Hva nå, Pål?

I formiddag var jeg og fruen med på forskningsprosjektet som skal prøve å finne ut hva som er drivkraften bak toppturer og løssnøkjøring. Få timer senere tar snøskred et nytt liv i Tromsø. Nok en gang må jeg stille spørsmålet: Er det verdt det?

Kan jeg tillate meg å ignorere dem som er bekymret over mine stadige turer i fjellet?
Er mitt ego mer verdt enn deres bekymring?
Har jeg den kunnskap som kreves?
Er jeg tilstrekkelig varsom?
Er mitt stadig bedre utstyr med på å sette meg selv i større fare?
Kan jeg dø av det jeg holder på med?
Er jeg villig til å dø for dette?

Svaret er i alle fall krystallklart nei på det siste.

Jeg skulle ønske jeg kunne svare sikkert på de andre spørsmålene. Jeg må likevel prøve å besvare dem, og flere andre spørsmål. Og det er uaktuelt å ikke være bånn ærlig.
Det holder kanskje ikke at jeg selv mener jeg gjør gode og konservative valg.

Jeg har passert 40.000 høydemeter på skifeller på Kvaløya denne sesongen. Det har vært fantastiske turer og opplevelser.

Jeg mistet en venn i snøskred sist uke, og også en i fjor. Skiøya mi har tatt fem liv på tre år. Jeg har kompiser som overlevde to store snøskred i fjor.

Dette vet jeg: Fjellsport er og har alltid vært en viktig del av hvem jeg er som menneske. For meg er dette den ypperste form for livskvalitet. Jeg tror ikke jeg blir et helt menneske uten.

Jeg må uansett begrunne hvorfor jeg skal fortsette med dette. Og om jeg tør å svare ærlig, så må jeg være forberedt på at noen av svarene er ubehagelig. Er de da til å leve med, for meg og mine?

Hvilke veivalg tar jeg videre?

Jeg har ikke svarene i dag, og kanskje vil jeg heller aldri finne dem fullt ut.

Men jeg lover å prøve.

Spray på en klassiker

Vi er inne i andre uke med daglig påfyll til pudderøya Kvaløya. I dag sprayet vi en klassiker. På slike dager slår Buren aldri feil - og det blir heller ikke galt å få den først.

Magiske, fine fjellet

Thorleif tar jomfrua, og viser vei i lett skydekke

Gunnar "Æ Kan Ikke Kjøre" snorkler mot Ersfjorden

Bård dokumenterer at stil er stilig

Roar fyller lufta med fredagsgodt



Noe mer enn en drøm?

En kveldsfersk observasjon bekrefter at det er mulig å bygge Nord-Norges flotteste skianlegg her. Jeg skal stå fremst i heiagjengen for Arctic Center, men bare dersom de som står bak prosjektet yter dem som eier jorda respekt.

Her skal heisanlegget toppe ut, på Lille Blåmann.

Arctic Center i Håkøybotn har vært en drøm i snart tre tiår. Det er en fin drøm, kanskje kan den også bli sann. Håkøybotn er som skapt for det alpinanlegget Tromsø trenger så sårt. Vinterbyen Tromsø er fattig uten noe bedre enn Kroken-anlegget.

I dag ble tilsynelatende et nytt hinder forsert, da byrådet innkalte den lokale presse, for å fortelle at det er gjort en utbyggingsavtale mellom Tromsø Kommune, Statens Vegvesen og Arctic Center. Og at det kan gjennomføres ekspropriasjon.

Det siste er ingen nyhet. Når det bygges opp som et slags hovedpoeng, føyer det seg likevel pent inn i  de nevnte tre ti-årenes propagandakrig for å vinne retten til å bygge.

Klikk her for Nordlys sin nettartikkel
Klikk her for iTromsø sin nettartikkel
Klikk her for NRK Troms sin sak

Jeg håper å finne noe mer kritisk journalistikk når jeg åpner papiravisene og ser på TV de neste dagene. I dag slår nemlig lokalavisene fast i sine nettaviser at «Bygger nytt alpinanlegg i Tromsø» og «Gir grønt lys for Arctic Center».

På Tromsø Kommune sin side er det mulig til å få vite litt mer:

Du finner dokumentet ved å følge denne lenken

Her kan du blant annet lese og regne deg til at avtalen er mildt sagt krevende for utbygger – og tilsvarende lite bindende for Tromsø kommune.

«I forslaget til utbyggingsavtale

forplikter kommunen seg

til å vurdere ekspropriasjon.»

En solid dose nyanser. Altså er det verken gitt grønt lys eller det er klart for bygging. 

 Dette er Arctic Center sin egen hjemmeside

Så: Da er vi fortsatt der, at dette er en fin drøm. Litt skog er hugget gjennom alle disse årene, men ikke et spadetak satt i jorda. Noen fintfolk har vært med opp i fjellet, og anlegget var inne i Tromsøs OL-planer.

Ingen av pengene som kreves er lagt på bordet, selv om lokalavisene opp gjennom årene har kappes i å fortelle at norske, finske og hvem vet hva av «investorer» har stått klar med til sammen hundrevis av millioner. Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste av disse helt avgjørende bidragsyterne nevnt med navn.

Jeg drømmer om et anlegg i Håkøybotn. Det vil være en berikelse for byen vår.  Dagens situasjon er ganske enkelt nitrist. Jeg tror også at Håkøybotn kan være det helt riktige stedet, både på grunn av klima, snøsikkerhet og nærhet til sentrum.

Og trolig blir ekspropriasjon et nødvendig grep. Det er ofte det, for å realisere store utbygginger. En begrenset, men svært restrektiv, bruk av dette maktgrepet kan forsvares.
For heller ikke jeg har noen forestillinger om at alle grunneiere stemmer i et samstemt jubelrop. Jeg håper likevel at dagens avtale  markerer et nytt skille i forhold til hvordan tilnærmingen skal skje: Jeg er sikker på at det må til om det ikke skal gå 30 nye år før anlegget er en realitet.

PS! Føret var dritt i dag, bortsett fra de øverste to-tre hundre høydemeterne. Og skredfaren er såpass stor at du bør ligge unna bratte, uprepparerte sider.

Slipp skigleden løs

Skiglede er naturligvis ingen forutsetning for å trives i Tromsø - men det hjelper på. Dagens skileik utfordret både tyngdekraft og frykt.

Anna og Sigve tyner yttergrenser

Jeg har fire barn. For alle har jeg fulgt følgende lekeregel: 

Ungene skal helst brekke noe 

før de avslutter barneskolen -

en hjernerystelse på kjøpet skader neppe.

 Det finnes som kjent ikke dårlig hoppvær

Vi har mislyktes på benbruddfronten, men har hundre prosent klaff på hjernerystelser.

Og så mener jeg naturligvis ikke bokstavelig dette, at jeg sender ungene ut med mål om å skade seg selv.

Det er et bilde på at jeg ønsker at mine barn skal utfordre også yttergrensene i leken, og inn i mellom helst litt forbi. Dette bildet gjør mest av alt noe med mine egne holdninger, og reduserer min frykt.

Å presse sine egne yttergrenser, er nemlig en basisferdighet.

Slik lærer de seg også å være forsiktig, gjøre gode vurderinger - men også oppdage nye sider ved seg selv, og hente ut maksimal aktivitetsglede.

 ...og snøen er en myk lekekammerat

Så, tilbake til ski: Alle fire ungene mine har skiglede i bøtter og spann. Ingen har vært spesielt redd for å tyne yttergrensene. Og de har fått lov. Ja, jeg må nok innrømme at jeg har utøvet et vist press, også. Og backet. Masse.

Så: Nå når den fineste årstiden står for tur, ta den i bruk. Finere lekegrind enn den norske vinteren, finner du ikke. I alle fall ikke i Tromsø.

De to eldste, Henrik og Margrethe, har tråkket skispor for de minste

Margrethe har tatt ut mest av skileiken med startnummer på

...mens Henrik har vært en "parkrider", mer høyt en lavt.

...og skigleden fortsetter å gå i arv

Borte bra - Kvaløya best

Ski i utlandet er digg - topptur på Kvaløya er best.

Fine, fine toppen

Det første som slo meg da vi kom hjem etter å ha badet i pudder ei hel drømmeuke i Chamonix, var at våre fjell overgår alt. Veldig mye mindre, ja, men kulisser og scener man trygt kan stemple unik.

Fra fjære til topp. Komboen er uslåelig: sjø, fjell, fjord, lys. Uberørt. Ro. Knapt et menneske - selv på de som er mest trafikkert.

Her er et lite videoklipp fra dagens tur: https://vimeo.com/60202426

Nedtur som gir opptur

Områdene er oversiktlige. Det er stort sett lett å gjøre bra vurderinger - og kjenne seg trygg på dem.

Det er denne lekegrinda vi har i bakgården. Og som gjør det mulig å toppe ut dag etter dag, og ikke bare i helgene. Som i dag: rett fra jobben, skifte ved fjellfoten. En times tid i litt oppgira tempo, så er Buren gjort opp og ned. Drømmepudder. Ettermiddagssol som akkurat sneier toppene, og gir det magiske lyset som du bare finner her.

Selv på dette folkefjhellet fikk man være en av de første, og sette dagens første spor ned hovedplata.

GoPro-spray



Dette er faktisk en typisk hverdag.

Og så må jeg ile til å si at det ikke bare er kortreiste fjell som gjør at man kan ta ut en slik livskvalitet. Det krever også verdens beste konemor. Det er lett å bli lykkelig når man har både henne og de flotteste fjellene.

Drømmehelg

Tre klassikere og en ny. Ingrediensene Skittentinden, Buren, Bak Olsen og Trollholtindan gjorde den første februarhelga komplett.

Trollholtindan. Hege, Kenneth, Thomas, Per, Pål

Det er ikke lett å slippe unna trengselen når værgudene byr opp til en helg som dette. Vi var heldig og fikk satt dagens første spor fra alle topper.

Skittentinden har fått ligge stille for massene, inn til nå. Fredag fikk vi et nær uberørt fjell for oss selv, i årets desidert fineste pudder.



Hege i nystrøket pudder fra Skittentinden

Jørn har funnet linja

Lørdag var vi heldigvis tidlig på Buren, og selv om den hadde hatt besøk dagen før, hadde dette populære fjellet masse å by på. Vi rakk opp og ned før værgudene snørte helt igjen, og foran de om lag 40 (!) som kom i kø bak. Har aldri sett en slik trengsel på Buren før.

Steinar, Kjetil, Trym og Pål før de andre

Tidlig nede gir flerfoldig bonus. Noe av denne ble tatt ut i Bak Olsen. Et fantastisk byanlegg, bygd av dugnadshender. Her var det Anna og Sige sin tur til å teste nye yttergrenser.

"Prøvde å græbbe"

Myk og fin

Søndag var det regissert for stortrengsel i høyden, med sol fra skyfri himmel og lite plagsom vind. Vår tur gikk til et fjell som vi med stor sikkerthet viste vi ville få for oss selv. Bonusen for å velge ei skyggefull og nordvendt rute opp, var en Trollholttind i superslag. Komplett vindstille på toppen, panorama 360 grader til alt det vakre som finnes - og kaldt, tørt og trygt pudder hele veien hjem.

Finfine kulisser i Malangen

Ut av skyggen - Hege og Per inn i sola

In to the sea







Høy solfaktor

I dag valgte vi topptur med høy solfaktor. Skulgaminden takket for besøket med å gi oss det herligste pudder.

Tre glade herrer på "fortoppen" Stortinden - vi stoppet her i dag - Skulgamtinden ligger en eggtravers og knapt 100 høydemeter videre.

For en dag det ble. Vi fikk se sola, for første gang i år: hele den runde, deilige skiva, da den snek seg forbi Tromsdalstinden. Skulgamtinden ble penslet i de varmeste farger, og viste seg fra sin aller mest jålete side. Vindstille og pudder fra topp til tå gjorde dagen perfekt. Takk for turen, Per og Ståle. Vi lar bildene fortelle dagens historie: 

 Mot toppen, penslet i pastell

Fra toppen, mot Tromsøya og sola

Ståle i knusktørre omgivelser

...med Per i hæl

Kald, pudderrik side

Telemarkere skal alltid finne egne spor...

Ord overflødig

Dyp og stabil

Livsglede

Lek

Snerten elvedal

Sikkert - usikkert på Kattfjordeidet

De rette stedene har gitt fantastisk skikjøring de siste dagene. Men som bildet av Middagstinden viser, er det svært god grunn til fortsatt å gjøre gode vurderinger.

 

Bildet er tatt av Hege Nilsen 15. januar, ca. klokken 13. Et stort, selvutløst flakskred, med tydelig bruddkant. Ingen skiløperspor. Samholdt med denne observasjonen fra Skittentinden, bekrefter dette tidligere observasjoner i sesongen  på denne siden av Kattfjordeidet. Sjekk også denne observasjonen på Buren.

 

I løpet av det neste døgnet drar vinden på, og vil vindforflytte de siste dagers nysnø. Deretter kommer mildvær. I klartekst betyr begge deler økt skredfare, igjen, og varsom.no knepper den lokale farevurderingen et hakk opp fra i morgen - til faregrad 3.

 

Likevel er det fortsatt plenty av områder med trygg, fin skikjøring. I dag fant vi 3.40 meter snødybde der vi var, og også årets beste snøprofil.

Velg ditt område - gjør gode valg - god tur.  

 

Lystig i pudderland

Siden eget kamera ble igjen i sekken, lånes kveldens stemning fra superfotograf Bjørnar G. Hansen. Folksomt, men heldigvis kom vi først til vårt valg.

Årets heftigste pudderdag, til nå. Steinskarstinden.

Her kan du lese mer om andre planer, og mer unønsket aktivitet, på Kattfjordeidet:

http://arcticbikefun.blogspot.no/2012/11/mrketidslyset.html

Tett på Steinskardstinden

Det var tett på Steinskarstinden i dag - både med tåke og folk. Og pudderet var blitt vått. Topptur på Kattfjordeidet kommer i alle former.

Vått pudder er ikke som tørt pudder. Utsikten er dessuten sånn passe på slike dager. Toppturgleden er likevel den samme: det er sant at været ikke trenger å stå i veien for å gjøre en kanontur.

Vi valgte også i dag sørsiden av Kattfjordeidet. Alle snøprofiler til nå har vist best forhold på denne siden. Også i dag var det homogent og stabilt i hovedområdet.

Takk for følget til Per, Roger, Terje, Trond og Bård

Her er et par filmer, fra tidligere, hvordan det kan være på dette lett tilgjengelige fjellet:

https://vimeo.com/39970284

https://vimeo.com/38720799

https://vimeo.com/38348184