsumerte perfekt på sin facebookvegg: "To finish last, you first have to finsish".

Lavka30 og barnerittet er også en suksess, med betydelig potensiale. Stemningen i målområdet er tvers gjennom trivelig og god. Og med Norges beste speaker, Asgeir Moberg, ved mikrofonen bindes det hele perfekt sammen.

Hyll-hyll, Skibotn IL og lokalsamfunnet. Takk til brødrene Steinnes, i særdeleshet. Dere har skapt noe unikt.
Det eneste som er synd, er at det er et helt år til neste gang.