tirsdag 26. februar 2013

Noe mer enn en drøm?

En kveldsfersk observasjon bekrefter at det er mulig å bygge Nord-Norges flotteste skianlegg her. Jeg skal stå fremst i heiagjengen for Arctic Center, men bare dersom de som står bak prosjektet yter dem som eier jorda respekt.

Her skal heisanlegget toppe ut, på Lille Blåmann.
Arctic Center i Håkøybotn har vært en drøm i snart tre tiår. Det er en fin drøm, kanskje kan den også bli sann. Håkøybotn er som skapt for det alpinanlegget Tromsø trenger så sårt. Vinterbyen Tromsø er fattig uten noe bedre enn Kroken-anlegget.


I dag ble tilsynelatende et nytt hinder forsert, da byrådet innkalte den lokale presse, for å fortelle at det er gjort en utbyggingsavtale mellom Tromsø Kommune, Statens Vegvesen og Arctic Center. Og at det kan gjennomføres ekspropriasjon.


Det siste er ingen nyhet. Når det bygges opp som et slags hovedpoeng, føyer det seg likevel pent inn i  de nevnte tre ti-årenes propagandakrig for å vinne retten til å bygge.

Klikk her for Nordlys sin nettartikkel
Klikk her for iTromsø sin nettartikkel
Klikk her for NRK Troms sin sak


Jeg håper å finne noe mer kritisk journalistikk når jeg åpner papiravisene og ser på TV de neste dagene. I dag slår nemlig lokalavisene fast i sine nettaviser at «Bygger nytt alpinanlegg i Tromsø» og «Gir grønt lys for Arctic Center».
På Tromsø Kommune sin side er det mulig til å få vite litt mer:
Her kan du blant annet lese og regne deg til at avtalen er mildt sagt krevende for utbygger – og tilsvarende lite bindende for Tromsø kommune.

«I forslaget til utbyggingsavtale
forplikter kommunen seg
til å vurdere ekspropriasjon.»


En solid dose nyanser. Altså er det verken gitt grønt lys eller det er klart for bygging. 



Så: Da er vi fortsatt der, at dette er en fin drøm. Litt skog er hugget gjennom alle disse årene, men ikke et spadetak satt i jorda. Noen fintfolk har vært med opp i fjellet, og anlegget var inne i Tromsøs OL-planer.


Ingen av pengene som kreves er lagt på bordet, selv om lokalavisene opp gjennom årene har kappes i å fortelle at norske, finske og hvem vet hva av «investorer» har stått klar med til sammen hundrevis av millioner. Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste av disse helt avgjørende bidragsyterne nevnt med navn.


Jeg drømmer om et anlegg i Håkøybotn. Det vil være en berikelse for byen vår.  Dagens situasjon er ganske enkelt nitrist. Jeg tror også at Håkøybotn kan være det helt riktige stedet, både på grunn av klima, snøsikkerhet og nærhet til sentrum.
Og trolig blir ekspropriasjon et nødvendig grep. Det er ofte det, for å realisere store utbygginger. En begrenset, men svært restrektiv, bruk av dette maktgrepet kan forsvares.
For heller ikke jeg har noen forestillinger om at alle grunneiere stemmer i et samstemt jubelrop. Jeg håper likevel at dagens avtale  markerer et nytt skille i forhold til hvordan tilnærmingen skal skje: Jeg er sikker på at det må til om det ikke skal gå 30 nye år før anlegget er en realitet.

PS! Føret var dritt i dag, bortsett fra de øverste to-tre hundre høydemeterne. Og skredfaren er såpass stor at du bør ligge unna bratte, uprepparerte sider.

søndag 24. februar 2013

Slipp skigleden løs

Skiglede er naturligvis ingen forutsetning for å trives i Tromsø - men det hjelper på. Dagens skileik utfordret både tyngdekraft og frykt.


Anna og Sigve tyner yttergrenser


Jeg har fire barn. For alle har jeg fulgt følgende lekeregel: 

Ungene skal helst brekke noe 
før de avslutter barneskolen -
en hjernerystelse på kjøpet skader neppe.

 Det finnes som kjent ikke dårlig hoppvær

Vi har mislyktes på benbruddfronten, men har hundre prosent klaff på hjernerystelser.
Og så mener jeg naturligvis ikke bokstavelig dette, at jeg sender ungene ut med mål om å skade seg selv.
Det er et bilde på at jeg ønsker at mine barn skal utfordre også yttergrensene i leken, og inn i mellom helst litt forbi. Dette bildet gjør mest av alt noe med mine egne holdninger, og reduserer min frykt.
Å presse sine egne yttergrenser, er nemlig en basisferdighet.
Slik lærer de seg også å være forsiktig, gjøre gode vurderinger - men også oppdage nye sider ved seg selv, og hente ut maksimal aktivitetsglede.

 ...og snøen er en myk lekekammerat
Så, tilbake til ski: Alle fire ungene mine har skiglede i bøtter og spann. Ingen har vært spesielt redd for å tyne yttergrensene. Og de har fått lov. Ja, jeg må nok innrømme at jeg har utøvet et vist press, også. Og backet. Masse.
Så: Nå når den fineste årstiden står for tur, ta den i bruk. Finere lekegrind enn den norske vinteren, finner du ikke. I alle fall ikke i Tromsø.
De to eldste, Henrik og Margrethe, har tråkket skispor for de minste
Margrethe har tatt ut mest av skileiken med startnummer på

...mens Henrik har vært en "parkrider", mer høyt en lavt.

...og skigleden fortsetter å gå i arv


torsdag 21. februar 2013

Borte bra - Kvaløya best


Ski i utlandet er digg - topptur på Kvaløya er best.

Fine, fine toppen


Det første som slo meg da vi kom hjem etter å ha badet i pudder ei hel drømmeuke i Chamonix, var at våre fjell overgår alt. Veldig mye mindre, ja, men kulisser og scener man trygt kan stemple unik.


Fra fjære til topp. Komboen er uslåelig: sjø, fjell, fjord, lys. Uberørt. Ro. Knapt et menneske - selv på de som er mest trafikkert.

Her er et lite videoklipp fra dagens tur: https://vimeo.com/60202426
Nedtur som gir opptur
Områdene er oversiktlige. Det er stort sett lett å gjøre bra vurderinger - og kjenne seg trygg på dem.


Det er denne lekegrinda vi har i bakgården. Og som gjør det mulig å toppe ut dag etter dag, og ikke bare i helgene. Som i dag: rett fra jobben, skifte ved fjellfoten. En times tid i litt oppgira tempo, så er Buren gjort opp og ned. Drømmepudder. Ettermiddagssol som akkurat sneier toppene, og gir det magiske lyset som du bare finner her.

Selv på dette folkefjhellet fikk man være en av de første, og sette dagens første spor ned hovedplata.
GoPro-spray

Dette er faktisk en typisk hverdag.
Og så må jeg ile til å si at det ikke bare er kortreiste fjell som gjør at man kan ta ut en slik livskvalitet. Det krever også verdens beste konemor. Det er lett å bli lykkelig når man har både henne og de flotteste fjellene.

søndag 3. februar 2013

Drømmehelg

Tre klassikere og en ny. Ingrediensene Skittentinden, Buren, Bak Olsen og Trollholtindan gjorde den første februarhelga komplett.

Trollholtindan. Hege, Kenneth, Thomas, Per, Pål

Det er ikke lett å slippe unna trengselen når værgudene byr opp til en helg som dette. Vi var heldig og fikk satt dagens første spor fra alle topper.
Skittentinden har fått ligge stille for massene, inn til nå. Fredag fikk vi et nær uberørt fjell for oss selv, i årets desidert fineste pudder.


Hege i nystrøket pudder fra Skittentinden
Jørn har funnet linja
Lørdag var vi heldigvis tidlig på Buren, og selv om den hadde hatt besøk dagen før, hadde dette populære fjellet masse å by på. Vi rakk opp og ned før værgudene snørte helt igjen, og foran de om lag 40 (!) som kom i kø bak. Har aldri sett en slik trengsel på Buren før.
Steinar, Kjetil, Trym og Pål før de andre

Tidlig nede gir flerfoldig bonus. Noe av denne ble tatt ut i Bak Olsen. Et fantastisk byanlegg, bygd av dugnadshender. Her var det Anna og Sige sin tur til å teste nye yttergrenser.

"Prøvde å græbbe"

Myk og fin

Søndag var det regissert for stortrengsel i høyden, med sol fra skyfri himmel og lite plagsom vind. Vår tur gikk til et fjell som vi med stor sikkerthet viste vi ville få for oss selv. Bonusen for å velge ei skyggefull og nordvendt rute opp, var en Trollholttind i superslag. Komplett vindstille på toppen, panorama 360 grader til alt det vakre som finnes - og kaldt, tørt og trygt pudder hele veien hjem.

Finfine kulisser i Malangen

Ut av skyggen - Hege og Per inn i sola

In to the sea