Terrengsykling på Senja

Senja er ei eventyrøy - også for terrengsykling. Masse flyt, teknisk moro og tøffe nedkjøringer - men alt for få tohjulinger utenom bilveiene.

Riven mot Husøya

Artikkelen er oppdatert 3. august 2019.

Hele sørøst-siden er nok den som egner seg best - fra Skrolsvik lengst sør til Lysnes i nord. Her finner du fantastiske flystier nesten hele veien.
Skogsdrift, bra med sau og mange turstier gjør denne lange siden av Senja til et sti-eldorado - enten du vil utfordre fart, teknikk eller snappe O2. I motsetning til baksiden av Senja, er det på sørøst-siden lite stein og masse stier med myk skogsbunn. Det er heller ikke like stupbratt.
Men: det er godbiter også på yttersida.

Klikk her, for en liten filmteaser fra området der jeg sykler mest. Mer om dette lenger ned.

Rubbestad - Dyrøya rett foran
(klikk på bildene for veldig mye bedre gjengivelse)

Du finner en del Strava-spor på i venstremeny "Sykkelspor", samt noen GPX-filer. Disse vil oppdateres underveis.
På Trailforks finner du stadig nye Senja-spor. Det lokale miljøet vokser - da øker også aktiviteten og også nybygginga. Last ned appen, og du har turer nok i lomma.

Her er noen av områdene jeg har syklet - fra sør mot nord:

Sjursvikfjellet ligger lengst i vest, forbi Skrolsvik. Populær tursti, som starter på et eide ved Finnjorda. Krevende enduro/down-hill. Du skal være hakket over gjennomsnittet tøff i skallen - og like grov stein, for å stortrives her. For suverene kveldsfoto, derimot, er turen en perfekt spot.

Felg i solnedgang på Sjursviktinden

Å er ei lita bygd midt mellom Skrolsvik og Stonglandet. Flere muligheter. Inn Ådalen og opp til Hillesåsen er en fin grustur. Tidlig i stigningene kan du ta inn mot øst, på en traktorvei/sti på sørsiden av Storbunkevatnet. Også stien nordover, over Bunkheia, er rimelig grei. Ved havet kommer du til en flott sandstrand.
Stien opp til Åkollen er også (stort sett) syklende; pushbike opp fra ca. halvveis, og stedvis krevende ned.

Stonglandet  byr på mange og varierte muligheter.
Turen fra Hofsøya ut mot Stangodden er smellvakker. Fin liten sti, flere badestrender. Du kan kombinere den med den lokale Ti på Topp-stien opp til Stangnesfjellet; pushbike opp, stort sett på setet hjem. Eller sykle hele veien rundt til Stangnes, regn med litt knot noen steder i skauen.
Leirpollfjellet på 249 moh. er min lokale favoritt. En fantastisk sti, som gir flyt i to sammenhengende kilometer.
Du kan også sykle etter traktorvei og god sti på nordsiden av Leirpolfjellet, fra Valvågen til Nygård.

Leirpollfjellet

Ånderdalen er kjent for sin urskog og fantastisk fine natur. Det er gjort masse godt arbeid med stien de siste årene, blant annet omfattende klopping. Du kan sykle helt til Åndervatnet, men må av og på sykkelen i korte og lengre perioder. Ta med pølser for bålgrilling ved Åndervatnet - eller fiskestang.

Skatvikfjellet er et kanon endurofjell, men krever at du har ferdighetene inne. Det er pushbike hele veien fra start i Rotvika. Den beste syklinga har du ned fra høyde 366. Litt risting i perioder, og et par spenstige crux - men også mye flyt. Over 366 er det mye stein og uryddig sykling, men noen artige partier.

Skatvikfjellet

Sjekk film ned fra Skatvikfjellet ved å trykke her.

Fra Brygghaugen går det en flott sti helt ned til Tranøybotn. Start på merket sti, en knapp kilometer inn grusveien som går på nordsiden av Litjevatnet og mot Høgholtet.

Tursti fra Brygghaug til Tranøybotn

Vesterfjell har flere mil med stier, grusveier og traktorveier av varierende kvalitet. Gode startsteder er Østheim, nordsiden av bygda, gården ved Halvorsli (start for lokal Ti på Topp-tur til Gammelveten) eller grusveien som går nordover fra hovedveien, 600-700 meter nord for Øverbotn skole.

Beitemark gir ren og fin bunn, også på de minste stiene i området Vesterfjell

I dette området har det vært mye skogdrift, det er beiteområde og mye husdyr i terrenget. Stiene i området er derfor jevnt over bra og bunnen ren. Det er også bra med grus- og traktorveier i området. Siden det er mye dyr i området, så gjelder to ting: Hold portene stengt og hold øynene åpen.
Ti på Topp-stien ned fra Gammelveten, mot sørvest, er en lang og morsom endurosti. Stedvis teknisk mot toppen, fantastisk flyt siste halvdel. Her må du være særlig våken for gående, da stien har jevn trafikk.
Stien mot nordøst fra toppen av Gammelveten er også en perle for de med enduro-/downhill-guts. Stedvis teknisk, men ryddet av lokale gyngesykkel-entusiaster.

Fantastisk stiflyt ned fra Gammelveten

Området ved Storvassåsen er et flyteldorado

Storvassåsen er sammen med områdene Vangsvikfjellet og Rubbestadåsen min "hjemmebane" og lekegrind. Her er det flere mil med stier, i superlekkert terreng, og du kan leke i mange dager uten å gå lei. Her snakker man stiflyt på sitt beste. Du finner flere spor i venstremargen, under "sykkelspor". Enjoy! Bedre får du det ikke.

Dronefilmen tar deg med på litt sykling i områdene Vangsvikfjellet og Rubbestad

Om man skal fordele, så er det mest stisykling rundt Storvassåsen, O2-snapping på Vangsvikfjellet og superb enduro fra Rubbestad. Men alle stedene har litt av alt, en mix på 2-3 timer er derfor perfekt. Den suverent beste enduroløypa kommer ned langs en DNT-sti på vestsiden av Rubbestad. Vær obs på at dette er en mye brukt tursti for fotgjengere, så begrens farten i de mest uoversiktlige svingene. Obs2! Om du starter fra masta på toppen, skal du forbi et par korte partier der det blir riktig ubehagelig om du ikke hopper av sykkelen før du stuper utfor. Det beste er derfor å trille sporet opp, og ikke via grusveien på andre sida.

Å ta seg opp til Rubbestad - uansett retning, krever en del av deg fysisk. 

Belønningen hjem er formidabel.

Bli med ned fra Rubbestad ved å trykke her. Drepende kjedelig og alt for lang hjelmfilm - men du får kjenne fristelsen.
Rubbestad kan også sykles opp, og naturligvis ned, via naturstien som starter midt i asfaltbakkene ned til Vangsvik. Da får du også oversikt på hva som venter deg på tur ned. Den letteste veien opp er utvilsomt grusveien/skogsbilveien fra innerst i Sollia.

Fra Vangsvikfjellet finner du ei artig enduroløype, forbi Svinvatnet, som ender ytterst (nord) i bygda. Gå opp over et gjengrodd jorde rett før siste huset og følg stien så langt du kan. Det er også kvistet en sti som starter nesten helt i enden av skogsbilveien over Vangsvikfjellet. Denne er blitt fin å sykle på, du finner sporet på Trailforks.
Det finnes et par andre småbratte, litt kortere 4-hjuls-varianter litt lenger øst fra Vangsvikfjellet og ned til Vangsvika.
Du avslutter naturligvis økta med et deilig bad i Storvatnet, som i sommersesongen holder jevnt god temperatur.

De siste årene har terrengrittet Sans Senja Terreng blitt arrangert i dette område. En enormt fin trasé, der vinnertiden i 2019 var på 2 timer og 25 minutter. Mer sti enn de fleste ritt, masse flyt - masse heftige bakker både opp og ned. 48,4 kilometer - 1493 høydemeter.
Lenke til 2019-løypa finner du ved å trykke her.

Terrengrittet Sans Senja Offroad tar deg via mange av de aller fineste stiene i området. Foto: Ingar Ottemo.

Filmen lenger opp i saken er fra disse områdene. Her er noen flere, korte snutter:

Stiflyt rundt Storvassåsen1 og mer sommerlig 2.
Høst ned forbi Svinvatnet og på Storvasåsen.

 Storvassåsen

Mot Rubbestad - et slit, uansett retning.

Ny sti på gang, i retning bygda Rubbestad. Lang, morsom, flyt.

Silsandmarka har et vel av muligheter. Bruk Silandhallen som utgangspunkt, og hiv deg i syklinga. Små, herlige singletracks i kolleområdene rett bak. Det er også mulig å binde sammen mot Tortenlia fra disse i vest. Tortenlikollen kan gjøres normalveien opp etter lysløypa fra Silsandhallen. Da har du veldig god sti hele veien. Gjør du denne varianten også ned igjen (anbefales), se opp for fotgjengere da det er en populær nærtur. På vei hjem er det verdt å prøve avstikkeren ned til bygda Tortenlia. Den starter ca 150 ned fra toppen, stikker ut til høyre og er langt mer teknisk.
Vil du sykle en god langtur, finner du mindre stier fra Tortenlikollen til Nattmålshøgda. Stien starter 15-20 meter til venstre for Tortenlikollen når du kommer opp normalveien til den.

Høglia, Kvanlia, Nattmålshøgda er stedvis vevd sammen av et tett stinett. Beitedyr har laget massevis av fantastisk artige singletracks, men vær våken for sau i "veibanen" - og regn med masse sauedritt i dekkene. For Høglia kan du parkere ved samfunnshuset, og sykle inn traktorveien noen hundre meter lenger øst. Nattmålshøgda når du fra både Grønlia og sørsiden av Grasmyrskogvatnet. En mulighet er å parkere på stor fiske-p-plass, ca 3 km. opp fra Grasmyrskogbotn. Rett på andre siden av veien starter stien; den blir tydeligere bare 20 meter inn i skauen.

Nattmålstinden er en lang og grei grusvei. Start fra Grasmyrskogen, og klatre deg opp til 552 moh.

Sør- og Nord-Heggedalen
Disse har jeg ikke syklet selv, men har hørt skal være mulig. Må prøves. Start fra en av sidene.

Skårlifjellet er en god, lokal Ti på Topp-sti som starter fra bygda Vangshamn, litt forbi Lysnes. Dette er en skjult perle, med fin flyt og en del tekniske partier - men aldri veldig bratt. Enduro, og opp er det mye pushbike.

Det er vanskelig å finne de helt store sykkelstiene på yttersida av Senja, der fjellene og kulissene er som aller råest. Til det er det for mye stein og skrenter - og oftest for bratt, rett og slett. Sykkelturene blir derfor veldig avbrutt, med mye bæring. Yttersida har kulisser for ditt feteste sykkelbilde. Her er fire turer som er verdt en tur med endurosykkelen:

Kvannaksla/Astridtinden bør stå står blant de øverste på have-to-do-lista. Rett og slett en kanonsti, som stadig flere oppdager. Flyt, fart, tekniske partier, bratt - alt i fin variasjon. Inn i mellom må du også tråkke. Der fjellet reiser seg mot Astridtinden, er det på tide å enten gå til fots helt opp for å beundre utsikten - eller snu sykkelen og sette full art nedover.

Oppe på Kvanaksla - Astridtiden og yttersida Senja i sikte

 Rally-hjemmvei. Her er det bare å gi jernet, akkurat så masse som du selv bare tør og har evner til.

Riven er en herlig fjellkam innerst i Øyfjorden. Stien er stor, og byr på teknisk endurosykling; teknisk fordi det er en del stein, småbratt og svingete. Dessuten et par veldig bratte ytterkanter. Få partier som gir stor fart. Stien er utrolig fotogen.

Riven

Husfjellet er et artig endurofjell. Når man legger summen av ok sykling og spektakulær utsikt, blir den raskt en Senja-favoritt. På grunn av mye trafikk fra gående, er stien blitt veldig bra de siste årene. Av samme grunn må du vise skikkelig hensyn.
Investeringen er halvannen time push-bike - belønningen er klassisk, bratt yttersida-utsikt. Og drøyt to kilometer med digg enduro fra topp til fjæra.
Den øverste halvdelen i stort sett jord- og steinbunn - med noen cruix og litt risting, særlig i toppen. Du finner beskrivelse ved å trykke her.

Husfjellet. Lavt skydekke da jeg var der, men du får en følelse av hva det dreier seg om.

 Du tar sykkelen med deg helt til topps

...og gunner hjem med bratte ytterkanter.

Flobjørn har artig sykling over skoggrensa. Skogen er knot. Trøsten er at du starter på ca 120 moh. Følg den merka turstien i Krokelvdalen - pushbike så godt som hele veien i en drøy time. Er du brukbar teknisk, sitter du over skoggrensa på sykkelen det meste av hjemturen - men regn med litt risting. 
Utsikten er helt rå - og du får fete sykkelbilder.

Litt dronefølelse fra øverste parti på Flobjørn (og superteit musikkbed som fulgte med fra DJI-redigeringa)

Torsken preges, som de fleste stedene på yttersida av Senja, av steinete bunn. Det lokale turmiljøet har akkurat laget en natursti opp mot Klubban. Pushbike opp, men du sitter på endurosykkelen hele veien ned fra om lag 400 høydemeter.

Torsken

Det er garantert masse mer. Del gjerne om du har noen perler som også andre bør få ta del i.

I april/mai kan du kombinere både vinter- og sommerlek på Senja. Bratt skikjøring på yttersida mot nord - skikkelig vårfølelse i området Stangnes/Stonglandet i sørvest.

Drømmetur til Sverige

Holymalony, for en sinnsykt flott sykkeltur! Signaldalen til Pältsa er kanskje den fineste sykkelturen du kan gjøre i Troms.

Flyt langs nordeuropas lengste morenerygg (trykk på bildet for større utgaver og bedre kvalitet)

På veien får du med deg nordeuropas lengste morenerygg: 11 kilometer eventyrlig flytsti, som binder Norge og Sverige sammen - fra like etter Gappohytta og nesten helt frem til svenske Pältsastugan.
Tur/retur legger du bak deg drøyt 46 kilometer. Du sitter på setet så godt som hver eneste meter om du vil, og har litt ferdigheter gjennom de få steinpartiene du møter.
Også elvekryssingene går som en lek.

Takk til Roar, Jon og Thorleif - en særlig takk til Thorleif for initiativet.

Vendepunktet. Pältsastugan: Thorleif, Jon, Roar og bloggeren.

Vi var skeptisk da vi kjørte inn. Både fra Tromsø og fra Senja møtte vi lavt skydekke og våte forhold. Alt hang lavt i fjellene, også opp gjennom Signaldalen. Fra turens høyeste punkt, ved Gappo, åpnet alt seg helt opp. Sol, vindstille, flyt, lek, fryd og hyggelig selskap fra en zillion mygg preget resten av turen.

Trykk her for Garmin-spor av turen. 

Trykk her for en annen, fantastisk langtur i svensk villmark.

Vi startet turen helt øverst i Signaldalen, fra Rognli. Første etappe går langs en god traktorvei, som blir til en fin-fin firehjulsvei som stiger jevnt til like over skoggrensa. Følg firehjulsveien ved skoggrensa - ikke den steinete DNT-stien. 

Oppe på platået får du pusten tilbake, og kommer raskt til Gappohytta drøyt 700 meter over havet. 

Været i starten var sånn passe, men Thorleif kunne vei - og pekte retning.

Fin bru like etter Gappo - morenryggens norske start like foran.

Fra Gappo sykler du noen hundre meter, runder en fjellknaus - og 10 kilometer morenerygg åpenbarer seg. Det er mulig å miste pusten av mindre. Dette er terrengsykling på sitt aller fineste; en stisyklists våte drøm, der du flyter opp egga - med rå kulisser på alle kanter.

Det eneste som forstyrrer flyten, er at slike opplevelser bare må fotograferes.

PS! Prøv høyresiden av Gabhojavri, like etter at du har forlatt Gappo. Da unngår du den vesle steinen denne lange sykkelturen har, og du ledes naturlig inn på morenen i andre enden av vatnet. Litt lenger, men langt mer behagelig.

Majesteter på over 1400 meter følger med deg underveis langs morenen.

Dagens første punktering

 Litt guts, og også elvekryssinger blir en lek. Og underholdning for fotfolket.

...mens noen har så lett sykkel at den bare holder seg oppå vannet.

Pältastugan er bemannet i sommersesongen, og stugverten hilser deg velkommen fra trappa. Varm, svensk gjestfrihet. Her kan du overnatte, om du vil - eller bare slappe av og lage din egen mat med medbragt. Vi valgte det siste, i et herremåltid. Finlenderne som kom vandrende opp fra andre siden, holdt seg til badstuen.

Like ved hytta, renner en bekk som kommer opp av et naturlig oppkomme. Her er det rigget til med badekulp, som holder fine fire grader. 

Et bad her er obligatorisk.

Roar gir uttrykk for hva han synes om badetemperaturen.

Stappmett på Mr. Lee sine nudler, skinke og hvitløk vinket vi farvell til stugverten. Til Pältsa var det på gjensyn. Dette er en tur som må gjentas. 

Vil du gjøre sykkelturen enda lenger, drar du til med de siste drøye tre milene ned til den nordsvenske bygda Keinovuopio.

Tidsbruk: Vi var ni timer på tur - fem av dem syklet vi i veldig rolig tempo, godt inne i komfortsone 1. Resten ble brukt til pauser og prat på Gappohytta og underveis, middag og bad på Pältsastugan, sju-åtte fotoshoots og to punkteringer.

 Samme flyten hjem.

Dagens andre punktering: humøret er på topp. 

Takk for turen, folkens.

Yuki er hjemme

I dag kom Yuki hjem. Endelig.

Det å få en ny valp i huset er alltid like spesielt. Om det ikke er med samme spenning og usikkerhet som første gang, er det med minst samme glede og forventning.

Det er et nytt familiemedlem, som hver dag de neste årene skal være en del av våre liv. Som vil gi oss masse glede, men som også vil kreve minst like mye tilbake.

Med to hunder i huset og to firbente turtryner igjen, er det dobbel glede.

Vidda har fått selskap - to hunder i huset er dobbel glede.

Yuki betyr "snø" på japansk. Det var Anna på 11 som kom frem til navnet: Hun har samlet og tenkt på hundenavn hele det siste året. Endelig fikk hun brukt det ene. Med en mor som heter Polar, var Yuki et naturlig valg fra den lange lista.

Hun kler det, ikke sant? Yuki.

Takk til Tove Sørensen og Polar.

Takk til Tromsø Villmarksenter, der vi har hentet henne. Maken til dyrevenner, hundeglede og oppfølging finnes ikke. Vi har alltid hatt et spesielt forhold til disse flotte folkene: Det var her vi hentet vår første husky for om lag 15 år siden. Det er godt å gjøre det igjen.
Vi har fulgt Yuki tett fra like etter fødsel: Det har i nesten hele hennes åtte uker korte liv vært klart at hun skal til oss.

For en fin sommer dette skal bli!

Ny lekekammerat.

 Ny konkurrent i matfatet.

Siste avskjed med gjengen.

Mini-enduro på Håkøya

Endelig begynner stiene å dukke frem. Mange steder er det overraskende bra - som på Håkøya.

Hovednettet. Syklet ikke inn stien nordøstover fra hytta nesten øverst i første bakken: den er tydelig, men mye gjørme fortsatt.

Etter å ha lekt meg på Nattmålsfjellet, Brensholmen og Hillesøy den siste tida, sommeråpnet jeg på Håkøya i dag. Det ble drøye to timer med moro, på kryss og tvers. Håkøya byr ikke på de veldig lange kjøringene, men til gjengjeld stor variasjon. Og stedvis fine, tekniske utfordringer.
Du må mye opp og ned, så bonusen er at det også blir ei solid fysisk økt.

Trykk her, så får du en 40 sekunders filmsnutt fra dagens moro.

Dårlige bilder, men de er skjermdump fra GoPro-videoen.

Den lengste nedfarten er fra sørtoppen: Den med en mast på, og derfra i nordøstlig retning helt ned til hovedveien. Stor variasjon, fra fin flyt, parti med stor fart, krappe svinger og noe egentlig ubetydelig krattskog et parti etter midten. Den andre med noe lengde, ender der man normalt sykler inn: i 90-graderssvingen et par hundre meter fra brua. Her kan du virkelig fleske til med fart fra toppen om du vil og tør.

Ellers er det småstier og små crux spredt her og der. Og mange morsomme fartsstrekk for å finpusse teknikk på. Et par av de virkelig morsomme starter litt nedfor toppen der masta står, og kaster seg i retning ut på jordet over byggefeltet. PS! Sjekk disse på forhånd: Det kan komme opp strømgjerder, som du ikke vil treffe.

Trykk her for stravaspor fra dagens økt:

Vær obs på et par forhold:
Håkøya er et mye brukt turområde, også for småbarnsfamilier. Særlig gjelder dette hovedstien opp, som jo også er den som inviterer til virkelig stor fart hjem. Vis stivett.
Stinettet brukes også av ridende: Hold derfor et våkent øye langt frem. Det er en del gjørme på noen områder, særlig tidlig i sesongen. Myrpartiene der hovedstien opp flater ut, er verst: de er rimelig greit kloppet. Også her er det god grunn til å vise stivett, og leie sykkelen forbi gjørmehullene. Det er uansett ikke i disse områdene du vil finne leken mest spennende.
Det er også en brukbart stor elgstamme på Håkøya: Jeg har aldri vært plaget av elgen, men et par ganger har de obstruert stien. Da er det bare å snu.

Her er et par tidligere filmer fra Håkøya:
November 2014
Oktober 2014
Det er også mulig å sykle hele Håkøya rundt (PS! krever skikkelig vask av sykkel etterpå - innvendig og utvendig)

En rå utfordring

Grete og Sigve (8) har satt seg et hårete mål: De skal sammen gjennomføre lokale havbad minst en gang i alle årets måneder.

Mor og sønn: Badeglede gir felles mål.

I vår familie er vi opptatt av å inspirere ungene til aktiv og variert uteglede. Samtidig synes vi at de skal bruke utegleden til å prøve ut, og flytte, sine egne grenser. Ingen arena egner seg bedre enn naturen - den nordnorske er i særklasse, med alle sine variasjoner: Vi har ikke fire årstider her oppe - vi har minst ti. Det gir fantastiske muligheter.

Et felles mål om lokale havbad i alle årets måneder gir en sånn mulighet til å flytte grenser. Og det spleiser to fra før tette bånd enda mer solid.

 Det begynte midt i heftigste mørketida

...og fortsatte i snøbyger og kuling i februar

Grete og Sigve deler utegleden, og benytter enhver anledning. Det samme må sies om badegleden. Grete har vært "isbaderen" i familien - Sigve har aldri takket nei til en utfordring: Han er konkurransehodet, men som også kunne vært fisk.
Sånn blir de en bra match. Det er hans regel, at ingen bad er godkjent dersom ikke skuldrene har vært under.

Den opprinnelige planen var et januarbad; noe de fant på nyttårsaften. En gang i det mørkeste blålyset - midt i januar på vei til ei snødekt, hvit, lokal strand på Håkøya - oppstod imidlertid målet om noe større.

 Kvaløya er et bra badekar, men mars-badet ble gjort på smellvakre Senja

April er foreløpig høydepunkt: 5 lune grader, gitt!

Det er Sigve sitt krav at ingen bad er godkjent før skuldrene er under - det er Grete sitt krav om at det ikke er lov å ha hodet under vann før juni.

Nå er de fem første månedene unnagjort. En transportetappe gjennom lekker, nordnorsk sommerbading er neste. Før en krevende høstspurt.
Men at de kommer i mål: Garantert!

1. mai på Brensholmen vitner om at sommeren er på vei: 
Kveldsbadet ble viet god tid.

Fett nok

Når fjellføret svikter, er det fett nok med en tur i fjæra.

I dag stod både vinden og sluddet solid inn fra sør. Det er lite med fjellet som frister på slike dager.

Heldigvis er lekekassen bra oppdatert og lekegrinda stor. Feite gummihjul duger for de fleste dager, og Håkøyfjæra er i ferd med å bli en vinterfavoritt. Her er det både herlige naturopplevelser, tett på elementene, det er teknisk utfordrende - men ikke mer knotete enn at det også blir en bra treningstur ut av det.

I dag var det i overkant friskt midt på dagen; sluddet plastret det meste - også ansiktet, derfor ble det ikke hele veien rundt. I grunn, var det vel egentlig best surfeføre.

En litt bredere beskrivelse av turen rundt Håkøya finner du her.

 Hvite strender

Fett er best

Teknisk moro

15 sekunder film fra strandpromenaden ved å trykke her

Ut på årets mørkeste dag

I morgen er årets mørkeste dag. På slike dager er det all grunn til å være ute, og glede seg over lyset.

Fra høyden er mørketiden ekstra digg: Vi dro til Den Sovende Soldat i dag. Men årets mørkeste dager nytes like godt i lavlandet.

Lyset mot sørhimmelen er ganske enkelt helt rått om dagen, i alle varianter over grunnfargene. Værmeldingen forteller om en perfekt søndag, med klarvær og kulde: Kulden setter en ekstra spiss på opplevelsen og den flerfargede blå timen.

Du trenger ikke kjempe deg til toppen av et fjell for å glede deg over fargeshowet som mørketiden byr på. En tur langs strandlinja, mot sør eller øst, vil gi deg et heftig lysshow. En søndagstur i sentrum, kanskje med et besøk innom pepperkakebyen på biblioteket, er også anbefale på slike dager.

Nordlyset er som regel nært på disse, årets mørkeste dager. For ungene er det uforglemmelige minner. Vi lekte oss mot nordlyshimmelen på Kvaløya i går, og var hjemme i god tid før leggetid.

Fjæra, mot sørhimmelen, er et veldig fint turalternativ for å få med seg alt lyset.

...eller lage seg en perfekt søndag i sentrum.

Samtidig som at disse dagene er smellvakre, er det digg å tenke på at det går mot lysere tider. Lengre dager gir igjen flere muligheter ute. Det er bare drøye tre uker til vi igjen får se sola over horisont.

Det er lov å håpe på at med lyset, kommer også påfyll og bedre skiføre.

Mørketiden gir intense skiopplevelser, men vi håper på påfyll før sola kommer.

Storsteinnestind i toppform

Vi har mange fantastiske skidager igjen - noen vi likevel stå igjen som ekstra magisk når året telles opp. Som dagen i dag. Storsteinnestind var i toppform.

Om du klikker på bildene, får du dem større .

Takk for turfølget Petter, Jørn og Thorleif. Og takk for at vi ikke valgte hovedtrafikkåra, opp til Skittentind.

Mørketidslyset i krystallklar Kvaløya-kulde, gjorde innrammingen bort i mot ubeskrivelig. Heller ikke et bilde klarer å yte den virkelige opplevelsen rettferdighet.

Urørt

Thorleif slenger seg ut i perfekte omgivelser

Jørn setter fryktløs storsving ned hovedflanken

Petter finner urørt spor hjem

Thorleif tar seg et bad

Storsteinnestinden fra gryta i vest, er en inngang der man bør gjøre gode vurderinger. Her er flere mulige farer, men samtidig et fantastisk alpint område når forholdene er gode. Vi brukte mye tid på å sjekke forholdene, og hadde gode diskusjoner. Fire profiler og summen av andre vurderinger konkluderte med at det var solide forhold.

Den som går etter oss, får gjøre sine egne, dagsaktuelle vurderinger.

Selv om det var overraskende mye snø, er det fortsatt ikke mer enn at det lurer skjær under overflata. Stein er nok fortsatt den største faren på Kvaløya, akkurat nå.

Like magisk som lyset, var hjemveien. Perfekt og urørt kjøresnø fra topp til tå. Årets beste svinger, til nå.

 Hjemturen tar ekstra lang tid når dagene er som i dag