Kjærestetur - ei hel uke

Ungene er på det som er blitt en årlig sommertradisjon: Ei ukes sommercamp på hytta hos mine foreldre. Snakk om å være heldig med (beste)foreldrene.
Og hjemme kan jeg og dama dyrke kjærestelivet med akkurat det vi ønsker å fylle det med.

Byens beste sykkelstier til Bruna er en perfekt start.

Film fra dagens moro her: https://vimeo.com/69505921
(jeg slutter ikke å irritere meg over at Moviemaker dreper filmkvaliteten, men lev med det. Og, ja: jeg kan lære meg et skikkelig program - det får komme når døgnet får 72 timer)

Spektakulært i Kåfjord

For en terrengsyklist med særlig dragning mot evigvarende bakker, høye fjell og uprøvde stier byr Kåfjord på alt.

Spektakulært i midnattssol. Snart venter nedkjøringen.

(klikk på bildene for større bilder)

Natt til søndag fikk jeg med meg superfotograf Jan R. Olsen (http://www.naturinordtroms.no/) og fruen på en drømmetur. Innerst i Kåfjorddalen ligger et nedlagt gruvesamfunn. Jeg har hørt at her skal finnes flere bratte gruveveier i fjellsidene.

Kveldens startpunkt var Ankerlia. Her ble de første forekomster av malm gjort midt på 1800-tallet, og det var gruvedrift og smelteverk fra 1898 til 1919. Tuftene står fortsatt, og opp i de rå fjellsidene kan man ane rester etter luftige taubaner: her må det ha vært et tøft liv.

Her er det også brutt ut spektakulære stier, for å komme seg til verdiene fjellet bød på, som snirkler seg opp fjellsidene. Vårt mål for dagen var den såkalte "Sikksakk-stien". Ut fra beskrivelsene klinger den som en terrengsyklists aller våteste drøm.

Noen helt få, korte partier bød på lett bæring.

Jeg hadde absolutt null håp om sykling da vi stod i bunn og kikket opp i den nordvendte "veggen": det hele virket som et umulig prosjekt, mot stupene. Vi kunne knapt ane at det skulle gå en sti opp her.

Men for 100 å siden ble det gjort et arbeid som raskt tar pusten fra en. Ikke bare fordi du kan sitte på sykkelen nesten alle høydemeterne. Steinblokker på flere tonn er flyttet, platå og murer er bygd. Og veien stedvis hugd inn i fjellet. Alt gjort med håndmakt.

Vi tok oss opp til topp "846", men grove stier går videre innover fjellet. I flere retninger. Også helt opp til Guolas: fjellområdet som ble voldsomt demmet opp på 70-tallet.

Returen er begynt: fra snilt fjellterreng på platået skal vi inn i heftig sikksakk-sti



Det er ingen grunn til å trette med en lang historie: Dette er en tur for minnebøkene. Og som det ikke finnes mange av. Om halvannen uke skal jeg tilbake. Da skal veiene innover fjellet utforskes, også sammenbindingen mot Guolas. Og kanskje andre siden av dalen.

Jeg kan knapt vente.

Takk for turen, Jan R. og Grete.

Sikksakk-stien inviterer til råskap. De som bygde denne må ha vært helt spesielle mennesker.

Blomster små

(...) titter opp av marken nå.
Bøy deg. Helt ned. Legg deg gjerne på magen. Kom tett på.
Den arktiske blomsten er ofte liten.
Den kommer sent, men i disse dager slår den ut i full blomst.
Bøy deg ned: Se hvor vakker og detaljrike de er, disse små og hardføre skapningene.
Du må helt ned.

Her fra en liten luftetur i bakgården forleden.

Eventyrhelg

Eventyrøya Senja er et perfekt sted å være når Troms finner ut at det skal settes sol- og varmerekord.

Mai ga rekord i antall soltimer og i gjennomsnittstemperatur. Og natten som markerte overgang til juni, klinte til med tropenatt. 23 grader på terassen på hytta ved midnatt - og blikkstilla på Storvatnet.

Stort vakrere er det ikke mulig å få det.

Slike dager trigger utferdstrangen, og det er ikke tilfeldig at Senja er eventyrøya. Sykkel på knusktørre flytstier i lavlandet på morran - forfriskende bad, grillmat, masse hyttelek - topptur og skiføre fra bilen mot midnatt. Knapt et minutt inne. Livet er i sannhet herlig.

Senja har landets fineste flystier

Med Håvard Hansen på bra juniskiføre

 



Ti på Topp-sesongen i gang

Brosmetinden blir garantert en superklassiker i årets Ti på Topp-sesong. Det forstår alle som var der åpningshelga. Lettgått, familievennlig og spektakulære kulisser.

Spektakulære omgivelser
(klikk på bildet for større bilder)

Vel, det var vel egentlig tyvstart. Sesongen starter ikke før 1. juni, men toppvaktmester Hugo hadde allerede gjort jobben. Staur viste vei til postkasse og kode.

Gunstig startsted



Brosmetinden kneiser mot storhavet i nord. Du vinner solid høyde umiddelbart, på grunn av gunstig startsted 260 moh. Stien opp er tydelig, og stort sett helt tørr allerede. Dette er en tur for nesten alle - også derfor vil den bli en favoritt.

 

Frodig i karri landskap 

Multeblomsten allerede i blomst

 

Sesongens første

 

Pannekaker er snadder toppturmat

 

Utsikten er storslått., og i forhold til antall brukte minutter, en av de beste på Kvaløya. I storhavet er det øyer og flatskjær, inn over Kvaløya ruver vilt fjellanddskap.

For enkel tilgang til midnattsol, er Brosmetinden et av de aller beste alternativene i Tromsø.

Det er lett å juble etter en slik tur

Sesongskifte

Med over 20 grader 17. mai, ble denne helgen et naturlig sesongskifte. Vi ladet opp til nasjonaldagen med Storsteinnestinden, og rundet av etter toggang og skolemoro med telttur og midnattssol på yttersiden av Kvaløya.

Sigve og Grete testet badetemparturen 17. mai

(Klikk på bildet for større versjon - og alle bildene i rekke)

 

Mai er en fantastisk måned her oppe ved iskanten. Dagene er igjen lange og lyse - temperaturen stiger. På Kvaløya åpnes alle muligheter.

Fjellet lokker fortsatt med den aller fineste skikjøring. Noen av årets mest minnerike toppturer gjøres i mai.Vi la turen til Storsteinnestinden sent på kvelden 16. mai. Opp normalruta i solid vårsnø. Vindstille på toppen. Ned på baksiden, mot Ersfjorden - og en fantastisk timelang spasertur i fjæra hjem.

 

Sen 16.mai-kveldsstemning. Stian, Sten-Magne, Kenneth og undertegnede

 

Fortsatt finfin skikjørring i sidene som ikke ligger solpåvirket om dagen 

 

 

 

Fjæraturen hjem ble ekstra lang og fin på grunn av solid snøsmelting

Nede i lavlandet slipper vinteren raskt taket. Kvaløyas ytterside frister. Stiene byr seg frem for en vårkåt terrengsyklist.

Sjekk kort film med maisykling på Ørnfløya her: https://vimeo.com/66511736

 

Fot- og teltturer lokker.

Og kajakken vil på vannet. Å skli langs strandlinjen i krystallklart sjøvann, mens det yrer av liv i vannet og i fjæra, er balsam i konsentrat.

 

Heldigvis er det mange fridager i mai.

 

Deilige over 20 grader i lufta. Men selv om både temperatur og kulisser er sydlige, er Barentshavet er fortsatt friskt i mai

 

Fotolek med veldig sen kveldssol 

 

Deilig 18. mai-frokost

 

Lagbilde

 

Alt våkner til liv i mai

 

 

 

 

 

Perfekt servert

Storstolpan serverte perfekt i dag.

Nygrillet Eidepølsa, med tilbehør, for en komplett dag.

Vi ble sittende værfast på toppen. Lenge. Lenge nok til at det etterhvert ble trangt på det vesle platået.

For her var ikke et vindpust. Sola varmet.

Vi bygde borg - og Bård serverte nygrillet Eidepølsa: Byens beste.

En søndag for minneboka.

Det gikk rykter om pudderalarm på Stolpan allerede i går. Derfor var vi tidlig ute. På slike dager, da vi vet at trafikken blir stor og sola vil varme opp snøen, er det alltid en vinneroppskrift.

Flere luringer hadde funnet veien opp lørdag. Likevel: Denne store fjellsiden har plass til mange, og fortsatt så vi muligheter for urørte linjer. Heller ikke dem som hadde gjort alpin start, og stod på toppen allerede da vi gikk fra bilen, kunne forstyrre det.

Knusktør snø, passe hardt underlag, sol som varmet solid og som sagt ikke et vindpust.

På slike dager er Storstolpen Kvaløyas fineste skifjell.

Takk for turen, Bård, Terje og Trond.

Her er Trond sin historie og enda flere bilder fra turen:
http://teleskiers.blogspot.no/2013/04/solpudder-og-folkevandring-til.html?spref=fb



Sesongåpning på beste vestkant

Selv med en knapp meter snødybde på plenen og skiføre i høyden på sitt ypperste, byr Kvaløya allerede på lekre sykkelstier.

Jeg har siklet på sykkelfilmer og minner fra i fjor i flere uker allerede. I dag var det tid for  sesongåpning. Og det på Kvaløyas aller beste vestkant, Brensholmen og Sommarøy. Her er det lite vinter som legger seg. Man trenger heller ikke vente på at stiene skal tørke opp, mange steder finnes berg i dagen som er velegnet for digg sykling.

Med kulisser på øverste hylle, blir turdagen fort komplett.

Begge foto: Grete Jakobsen



Så vil jeg bare ile til: Vis maks respekt for de stiene som nå tiner frem. De tåler lite, før de er et stort gjørmehull. Kunsten nå, er derfor å beherske seg. Det aller beste du kan gjøre er å trille sykkelen opp der det er bløtt: slitasjen nedover er minimal, om du ligger unna å låse bakhjulet. Sjekk også de nevnte bergene utenfor stiene, du vil ikke angre.

Allerede nå er det greit å etablere godt stivett. NOTS-reglene er en fin rettesnor for oss alle, for som de sier: Fine stier er ikke en rettighet, de er et privilegium:

1. Vær omtenksom og hyggelig med turgåere.
2. Du har alltid vikeplikt for fotgjengere.
3. Begrens farten slik at du ikke er til fare eller ulempe for andre, særlig langs veier og stier som innbyr til høy hastighet, eller i uoversiktelige partier.
4. Brems ned i gangfart i god tid før du passerer andre på en smal sti.
5. Ikke lag nye spor. Dersom du ikke har ferdighetene til å forsere en hindring, gå av sykkelen.
6. Unngå å sykle på spesielt sårbare stier like etter perioder med mye nedbør.
7. Ikke lag stiene bredere ved å sykle utenom vanndammer eller hindringer.
8. Bær sykkelen gjennom myrområder slik at det ikke dannes nye spor.
9. Ikke lås bakhjulet i bratte nedoverbakker.
10. Dersom to syklister møtes i en bakke, har den som sykler oppover forkjørsrett.

Toppturen som kan bli en folkefest

Søndag gikk jeg for første gang topptur med startnummer på. Det skal jeg gjøre igjen - og jeg håper Blåtind Arctic Race klarer å samle mange ganger deltakerantallet allerede til neste år. Både arrangøren og alle toppturglade fortjener at dette blir en folkefest.

Foto: Vidar Dons Lindrupsen, Nordlys

Bildet over viser verdenseliten, mens de klatrer opp Blåtinden - eller "Den Sovende Soldat", som dette fantastiske skifjellet blir kalt. Blåtind Arctic Race har imidlertid i seg alt som skal til for at det kan bli også en folkesfest. Det kan bli det lokale toppturfolkets "nasjonaldag". En dag der vi møtes i felles interesse, på tvers av alle nivåer - i trygge og flotte omgivelser.

Og måler litt krefter.

Disse gjorde søndagens "konkurranse" til en happening -

 den delen av dette arrangementet fortjener større oppslutning.



Skifjellet er nevnt: Både turen opp, utsikten og nedkjøringen er prima. Triveligere arrangører finner du ikke. Stemningen er bare bra. De ivaretar dessuten alle sider ved sikkerheten til fjells. Søndag gjorde været (lavt skydekke) ved start, at ingen fikk slippe helt til topps.

Større og bedre premiebord finner du ikke noe sted. Så godt som alle deltakerne forlot premieutdelingen med premier verdt mer enn den superbeskjedne startkontingenten de hadde investert. De aller heldigste - og dem var det mange av - gikk derfra med rådyre randoneeski, toppturrsko eller skihjelmer i superklasse.

Her er en stemningsrapport fra en tur i fjor, og også en film som viser hvor digg det kan være kjøre hjem fra Blåtinden: http://arcticbikefun.blogspot.no/2012/04/perfekt-paskepunktum.html
 

Jeg ser ingen grunn til at ikke dette arrangementet skal samle like mange deltakere som en en del av de lokale turrennene i langrenn, terrengsykkelrittet Lavkarittet og andre kraftprøver som appelerer til flere enn den ypperste og mest spesialiserte eliten. Rekrutteringsgrunnlaget er stort, selv i et konservativt innstilt toppturmiljø: Aldri har flere gått topptur i Troms.

Da må naturligvis arrangøren ta noen grep, først og fremst for å skape oppmerksomhet rundt lavterskeldelen av arrangementet. Mine innspill rundt dette, har jeg delt med arrangøren.

Jeg var debutant i denne konkurranseformen lørdag: Selv er jeg vel noe midt mellom en mosjonist uten særlige målsetninger og en småhyper firebarnsfar i slutten av 40-årene med uhelbredelig konkurranseglede. For meg fristet dette til mer. Fordi det var knakende moro å gå topptur også med startnummer på. Dessuten var det en herlig fysisk utfordring.

Jeg håper også du tar utfordringen neste år.

Kanskje vi ses på Skittentind Rando her på Kvaløya allerede til helga?

Starten for aktive mosjonister er gått.
Til neste år går vi for minst dobbelt så stort startfelt.

Foto: Ivar Løvland, Nye Troms



Påskemoro blant polare lavtrykk

Vi har brukt hver dag av påsken til å feire snøen, leken og gleden med å teste nye grenser. Brettspill har det blitt lite av.

Å presse yttergrenser er en basisferdighet: frisk satsing i hoppbakken.

Jeg låner denne facebookeldingen fra en klok mann, fordi det er sant:

"I ei påske da en del av oss sliter med å kjenne igjen virkeligheten. Da svart og hvitt i store bokstaver slår i hjel nyansene i realitetene".



Takk Espen Nordahl.
Mitt ønske er at mange som snakker og skriver om skredfare og turer i fjellet reflekterer over disse ordene. Både blant oss som ofte har ski på beina, og dem som sjelden har det.

Heldigvis har vi hytte i skogen. Uten internettforbindelse og avislevering. Vi har unger som elsker å være ute, som elsker å stå på ski, som tar en utfordring og som fryder seg over og bare ser muligheter i 20-30 centimeter nysnø i døgnet. Som ikke blir livredd om de står til halsen i nysnø, lander på hodet etter hoppkanten eller bakken er brattere enn noe de har gjort før.
Derfor har vi vært mest ute: vår brettspillpåske oppsummerer seg til en runde Den Forsvunnede Diamant.

Påskens mest brukte lekestativ: hyttetaket

Jeg våger også en innrømmelse, sånn helt på tampen av påsken: Mot "alle gode råd" har jeg våget meg mot høyden. Det har gitt trygge og fine turer. Det er nemlig mulig, også på faregrad 3 og 4.

Du kan sjekke litt av skimoroa i denne filmen:
https://vimeo.com/63051914

Jeg avslutter med nok et utdrag fra min kloke venn sin facebookmelding:
"Så la oss derfor fremheve alle de tusener som denne påska har gjort de gode vurderinger, de gode og bevisste vegvalg."
For det er jo hva det dreier seg om. Egentlig.
Ikke la redsel ødelegge for gode valg.
Er det ikke?

Du er ikke gammel før den dagen du slutter å leke