100 brennende hjerter

Sleng over 100 brennende hjerter i potten, og de vakreste eventyr blir til virkelighet. Skaidi Xtreme er et slikt eventyr, som år etter år får de største ting til å skje.
Som terrengsyklist blir man ikke den samme igjen etter å ha vært en langhelg i Skaidi. Dette er derfor en hyllest til alle de enkeltmenneskene som er nevnt sist i dette innlegget.

Party på fjellet

Terrengsykling slik terrengsykling skal være

Bildene i årets blogg har jeg lånt av Cecilia Emilie Johansen som jobber for Frikant. Klikker du på bildene, blir de bedre. Sjekk rittets Facebookside for mange hundre vanvittig bra bilder - og inspirerende filmer.

Det tar tid å gjenvinne pusten etter et Skaidi Xtreme. Ikke mest på grunn av den helt for jævlig brutale og vilt artige løypa (vi kommer litt tilbake til den), men fordi inntrykkene er så sterke. En sykkelhelg i Skaidi setter varige spor i deg; i hjertet – i magen – i sjela – i hodet.

Det er sterkt vanedannende!

Konseptet er unikt. Vil du vite mer om det, kan du lese om et unikt sykkelritt med å trykke her og om Xtrem råskap - Xtremt vennskap her. Advarsel: Det er overveldende stor sjanse for at du allerede nå krysser av for neste års arrangement i kalenderen, og står på startstreken 5. september 2020.

Skaidi Xtreme er ”back to the roots”. Det er ekte vare. Terrengsykling slik terrengsykling var ment å være: Tøffe stier. Bratt (opp og ned). Sleipe røtter. Gjørme. Flytsti (litt, i alle fall). Rock-garden.

Hjerte i halsen. Fryd i magen.
Og et yrende liv og full fyr rundt hele den xtremt utfordrende løypa.
Derfor er det et ritt for alle.

Men mest av alt er Skadi Xtreme godt vennskap. Skaidi-gjengen gjør det alle andre ønsker å få til.
Derfor er det dette alle som kommer hit snakker om; om hjertene.
Inkluderingen. Vennskapet. Smilene. God-ordene. Servicen.
Gleden av å være sammen.
Den uhøytidelige og avslappede steningen.

Selv med nesten 400 på startstreken er det en intimitet i dette arrangementet som slår alt. Hver eneste deltaker opplever seg sett, ønsket og fulgt opp.

Man får følelsen av å bli bedt hjem til noen.

Et ritt for alle

....også for tidenes mestvinnende terrengsyklist: Gunn Rita Dahle

Rått i rå natur

Alle like mye verdt - derfor blir alle intervjuet på scenen

Skaidi Xtreme er én stor familie: Om du var her for første gang i år, eller om du kommer tilbake hvert år – eller om du er verdens beste (i år var det deltakere fra 10 nasjoner!). Du er akkurat like mye verdt som en dansk dynamittkubbe som sykler fletta av alle og tidenes mestvinnende damesyklist.

Her er alle én i gjengen.

Vi i vårt gjeng, kommer tilbake hvert år og kjører full pakke fra fredag.
Ritthelga begynner for oss når vi går om bord på hurtigruta fra Tromsø torsdag kveld.
For tre-fire år siden var vi en liten, tett gjeng som tok hele veien nordover. I år nærmet vi oss 50 fra Tromsø – og TJ Sykkelklubb var en av de klubbene som hadde flest på startstreken.

Til neste år blir vi enda flere.
Fordi, dette er kanskje det aller fineste vi gjør med startnummer på.

Fornøyd gjeng på vei hjem. Noen kjører bil - vi andre gjør Hurtigruta til en del av opplevelsen. Foto: En amerikansk turist

Så til sist: Takk til alle de langt over 100 hjertene som i uker før og gjennom Xtreme-helga gjør det mulig for oss som er på besøk og, ja; bare være besøkende og surfe på deres innsats. Dere som lar koner, ektemenn, barn, besteforeldre, jobb og alt annet gå for lut og kaldt vann disse dagene; dere er Xtrem-varianten av frivillighet.

Det er dere:
Mona, Lisa, Gina, Bård Kristian, Øyvind, Mathilde, Therese, Stine, Jens-Thomas, Hilde, Edel, Kjartan, Thomas, Eva, Annikken, Merete, Jeanette, Linda, Odd Peder, Therese, Fred, Birgit, Line, Eva, Vegard, Miriam, Tine, Bente, Sondre, Nina, Aileen, Susanne, Anette, Trond, Tone, Veronica, Rune, Espen, Mette, Vegar, Jens-Bernhard, Tom Eirik, Gudrun, Joachim, Vidar, Ingeborg, Dan, Bjørg, Rolf, Kjell Arne, Solveig, Andrea, Agnete, Ingrid, Tage, Viljar, Grete, Sander, Per Arne, Andreas, Mariell, Richard, Anita, Margit, Niels, Markus, Heidi Kristin, Hilde, Kate, Helge, Tor Magne, Geir Jøran, Karianne, Helena, Birgit, Mona, Nina, Thorfinn, Eirik, Christer, Tone, Birgit, Kjetil, Belinda, Anne Jorunn, Gunder, Astrid, Therese, Kaia, Rolf-Emil, Helmine, Marcus, Sindre, Dag, Tomi, Thomas, Merethe, Roar, Karianne, Martin, Tom Eirik, Monica.

Ses 5. september 2020, venner!

 Noen smakebiter fra årets ritt

 Karibenken - en klassiker. Fordi det er 90 grader (minst) bratt opp dit - fordi du er (nesten) på løypas høyeste - fordi det alltid er party der oppe - fordi du kan sette deg nedpå Karibenken og bare nyte livet, om du vil.

 Mektige opplevelser

Mektig publikum bærer deg frem

Mektige glis - som bare blir større og større

Mektige utfordringer: Sjukt sleipt, men det tar ut det beste av deg

Mektig nivå: Dansk dynamittkubbe leder an

Tommy - en av de faste gjestene

 Man blir ikke den samme etter et Skaidi Xtreme

 For noen er råkjøret viktigst

For andre er det opplevelsen. John er også fast gjest.

 Jepp - bloggeren er også mektig fornøyd med opplevelsen.

...og etterpå vaska de søren meg sykkelen til alle!!

Sosialt på fredag - bidos og bålkokt kaffe er fast på programmet

Banketten og festen after bike kunne vært en blogg alene. Du får komme å oppleve selv.

Den kalde, fine tida

Fy søren for noen uker vi har bak oss. Ørkenvinteren har gitt forhold som vi knapt har opplevd maken til. Jeg har kunnet dra med meg fatbiken nesten overalt - høyt og lavt.

Ikke bare har vi knapt hatt nedbør og sprengkulde i uke etter uke, vi har hatt også sol fra skyfri himmel. Så bra har det vært, at jeg i alle disse ukene knapt har savnet toppturføret for breie planker og pudderlek. 

I all hovedsak har jeg lekt meg rundt på Kvaløya, på hverdagsturene ofte med utgangspunkt Kaldfjord kirke. Herfra kan du, når skara bærer, velge og vrake.

Men Finnvikdalen, Kattfjordeidet, Tromvika, Bakkejord, Vasstrand og andre steder er også utgangspunkt for herlige turer.

Men også fra hytta på Senja har det vært praktfullt.

Stisykling med skylapper på

Vi må ikke bare tåle at det stilles spørsmål ved syklinga vår - vi må også ta enda større ansvar for den. Det knytter seg til både slitasje og vår oppførsel på stien.
Kanskje skulle vi begynt med å slette alle lokale Strava-segmenter?

På jakt etter KOMen

Det pågår en heftig diskusjon om stor slitasje på Ti på Topp-stiene. Noen grunneiere truer med å pælme ut alt og alle, og stenge adkomsten. Dette er like forutsigbart som at høsten kommer hvert år, det urovekkende er at det hele blir mer intens for hvert år. Konfliktnivået øker.

Kjenner du deg igjen?

I skyggen av denne diskusjonen ulmer debatten og irritasjonen om også den slitasjen vi syklister påfører terrenget. Dels fordi den selvsagt er reell - dels fordi den bygger på manglende kunnskap og misforståelser.

På en av de mest populære lokale stiene har en irritert grunneier brukt motorsaga for å legge fire gigantiske trestammer tvers over stien. En sti der jeg aldri har sett en fotgjenger - en sti som gror igjen uten syklister - en sti der nær 100 prosent av syklinga skjer oppover, og det knapt finnes erosjon.
En komplett irrasjonell handling basert på manglende kunnskap, kanskje er det faenskap - men trolig skjer det også på grunn av årelang irritasjon.

I går ettermiddag møtte vi ei godt voksen dame, på tur på sin lokale sti i Straumsbukta. Sprek til beins, kledd i refleksvest for å synes. Hun var bunnløst fortvilet, og tryglet om vi kunne videreformidle til sykkelmiljøet den enorme frykten hun opplevde når syklister to ganger de siste dagene hadde kommet som skutt ut av skogen. Uten brems eller signal - og bare dundret på videre. Som om hun ikke var der.
Med hjertebank stod hun igjen, på stien som hun har brukt siden sin barndom og som er så viktig også for hennes livskvalitet og naturopplevelse.
Vel la hun også til, at de aller fleste syklistene tar hensyn. Dog: Hun beskriver nok en utvikling som bør uroe oss. For gleden av å bruke stien skal være like selvsagt for henne, som for alle andre.

Det er garantert ikke bare på grunn av jakta at elgjegerne i Straumsbukta har brukt den som anledning til å slenge oss ut av terrenget for en periode.
Vi er skogens harde trafikanter.

Harde trafikanter

Mange gjør mye for å komme slikt i møte på en proaktiv måte. NOTS er helt i front, de tar gode initiativ og inspirerer til lokalt stivett og stibygging. Andre steder har private krefter lagt ned hundrevis av dugnadstimer og tusenvis av kroner, som i Straumsbuka, enkeltstier på Tromsøya, over Solligården og på Rundfjellet. For å nevne noen.
Det er likevel ikke nok, når antallet på to grovmønstrede hjul ute i marka vokser sterkt og syklene er blitt så sykt bra at "alle" kan leke seg i stor fart på steder der det for få år siden ikke var et sykkelspor å se.

Fordi vi ikke kan bygge sykkelstier og klopper overalt, må hver enkelt av oss ta et større ansvar. Og vi må utfordre hverandre på dette.

Gode stivettregler fra NOTS finner du her.
...og allemannspliktene har de fleste av oss godt av å lese

Presset på stien øker, men vi sykler med skylapper på.
Vi tråkker opp nye myrhull og sladder oss med låst bakhjul gjennom større og større svinger. Verst er det der vi drar opp grusen på en sti som renner rett ned: Regn- og smeltavann får fritt spillerom. Til slutt er det ei brei gate eller renne av gjørme - eller bare stein, fordi grusen og torva ligger samlet i bunn av stien.

Og når vi også presser sesongen stadig lenger, i begge ender, går det fort ut over ikke bare den stien vi er så glad i, men også vårt generelle omdømme.

Bloggeren selv - også en synder

Jeg er blant dem som synder på alle områder - så jeg går på ingen måter fri. Bare så det er sagt. Jeg har helt unødvendig skadet stien med låst bakhjul og dratt meg gjennom myrhull på de våteste dagene.

Så når jeg møter en tverr grunneier på Håkøya, som er bekymret for at vi skal maltraktere den lokale myrperlen han har utenfor huset, så må jeg forstå hans bekymring. Der og da er det ikke rom for å legge inn så mye fornuft eller invitere til dialog.

Det er her vi må ta et enda større ansvar. I første omgang kan vi rett og slett slutte å bruke de mest sårbare stiene.
Ørnfløya på Brensholmen er en sånn. Og andre stier i dette området. De er lokale fristelser fordi det er tidligere snøfritt her enn andre steder - men nettopp derfor: Fordi de frister til stisykling i et ekstremt sårbart område, på en tid av året da vi bør holde oss unna stien.
Det er stier i dette området det henvises til i illustrasjonen øverst i innlegget.

Selvsagt må vi slutte å låse bakhjulet, også når stien er tørr. Og vi kan gå over, eller rundt, de verste gjørmehullene - heller enn å spøle dem opp.
Vi kan slutte å konkurrere mot hverandre på stier der andre ferdes, og vi må bremse opp når andre folk er på stien.
Og det er helt åpenbart at vi ikke skal gi full gass gjennom uoversiktlige svinger.

Men kanskje viktigst: Vi kan gjøre det som gjengen i Straumsbukta har vært foregangsmenn for: Ta initiativ mot lokale grunneiere for å gi et bidrag til stien. Skape forståelse, gjennom dialog. Stille opp med sag, drill og spade for å kloppe. Det krever noen timer innsats for oss, men det betaler seg tilbake. I form av respekt for hverandre - i form av stier som varer.
NOTS hjelper til med gode tips om hvordan gå frem.

Det hjelper selvsagt også å holde seg i skinnet på de mest sårbare dagene og å spre belastningen.
Vil du lese mer om sykling og slitasje på stien, er denne verdt lesinga.

Vi er kommet i dialog på Håkøya, og håper det det skal gi resultater for alle

Mange vil oppfatte at jeg fyller på med ammunisjon til de som ønsker oss vekk fra stien. Vel; selv om noen opplever oss som et fremmedelement, tror jeg de fleste synes det er helt ok at vi deler stien med dem. Så drit i å være redd for debatten.
Den trenger vi!
Jeg ser og hører stadig oftere at vi presser oss forbi yttergrensene for hva som er greit. Både når det gjelder slitasje og fart.

På Håkøya er vi i dialog med både den nevnte grunneieren og flere andre. I første omgang er målsetningen å gi et bidrag der både Ti på Topp, andre turgåere, ridende og stisyklister har slitt mest.
Gjør vi ikke det, må vi tåle at motstanden mot oss vokser seg enda sterkere. Lykkes vi, vil det trolig åpne seg nye muligheter.

 For det er jo sånn vi vil ha det

Xtrem råskap - Xtremt vennskap

Det kjipeste med Skaidi Xtreme er ikke alle de vonde bakkene, all den bunnløse gjørma eller alle de vilt tekniske partiene som pusher frykten. Det kjipeste er at det er et helt år til neste gang.

Hva er det med dette rittet, som i mot alle odds og i mot hele hovedstrømmen styrker sin posisjon år for år? Som øker deltakerantallet, der andre stuper og må avlyse. Som høster lovord hos alle som snakker om terrengsykling med startnummer på. Fra nord til sør - og ut i Europa. Som ikke arrangeres der folk flest bor, men på et sted der nærmeste sykkelmiljø er en times kjøring unna.
Et ritt som de fleste av oss må reise i mange timer til - vi, vi starter vår reise to dager før.

Sjekk bankettfilmen til årets Skaidi Xtreme her.

Bedre kan det ikke bli

Skaidi Xtreme har knekt en egentlig utrolig enkel kode. De lar vennskap, vertsskap og trivsel være rammen om alt de gjør. Dette er så sterkt, at når du spytter blod, lungene er most og beina fylt med syre der ute på Skaidi-vidda; ja, så bæres du også der ute frem av fellesskapet.
Selv når du er helt alene, med bare din egen smerte.

Her kan du lese mer om det helt unike konseptet som møter deg i Skaidi.

Når du pakker dette inn i et proft arrangement og ei løype som er noe helt utenom det vanlige. Ei løype som får deg til å elske gjørme og røffe opp- og nedkjøringer - som du kan snakke om hele kvelden og også de neste dagene. Med alle som er der og alle som skulle ønske de var der. Da har du et produkt som veldig få andre har.
Slagordet "raw, rough, real" er virkelig treffende.

Takk for et helvetes ritt - les om dette her

Du hentes og kjøres tilbake til Hurtigruta i buss, alt inkludert i startavgiften - og den alltid smørblide buss-sjåfør Gunnar Høynes hadde også i år tatt ei hel uke fri for å jobbe dugnad.

 Susanne - oppe tidlig og sent - hun dama som aldri kan gjøre nok for at det skal bli maksimalt hyggelig for deg.

Vertsskapet yter så mye service at man nesten blir flau

Det er selvsagt heller ikke uvesentlig, men utgjør også en forskjell, at du får enormt mye igjen for påmeldingspengene. I form av lokal mat, sosiale opplevelser og en stemning som fester seg i kroppen.
Og er du blant de hundre første som melder seg på, får du verdens tøffeste sykkeltrøye med på kjøpet.

I dagene før rittet serveres lokale opplevelser; i år gikk hovedturen med sykkel og buss til Nordkapp-platået. Der isen brytes og praten flyter like godt og naturlig mellom en verdensstjerne og en nybegynner der ingen av de to egentlig vet hva han/hun er påmeldt til, som mellom knivskarpe konkurrenter.
Det samme kvelden før dagen, på en helt egen løperkveld - under åpen himmel i skarp høstluft, med lokal trubadur og (selvsagt) enda mer lokal mat.

Og etter målgang er det bankett (med det ypperste av lokal mat, selvsagt), til langt ut i morgentimene, som er så fulltegnet at ikke alle får plass.

Man kan heller aldri la være å nevne den fantastiske gjengen fra Hammerfest Sykkelklubb: Ledet an av verdens mest energiske ektepar Susanne og Odd-Peder - men også av Øyvind, Joachim og alle de andre som jeg ikke kan navnene på. De holder stålkontrollert i hver sin tråd og alle vil deg bare alt godt. Hele tiden.

 Dagen før dagen, felles tur og lunsj med reindrifta. Goooood stemning.

 Lokal mat - og bålkaffe

I sum blir det en opplevelse som ikke bare blir et årets høydepunkt, men også et avhengighetsforhold.
340 dager igjen...

Vi reiser med Hurtigruten. Opp torsdag og hjem søndag - det gir opplevelsen og vennskapet, en ekstra dimensjon. PS! Harstadværingene var slitne, og sov da bildet ble tatt - på tidlig ettermiddag.

 Litt krasjing hører med - det gikk bra

 Stjernene kjører sykkelskole for kidsa

 Debutant Audun Domås Pedersen er storfornøyd med opplevelsen

Kaldfornia Sykkelklubb langt fremme - Ole-Martin Pettersen

Hildegunn Gjertrud Hovdenak - råskap bak styret

 Løperkveld kvelden før dagen, med lokal trubadur, mat og drikke - og maks stemning

Sjefen sjøl, og rittets store inspirator; Alltid tilstedeværende Odd-Peder, setter alle inn i fryd og luner som venter i årets løype

Foto: Zbigniew "Ziggi" Wantuch, Frank Rune Isaksen, Pål Jakobsen