Perfekt servert

Storstolpan serverte perfekt i dag.

Nygrillet Eidepølsa, med tilbehør, for en komplett dag.

Vi ble sittende værfast på toppen. Lenge. Lenge nok til at det etterhvert ble trangt på det vesle platået.

For her var ikke et vindpust. Sola varmet.

Vi bygde borg - og Bård serverte nygrillet Eidepølsa: Byens beste.

En søndag for minneboka.

Det gikk rykter om pudderalarm på Stolpan allerede i går. Derfor var vi tidlig ute. På slike dager, da vi vet at trafikken blir stor og sola vil varme opp snøen, er det alltid en vinneroppskrift.

Flere luringer hadde funnet veien opp lørdag. Likevel: Denne store fjellsiden har plass til mange, og fortsatt så vi muligheter for urørte linjer. Heller ikke dem som hadde gjort alpin start, og stod på toppen allerede da vi gikk fra bilen, kunne forstyrre det.

Knusktør snø, passe hardt underlag, sol som varmet solid og som sagt ikke et vindpust.

På slike dager er Storstolpen Kvaløyas fineste skifjell.

Takk for turen, Bård, Terje og Trond.

Her er Trond sin historie og enda flere bilder fra turen:
http://teleskiers.blogspot.no/2013/04/solpudder-og-folkevandring-til.html?spref=fb



Sesongåpning på beste vestkant

Selv med en knapp meter snødybde på plenen og skiføre i høyden på sitt ypperste, byr Kvaløya allerede på lekre sykkelstier.

Jeg har siklet på sykkelfilmer og minner fra i fjor i flere uker allerede. I dag var det tid for  sesongåpning. Og det på Kvaløyas aller beste vestkant, Brensholmen og Sommarøy. Her er det lite vinter som legger seg. Man trenger heller ikke vente på at stiene skal tørke opp, mange steder finnes berg i dagen som er velegnet for digg sykling.

Med kulisser på øverste hylle, blir turdagen fort komplett.

Begge foto: Grete Jakobsen



Så vil jeg bare ile til: Vis maks respekt for de stiene som nå tiner frem. De tåler lite, før de er et stort gjørmehull. Kunsten nå, er derfor å beherske seg. Det aller beste du kan gjøre er å trille sykkelen opp der det er bløtt: slitasjen nedover er minimal, om du ligger unna å låse bakhjulet. Sjekk også de nevnte bergene utenfor stiene, du vil ikke angre.

Allerede nå er det greit å etablere godt stivett. NOTS-reglene er en fin rettesnor for oss alle, for som de sier: Fine stier er ikke en rettighet, de er et privilegium:

1. Vær omtenksom og hyggelig med turgåere.
2. Du har alltid vikeplikt for fotgjengere.
3. Begrens farten slik at du ikke er til fare eller ulempe for andre, særlig langs veier og stier som innbyr til høy hastighet, eller i uoversiktelige partier.
4. Brems ned i gangfart i god tid før du passerer andre på en smal sti.
5. Ikke lag nye spor. Dersom du ikke har ferdighetene til å forsere en hindring, gå av sykkelen.
6. Unngå å sykle på spesielt sårbare stier like etter perioder med mye nedbør.
7. Ikke lag stiene bredere ved å sykle utenom vanndammer eller hindringer.
8. Bær sykkelen gjennom myrområder slik at det ikke dannes nye spor.
9. Ikke lås bakhjulet i bratte nedoverbakker.
10. Dersom to syklister møtes i en bakke, har den som sykler oppover forkjørsrett.

Toppturen som kan bli en folkefest

Søndag gikk jeg for første gang topptur med startnummer på. Det skal jeg gjøre igjen - og jeg håper Blåtind Arctic Race klarer å samle mange ganger deltakerantallet allerede til neste år. Både arrangøren og alle toppturglade fortjener at dette blir en folkefest.

Foto: Vidar Dons Lindrupsen, Nordlys

Bildet over viser verdenseliten, mens de klatrer opp Blåtinden - eller "Den Sovende Soldat", som dette fantastiske skifjellet blir kalt. Blåtind Arctic Race har imidlertid i seg alt som skal til for at det kan bli også en folkesfest. Det kan bli det lokale toppturfolkets "nasjonaldag". En dag der vi møtes i felles interesse, på tvers av alle nivåer - i trygge og flotte omgivelser.

Og måler litt krefter.

Disse gjorde søndagens "konkurranse" til en happening -

 den delen av dette arrangementet fortjener større oppslutning.



Skifjellet er nevnt: Både turen opp, utsikten og nedkjøringen er prima. Triveligere arrangører finner du ikke. Stemningen er bare bra. De ivaretar dessuten alle sider ved sikkerheten til fjells. Søndag gjorde været (lavt skydekke) ved start, at ingen fikk slippe helt til topps.

Større og bedre premiebord finner du ikke noe sted. Så godt som alle deltakerne forlot premieutdelingen med premier verdt mer enn den superbeskjedne startkontingenten de hadde investert. De aller heldigste - og dem var det mange av - gikk derfra med rådyre randoneeski, toppturrsko eller skihjelmer i superklasse.

Her er en stemningsrapport fra en tur i fjor, og også en film som viser hvor digg det kan være kjøre hjem fra Blåtinden: http://arcticbikefun.blogspot.no/2012/04/perfekt-paskepunktum.html
 

Jeg ser ingen grunn til at ikke dette arrangementet skal samle like mange deltakere som en en del av de lokale turrennene i langrenn, terrengsykkelrittet Lavkarittet og andre kraftprøver som appelerer til flere enn den ypperste og mest spesialiserte eliten. Rekrutteringsgrunnlaget er stort, selv i et konservativt innstilt toppturmiljø: Aldri har flere gått topptur i Troms.

Da må naturligvis arrangøren ta noen grep, først og fremst for å skape oppmerksomhet rundt lavterskeldelen av arrangementet. Mine innspill rundt dette, har jeg delt med arrangøren.

Jeg var debutant i denne konkurranseformen lørdag: Selv er jeg vel noe midt mellom en mosjonist uten særlige målsetninger og en småhyper firebarnsfar i slutten av 40-årene med uhelbredelig konkurranseglede. For meg fristet dette til mer. Fordi det var knakende moro å gå topptur også med startnummer på. Dessuten var det en herlig fysisk utfordring.

Jeg håper også du tar utfordringen neste år.

Kanskje vi ses på Skittentind Rando her på Kvaløya allerede til helga?

Starten for aktive mosjonister er gått.
Til neste år går vi for minst dobbelt så stort startfelt.

Foto: Ivar Løvland, Nye Troms



Påskemoro blant polare lavtrykk

Vi har brukt hver dag av påsken til å feire snøen, leken og gleden med å teste nye grenser. Brettspill har det blitt lite av.

Å presse yttergrenser er en basisferdighet: frisk satsing i hoppbakken.

Jeg låner denne facebookeldingen fra en klok mann, fordi det er sant:

"I ei påske da en del av oss sliter med å kjenne igjen virkeligheten. Da svart og hvitt i store bokstaver slår i hjel nyansene i realitetene".



Takk Espen Nordahl.
Mitt ønske er at mange som snakker og skriver om skredfare og turer i fjellet reflekterer over disse ordene. Både blant oss som ofte har ski på beina, og dem som sjelden har det.

Heldigvis har vi hytte i skogen. Uten internettforbindelse og avislevering. Vi har unger som elsker å være ute, som elsker å stå på ski, som tar en utfordring og som fryder seg over og bare ser muligheter i 20-30 centimeter nysnø i døgnet. Som ikke blir livredd om de står til halsen i nysnø, lander på hodet etter hoppkanten eller bakken er brattere enn noe de har gjort før.
Derfor har vi vært mest ute: vår brettspillpåske oppsummerer seg til en runde Den Forsvunnede Diamant.

Påskens mest brukte lekestativ: hyttetaket

Jeg våger også en innrømmelse, sånn helt på tampen av påsken: Mot "alle gode råd" har jeg våget meg mot høyden. Det har gitt trygge og fine turer. Det er nemlig mulig, også på faregrad 3 og 4.

Du kan sjekke litt av skimoroa i denne filmen:
https://vimeo.com/63051914

Jeg avslutter med nok et utdrag fra min kloke venn sin facebookmelding:
"Så la oss derfor fremheve alle de tusener som denne påska har gjort de gode vurderinger, de gode og bevisste vegvalg."
For det er jo hva det dreier seg om. Egentlig.
Ikke la redsel ødelegge for gode valg.
Er det ikke?

Du er ikke gammel før den dagen du slutter å leke

Hva nå, Pål?

I formiddag var jeg og fruen med på forskningsprosjektet som skal prøve å finne ut hva som er drivkraften bak toppturer og løssnøkjøring. Få timer senere tar snøskred et nytt liv i Tromsø. Nok en gang må jeg stille spørsmålet: Er det verdt det?

Kan jeg tillate meg å ignorere dem som er bekymret over mine stadige turer i fjellet?
Er mitt ego mer verdt enn deres bekymring?
Har jeg den kunnskap som kreves?
Er jeg tilstrekkelig varsom?
Er mitt stadig bedre utstyr med på å sette meg selv i større fare?
Kan jeg dø av det jeg holder på med?
Er jeg villig til å dø for dette?

Svaret er i alle fall krystallklart nei på det siste.

Jeg skulle ønske jeg kunne svare sikkert på de andre spørsmålene. Jeg må likevel prøve å besvare dem, og flere andre spørsmål. Og det er uaktuelt å ikke være bånn ærlig.
Det holder kanskje ikke at jeg selv mener jeg gjør gode og konservative valg.

Jeg har passert 40.000 høydemeter på skifeller på Kvaløya denne sesongen. Det har vært fantastiske turer og opplevelser.

Jeg mistet en venn i snøskred sist uke, og også en i fjor. Skiøya mi har tatt fem liv på tre år. Jeg har kompiser som overlevde to store snøskred i fjor.

Dette vet jeg: Fjellsport er og har alltid vært en viktig del av hvem jeg er som menneske. For meg er dette den ypperste form for livskvalitet. Jeg tror ikke jeg blir et helt menneske uten.

Jeg må uansett begrunne hvorfor jeg skal fortsette med dette. Og om jeg tør å svare ærlig, så må jeg være forberedt på at noen av svarene er ubehagelig. Er de da til å leve med, for meg og mine?

Hvilke veivalg tar jeg videre?

Jeg har ikke svarene i dag, og kanskje vil jeg heller aldri finne dem fullt ut.

Men jeg lover å prøve.

Spray på en klassiker

Vi er inne i andre uke med daglig påfyll til pudderøya Kvaløya. I dag sprayet vi en klassiker. På slike dager slår Buren aldri feil - og det blir heller ikke galt å få den først.

Magiske, fine fjellet

Thorleif tar jomfrua, og viser vei i lett skydekke

Gunnar "Æ Kan Ikke Kjøre" snorkler mot Ersfjorden

Bård dokumenterer at stil er stilig

Roar fyller lufta med fredagsgodt



Noe mer enn en drøm?

En kveldsfersk observasjon bekrefter at det er mulig å bygge Nord-Norges flotteste skianlegg her. Jeg skal stå fremst i heiagjengen for Arctic Center, men bare dersom de som står bak prosjektet yter dem som eier jorda respekt.

Her skal heisanlegget toppe ut, på Lille Blåmann.

Arctic Center i Håkøybotn har vært en drøm i snart tre tiår. Det er en fin drøm, kanskje kan den også bli sann. Håkøybotn er som skapt for det alpinanlegget Tromsø trenger så sårt. Vinterbyen Tromsø er fattig uten noe bedre enn Kroken-anlegget.

I dag ble tilsynelatende et nytt hinder forsert, da byrådet innkalte den lokale presse, for å fortelle at det er gjort en utbyggingsavtale mellom Tromsø Kommune, Statens Vegvesen og Arctic Center. Og at det kan gjennomføres ekspropriasjon.

Det siste er ingen nyhet. Når det bygges opp som et slags hovedpoeng, føyer det seg likevel pent inn i  de nevnte tre ti-årenes propagandakrig for å vinne retten til å bygge.

Klikk her for Nordlys sin nettartikkel
Klikk her for iTromsø sin nettartikkel
Klikk her for NRK Troms sin sak

Jeg håper å finne noe mer kritisk journalistikk når jeg åpner papiravisene og ser på TV de neste dagene. I dag slår nemlig lokalavisene fast i sine nettaviser at «Bygger nytt alpinanlegg i Tromsø» og «Gir grønt lys for Arctic Center».

På Tromsø Kommune sin side er det mulig til å få vite litt mer:

Du finner dokumentet ved å følge denne lenken

Her kan du blant annet lese og regne deg til at avtalen er mildt sagt krevende for utbygger – og tilsvarende lite bindende for Tromsø kommune.

«I forslaget til utbyggingsavtale

forplikter kommunen seg

til å vurdere ekspropriasjon.»

En solid dose nyanser. Altså er det verken gitt grønt lys eller det er klart for bygging. 

 Dette er Arctic Center sin egen hjemmeside

Så: Da er vi fortsatt der, at dette er en fin drøm. Litt skog er hugget gjennom alle disse årene, men ikke et spadetak satt i jorda. Noen fintfolk har vært med opp i fjellet, og anlegget var inne i Tromsøs OL-planer.

Ingen av pengene som kreves er lagt på bordet, selv om lokalavisene opp gjennom årene har kappes i å fortelle at norske, finske og hvem vet hva av «investorer» har stått klar med til sammen hundrevis av millioner. Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste av disse helt avgjørende bidragsyterne nevnt med navn.

Jeg drømmer om et anlegg i Håkøybotn. Det vil være en berikelse for byen vår.  Dagens situasjon er ganske enkelt nitrist. Jeg tror også at Håkøybotn kan være det helt riktige stedet, både på grunn av klima, snøsikkerhet og nærhet til sentrum.

Og trolig blir ekspropriasjon et nødvendig grep. Det er ofte det, for å realisere store utbygginger. En begrenset, men svært restrektiv, bruk av dette maktgrepet kan forsvares.
For heller ikke jeg har noen forestillinger om at alle grunneiere stemmer i et samstemt jubelrop. Jeg håper likevel at dagens avtale  markerer et nytt skille i forhold til hvordan tilnærmingen skal skje: Jeg er sikker på at det må til om det ikke skal gå 30 nye år før anlegget er en realitet.

PS! Føret var dritt i dag, bortsett fra de øverste to-tre hundre høydemeterne. Og skredfaren er såpass stor at du bør ligge unna bratte, uprepparerte sider.

Slipp skigleden løs

Skiglede er naturligvis ingen forutsetning for å trives i Tromsø - men det hjelper på. Dagens skileik utfordret både tyngdekraft og frykt.

Anna og Sigve tyner yttergrenser

Jeg har fire barn. For alle har jeg fulgt følgende lekeregel: 

Ungene skal helst brekke noe 

før de avslutter barneskolen -

en hjernerystelse på kjøpet skader neppe.

 Det finnes som kjent ikke dårlig hoppvær

Vi har mislyktes på benbruddfronten, men har hundre prosent klaff på hjernerystelser.

Og så mener jeg naturligvis ikke bokstavelig dette, at jeg sender ungene ut med mål om å skade seg selv.

Det er et bilde på at jeg ønsker at mine barn skal utfordre også yttergrensene i leken, og inn i mellom helst litt forbi. Dette bildet gjør mest av alt noe med mine egne holdninger, og reduserer min frykt.

Å presse sine egne yttergrenser, er nemlig en basisferdighet.

Slik lærer de seg også å være forsiktig, gjøre gode vurderinger - men også oppdage nye sider ved seg selv, og hente ut maksimal aktivitetsglede.

 ...og snøen er en myk lekekammerat

Så, tilbake til ski: Alle fire ungene mine har skiglede i bøtter og spann. Ingen har vært spesielt redd for å tyne yttergrensene. Og de har fått lov. Ja, jeg må nok innrømme at jeg har utøvet et vist press, også. Og backet. Masse.

Så: Nå når den fineste årstiden står for tur, ta den i bruk. Finere lekegrind enn den norske vinteren, finner du ikke. I alle fall ikke i Tromsø.

De to eldste, Henrik og Margrethe, har tråkket skispor for de minste

Margrethe har tatt ut mest av skileiken med startnummer på

...mens Henrik har vært en "parkrider", mer høyt en lavt.

...og skigleden fortsetter å gå i arv

Borte bra - Kvaløya best

Ski i utlandet er digg - topptur på Kvaløya er best.

Fine, fine toppen

Det første som slo meg da vi kom hjem etter å ha badet i pudder ei hel drømmeuke i Chamonix, var at våre fjell overgår alt. Veldig mye mindre, ja, men kulisser og scener man trygt kan stemple unik.

Fra fjære til topp. Komboen er uslåelig: sjø, fjell, fjord, lys. Uberørt. Ro. Knapt et menneske - selv på de som er mest trafikkert.

Her er et lite videoklipp fra dagens tur: https://vimeo.com/60202426

Nedtur som gir opptur

Områdene er oversiktlige. Det er stort sett lett å gjøre bra vurderinger - og kjenne seg trygg på dem.

Det er denne lekegrinda vi har i bakgården. Og som gjør det mulig å toppe ut dag etter dag, og ikke bare i helgene. Som i dag: rett fra jobben, skifte ved fjellfoten. En times tid i litt oppgira tempo, så er Buren gjort opp og ned. Drømmepudder. Ettermiddagssol som akkurat sneier toppene, og gir det magiske lyset som du bare finner her.

Selv på dette folkefjhellet fikk man være en av de første, og sette dagens første spor ned hovedplata.

GoPro-spray



Dette er faktisk en typisk hverdag.

Og så må jeg ile til å si at det ikke bare er kortreiste fjell som gjør at man kan ta ut en slik livskvalitet. Det krever også verdens beste konemor. Det er lett å bli lykkelig når man har både henne og de flotteste fjellene.

Drømmehelg

Tre klassikere og en ny. Ingrediensene Skittentinden, Buren, Bak Olsen og Trollholtindan gjorde den første februarhelga komplett.

Trollholtindan. Hege, Kenneth, Thomas, Per, Pål

Det er ikke lett å slippe unna trengselen når værgudene byr opp til en helg som dette. Vi var heldig og fikk satt dagens første spor fra alle topper.

Skittentinden har fått ligge stille for massene, inn til nå. Fredag fikk vi et nær uberørt fjell for oss selv, i årets desidert fineste pudder.



Hege i nystrøket pudder fra Skittentinden

Jørn har funnet linja

Lørdag var vi heldigvis tidlig på Buren, og selv om den hadde hatt besøk dagen før, hadde dette populære fjellet masse å by på. Vi rakk opp og ned før værgudene snørte helt igjen, og foran de om lag 40 (!) som kom i kø bak. Har aldri sett en slik trengsel på Buren før.

Steinar, Kjetil, Trym og Pål før de andre

Tidlig nede gir flerfoldig bonus. Noe av denne ble tatt ut i Bak Olsen. Et fantastisk byanlegg, bygd av dugnadshender. Her var det Anna og Sige sin tur til å teste nye yttergrenser.

"Prøvde å græbbe"

Myk og fin

Søndag var det regissert for stortrengsel i høyden, med sol fra skyfri himmel og lite plagsom vind. Vår tur gikk til et fjell som vi med stor sikkerthet viste vi ville få for oss selv. Bonusen for å velge ei skyggefull og nordvendt rute opp, var en Trollholttind i superslag. Komplett vindstille på toppen, panorama 360 grader til alt det vakre som finnes - og kaldt, tørt og trygt pudder hele veien hjem.

Finfine kulisser i Malangen

Ut av skyggen - Hege og Per inn i sola

In to the sea