Dans over Kaldfjorden

Jeg har absolutt alt å lære når det gjelder nordlysfotografering. Men et sted skal man jo begynne.

Fallhøyden ved å publisere er enorm. Knapt noe er mer fotografert de siste par årene enn når disse partiklene fra sola treffer atmosfæren. Nettet er fylt med bilder som tar pusten fra en. Vi er blitt så bortskjemt, at noe så fantastisk som nordlys er blitt litt kjedelig.
Likevel, for en som er sulten på å lære nytt, er dette et spennende fotomål.

Her om dagen var det varslet et middels utbrudd, mot nord. Jeg pakker masse klær, termos, kamera og stativ - og la kursen mot en høyde i bakgården, 568 moh. Her er 360 graders utsikt, og et fint utgangspunkt, tenkte jeg.
Det viste seg å stemme. I nord danset Aurora, sterk og klar. Dessverre kom jeg en liten halvtime sent, og showet var avtakende.

Med absolutt null månelys, var utgangspunktet krevende for en nybegynner. Jeg har en tendens til å undereksponere. 2-3 sekunder eksponering, selv med blender 2,8 og 3200 iso, blir tynt i bekkmørktna.
I løpet av to drøye timer lærte jeg mye, frøs mer - og fikk ca 600 eksponeringer. Noen av disse vises i denne timelap'en.:

https://vimeo.com/56009683

Takk, Aion

En hund er aldri bare en hund.
I dag skulle vår Aion vært 13 år - i går forlot han oss, etter en tids sykdom

Aion, som alltid la seg på rygg: åpnet seg og ba om kos. Han som smilte, slik jeg aldri har sett en hund smile. Rolige Aion, som aldri har vist noen form for sinne mot noen. Bare vært god.

Aion, som ble født på mitt kontor for nøyaktig 13 år siden. Med meg som jordfar, for Aion og fem søsken. Som vi fant navn til ved å lete på stedsnavn rundt Nordpolen.

Aion, som jeg sov ute sammen med i hundegården i Tromsdalen da han som valp skulle lære seg å bli en ekte Alaskan Husky. For å gi han trygghet, selvtillit og mot.

 



Aion, som ble selve symbolet på en god, snill og trygg hund. Han som alle fire ungene er vokst opp med - han som elsket ungene våre, de som skulle gå tur med han i går ettermiddag, da vi alle forstod at det var slutt.

Aion som har gått alle timene og milene med oss, i alle slags terreng og høyder. Som jeg bar kløvet for i den verste steinura, på en av våre ukesturer over Finnmarksvidda. Aion som har båret tonnevis for oss, slik at vi kunne unne oss ekstra luksus i form av lettere sekk eller ekstra godsaker.
Aion - trygge, tøffe Aion - som skremte bjørnene da de stod fem meter foran oss i Dividalen.

Vår Aion, som ikke er sammen med oss lenger, men har fått ro. Aion, som det vil ta lang tid å vende seg til at ikke er hos oss lenger.

En hund er ikke bare en hund.
Takk, Aion, for alt du var: Det var ikke lite.
Hvil, gode venn.

Små fjell for korte dager

Små fjell kan gi stor glede - særlig på de aller minste dagene. Det gjør ikke noe å ha en slik legegrind i bakgården: Nordsiden av Rødtinden byr på plenty med moro, og kjøreføret er strålende.

Rødtinden er kanskje Tromsøs mest besøkte skifjell. Det med god grunn. I år er  det imidlertid flere fotspor enn skispor opp. Det er ingen grunn til det.
Hellingene inn mot Storelvadalen byr på både styresnø, noen flotte heng og ikke veldig mye stein.
Kort nedfart, ja; men det er bare å spasere opp igjen. Finfin trening er det også.

Her er dagens moro festet til film: https://vimeo.com/55166588
(om bredbåndet ditt ikke er bredt nok, kan du slå av HD på filmen, og du unngår hakking)

Betongarbeid på Kattfjordeidet

Blåisen på Kattfjordeidet var som betong under dagens lille utflukt til høyden. Men selv om skiføret var kjipt, var alt annet praktfullt.

Steinskarstinden har naturligvis ikke fått sitt navn ved en tilfeldighet. Forventningene var da også ganske små. Det var mer høyden, lyset og en ugått miniegg som fristet.
Skiene ble plassert på sekken allerede før skoggrensa, og forble der hele veien opp.

 

Mobilkameraet for duge som dokumentasjon på at turen var vel verdt hver eneste høydemeter, selv om ikke en eneste sving hjem ble satt i noe som lignet løssnø.

 

Til sist, en stemningsfilm for alle dem som synes fjellet er best uten pudder:

 

 



Mørketidslyset

Det er mørketid; det er en tid som for noen kan benyttes til å våkne.

Kattfjordeidet er stedet for de aller heftigste naturopplevelsene, hele året - twenty-four-seven. Og her; her er det altså noen ser for seg en fremtidig skytebane. Det er umulig å forstå.
De skulle vært med ut, også i dag.

Vel: Nå skal ikke skyteskivene legges høyt til fjells, dersom det utenkelige skulle skje. Den uerstattelige naturopplevelsen som hele dette området byr på; byens desidert heftigste alpeterreng, vil likevel bli skutt i filler. Høyt som lavt. Støyen, inngrepene, forsuringen.
Varige verdier blir en skytevoll for all fremtid.
Galskap flyttes fra et sted til et annet.

Nabolag vil få sin livskvalitet kraftig desimert, men egentlig angår dette oss alle. Tobente, firbente, bevingede. Også disse, som satt høyt i dag for å suge til seg siste rest av 2012-sola:

 

Så, for å gjenta meg selv.Vær snill, alle dere mine kjente som beslutter: Mørketiden kan også benyttes til å våkne. Aldri er året skjørere enn da - aldri er året tydeligere. Bruk mørketidslyset.

Bare dra opp på Kattfjordeidet og prøv selv.

Så har dere svaret

Jeg blir med.



Håpet som svant

I går kveld var det stor ring rundt månen. Veldig stor.

På met.no kan man lese følgende:

Ring rundt månen varsler om værskifte, snø eller annen nedbør.                          

....om noen timer, kanskje i løpet av kommende formiddag, vil det falle nedbør.

Pudderalarm, med andre ord.

 

Vel, hadde det ikke vært 25. november, så hadde sola stått på klar himmel akkurat nå. Tipper hun ligger og humrer bak Bentsjordtinden, sammen med Månefar.

 

Uansett: Fint bildemotiv var det, og dagen i dag tilbringes på skara.

 

 

Man høster som man får

Her er ingen fantastiske panoramabilder, det er tilnærmet null utsikt i et stupende mørke. Det er slik de fleste skiturene blir en stund: Masse mørkekjøring.

Det siste døgnet har lagt et par-tre desimeter med nystrøket pudder oppå sur pansersnø. Og siden man høster som man får, ble det naturligvis ettermiddagstur i bakgården. Det blir mange slike fremover, helst flere i uka: Med massevis av luhmen i panna, brøyter man seg vei forbi tregrensa og videre inn i mørket.
Det er faktisk ganske flott. Mørket gir en egen ro, og bak hviler byen og lysene. Ofte herjer nordlyset, i dag var det nordvestkulingen som dominerte. Naturen kommer på mange måter nærmere i mørket. Mange av mørketurene havner derfor på øverste hylle når sesongen oppsummeres.

Forholdene i dag var overraskende bra. Over tregrensa er det skikkelig vindpåvirket. Med fortsatt lite snø i fjellet, er det konservative valg og ditto kjøring som gjelder. I de rette sidene var det likevel bra med snø; tørr og fin pudder - og i de øverste skogspartiene tildels veldig bra. Det ble mange, fine, løsslupne svinger.

Noen av filmene som serveres her er rarere enn andre. Klippet på drøye 40 serkunder fra dagens tur, plasserer seg fint blant disse. https://vimeo.com/53109059

Pudderalarm i bakgården

Uten forvarsel stod de der. Black Diamond-skia. Og tryglet om å bli tatt med på tur. Utenfor sofan hylte sirenen: PUDDERALARM!

Og jeg er jo lettlurt. Så; ut i bakgården, som var pudret hvit og smekker. På vei opp traff jeg Ståle; selvsagt gjorde jeg det - få vet å bruke mulighetene bedre enn han.

Snøbyger på tvers og pannekakeflatt lys tar ikke bort gleden på en slik 27. oktober.Og selv den Røde Humpen er til å leve med på en sånn dag. Ikke en eneste stein fikk juling - bare låra fikk svi. Men så var det sesongens første, da - av mange, mange, mange, mange. "...den kalde fine tida". Ihhhhaaa!

Også i elendig filmlys blir det film. Her er et lite minutt av dagens glede:
https://vimeo.com/52285909

....og søndag var det enda bedre. Vindstille, morrasol og knusktørt pudder i nordøsthellingene. Mars-stemning. Roger og Per.

En sniktitt...

Det er lett å finne gode grunner for å gå på tur i og rundt Tromsø.
«TURBOKA – 150 små og store turer rundt Tromsø» skal inspirere og gi enda mer turglede. Vi håper også at den skal fungere som en skikkelig skrytebok. Her får du en sniktitt på noen av bokas 328 sider.

Klikk på bildene for større versjon.

Denne uka satte vi punktum for et arbeid som startet for under et år siden. Ambisjonene var å gi ut en turbok for Tromsø, ulikt alle turbøker som er gitt ut tidligere.

TURBOKA henvender seg like mye til familier, som til den som jakter luftige fjelltopper. Vi tror at alle vil finne sin tur her, også mange helt nye.

Om fire uker kan alle andre felle sin dom. Vi er spent. Veldig spent. Og vi, det er utgiveren Troms og Finnmark Bedriftsidrettskrets, som har hatt en eventyrlig suksess med aktiviteten Ti på Topp. Det er samarbeidspartnerne Troms Turlag og Tromsø Fotoklubb.

Og mest av alt: Det er redaksjonsgruppa bestående av Jens Kristian Nilsen, Nils Christian Fareth, Nina Cheetham, Pål Tengesdal og undertegnede. Dessuten nærmere 100 andre bidragsytere.

I vårt arbeid har vi jobbet systematisk, men også latt følelsene få løpe ganske fritt. Tromsø som turterreng har, om mulig, fremstått enda vakrere og rikere enn før.

TURBOKA beskriver mulighetene i Tromsø: Kvaløya, fastlandet, Tromsøya og Ringvassøy. Vi er også på tur på Vannøya og Rebbenesøya, i Balsfjord og i Malangen.

Et flyfoto – som du ganske sikkert ikke har sett maken til over turområdene – følger med nesten alle turene. På dette har vi tegnet inn anbefalt rute, samt satt navn på noe av alt det du ser.

Vi har lagt vekt på å beskrive opplevelsen av turen. En teknisk beskrivelse, som følger hver eneste tur, beskriver vanskelighetsgrad og detaljer som kjøretid, parkering og startsted, samt hvordan terrenget er.

En anekdote følger med mange av turene. Anekdotene er morsomme, men også dramatiske historier. Som om fruen som ble gravid etter et iskaldt havbad – eller han som ble spist av bjørn på Kvaløya.  

Vi håper at du – og mange andre – vil like TURBOKA og finne inspirasjon. I månedsskiftet oktober/november er den i salg.

God tur.

På leit blant kjemper og breelver

Området Lakselvtindan er verdenskjent for sitt spektakulære fjellandskap. Mulighetene for terrengsykling er mindre kjent.

En kort dags leting "i blinde" ga mersmak. Her finnes potensiale for fantastiske dagsturer, rundturer og fra fjord til fjord.
Maken til kulisser finner du knapt; kjemper fra 1200 til 1600 meters høyde vokter deg overalt. I dag hadde de fått et lett, kledelig melisdryss i toppene. Isbreer og breelver bidrar til et rått inntrykk.

Her er en liten film fra dagens "leit blant kjemper":
https://vimeo.com/49085251