lørdag 28. desember 2013

Masse å rope hurra for

Det var betongføre helt til topps. Stedvis blåis. Likevel: Det var masse å rope hurra for på dagens tur til Gabrielfjellet.

Tore og Trond biter seg fast oppover

Det siste døgns plussgrader har dynket fjellet opp til nesten 1000 høydemeter. Kombinert med god vind, var Gabrielfjellet perfekt polert.
Dermed ble ble ski på sekk nesten halve turen opp.

Men for en tur - og for en dag. Magisk mørketidslys, og Gabrielfjellet hører til de snille, som gir 360-utsikt til alt det beste som finnes. Og på 1217 høydemeter var det vindstille, noe som fristet oss til en god halvtime vandring langs toppegga.

Og hjemturen, da: litt knalhard vindpakket tørsnø inni flankene og flekkvis blåsis, gjorde lårene sur og svingjobben grei - om ikke blant de mest minnerike.

Finfin stemning helt øverst


mandag 23. desember 2013

God jul


Med fin julestemning fra Steinskarstinden i kveld, ønskes alle en fredfull jul.
Alt du kan gjøre, er å få det beste ut av hver dag.

lørdag 21. desember 2013

Klart svar på Skittentinden

I dag var vi ikke i tvil om at det var rett å snu på på vei mot Skittentinden.

Tore har fått klart svar

Jeg har flere ganger tatt til ordet for å fortelle om de turene der man snur, og hvorfor.

På bildet har den isolerte blokka glidd ut i knapt 30 graders helning, uten noen form for tillegsbelastning: Den kom fort, og gled ut før isolering i bakkant. Glidlaget var som en glassflate - blokka ca 25 cm. tykk. Trolig skled den på rimkrystaller.
Svar nok. Vår vurdering, var at forholdene på hele flanken trolig var nokså lik. 

Vi fikk signalene ganske umiddelbart da vi gikk inn i toppplatas slake startparti. Siste natts snø oppå et nokså hardt lag, som ga en tydelig "hul lyd". Vi bestemte oss for å gjøre spadeprøven på trygt og kjent sted, omtrent midt i siden. Slik vi hadde planlagt ved turens start.
Vi testet også snøen ned til drøyt en meter, med kompresjonstest, og fant bare svært god binding under det laget som gled ut. Også nattas siste snøfall, de øverste fire-fem cm., hang godt fast.


Julegrøt på Skittentind - men fint svingføre


På årets mørkeste dag ble det uansett en fin tur i høyden. Flott kjøresnø hele veien. Fine svinger - og etterhvert også såpass brytning i skydekket, at lyset presset seg frem i sør. Nå kan både sola og jula komme.

Lagbildet ble tatt i "lavlandet" i dag. Trond, Tore, Roy Hugo, Marte, Pål





søndag 8. desember 2013

Perfekt dag på Lilla Blå

Nok en perfekt dag for å ikke sitte inne. Kvaløya i storform, og vi fikk bade i både pudder og lys på en lilla Lille Blåmann.

Monica, Thorleif, Per og Terje i morgengry

"Tele-Brothers" setter førstesporet: Terje og Thorleif


På dager som dette har man minst like lyst til å fange lyset som skiløperen. Og man er utålmodig etter å pudre seg selv. En smule ensformig motivvalg, må forklares ut fra akkurat dette.

Per tar seg et bad

Monica og bikkja - lett å logre på slike dager

Vi var innom mange mulige turmål før avgang, og gjorde også en kjapp sondering på Kattfjordeidet. Men summen av nattas vestavær, heftig nordvest de siste dagene, ønske om kjørelys og visshet om en del avblåste sider gjorde at valget falt på det aller safeste: Godflanken på Lille Blå leverer alltid varen når natta har vært slik som den siste. Dessuten ligger den ikke i le for lyset. Summen ble årsbeste.





lørdag 7. desember 2013

Vinterduellen

Nordlys utfordret undertegnede og Kari Westergaard til duell: Er det virkelig stas med vinter? Klart, sier jeg. Kari holder den på armlengdes avstand. Her kan du lese mitt innlegg i den vennskapelige duellen:


Klart vi elsker vinteren


Vend deg til det med en gang: Denne vinteren skal vare i åtte måneder. Da hjelper det på humøret om man har en leken holdning til den.
Jeg ser det: at det kan være grenseløst irriterende. Når jeg stadig vekk hyller både vinter, skileik, framsnakker hopp fra hustak og synes alle foreldre bør unne sine barn et beinbrudd eller to forårsaket av en ublid landing.
Alt dette, mens en halv meter nytt skiføre kommer på tvers i 20 sekundmeters fart inn i oppkjørselen. Plastrer igjen ytterdøra. Og naboen for n’te gang sitter fast i innkjørselen, fordi han får anstrengelsesutløst astma bare av å ta i snøskuffa.


Mine unger maser på å få gå ut og leke. I null centimeter sikt – med risiko for å bli blåst enten på havet, eller snødd ned i løpet av minutter.
Kan det gi livet mening å være så fortapt i vinteren, da?
Jovisst! Det er, vil jeg hevde, noe veldig nær en forutsetning for å bli værende her oppe under iskanten. De siste ukene, har den dessuten gitt et vesentlig bidrag for styrket folkehelse.
Nå kommer vinteren i mange former. Den heteste salgsvaren for tiden, er auroragrønn. Vinterdansen på himmelen gir Tromsø et omdømme i verdensklasse. Ingen utenfor Norge spør om Tromsø som sommerby, lengre. Vi har endelig sett lyset i mørketiden.
Andre sverger til hvite strender. Fullt oppegående kvinner og menn, i gode jobber og med stabile familieliv, vrenger av seg kontorstasen i Folkeparken hver fredag ettermiddag, før de møter malangsgrunnen iført sokker og badehette.
Selv trekker jeg mest oppover. Kvaløya er min lekegrind. En morgen som bærer bud om perfekt styresnø, er en strålende inngang på dagen.
Vinteren gjør meg ikke bare barnslig, den holder meg fysisk og mentalt oppe. Toppturene – store som små – gir meg en leken inngang til treningen. Så fint og så artig, at jeg for flere år siden sluttet å trene.
Nå labber jeg med feller og høy puls opp, og pudrer meg på vei ned. Jeg er venn med de fleste fjellene på Kvaløya. Og de er så mange og så rike på muligheter at det finnes en bestevenn for hver eneste dag. Om man bare lar fornuften råde, og samtidig hindrer at frykten seirer.
Jeg tenker ofte, ja nesten hver dag: Ikke bare hvor heldig jeg er som får bo her, men som har denne interessen som gjør at jeg henter ut maksimal lekeglede av det beste som Tromsø har å  by på.
Foto: Per Hasvold

Ullpledd, stearinlys og kamillete ligger ikke for meg. Men jeg elsker stillhet, dempet belysning og alenetid. Som når jeg, ofte, gjør en av mine aleneturer til et av nærfjellene. Har bylyset i ryggen, nordlyset over hodet og pudder under skiene. Andre dager herjer nordvestkulingen: den har vært fast følgesvenn de siste ukene.
Når naturen kommer slik, tett på, viskes dagens mas og jag ut. Kall det en klisje: men man kjenner at man lever. Den fysiske gevinsten er en bonus.
Og om ikke annet - om du tror at du hater vinteren, så tenk: Hva ville våren vært uten en vinter?