lørdag 28. desember 2013

Masse å rope hurra for

Det var betongføre helt til topps. Stedvis blåis. Likevel: Det var masse å rope hurra for på dagens tur til Gabrielfjellet.

Tore og Trond biter seg fast oppover

Det siste døgns plussgrader har dynket fjellet opp til nesten 1000 høydemeter. Kombinert med god vind, var Gabrielfjellet perfekt polert.
Dermed ble ble ski på sekk nesten halve turen opp.

Men for en tur - og for en dag. Magisk mørketidslys, og Gabrielfjellet hører til de snille, som gir 360-utsikt til alt det beste som finnes. Og på 1217 høydemeter var det vindstille, noe som fristet oss til en god halvtime vandring langs toppegga.

Og hjemturen, da: litt knalhard vindpakket tørsnø inni flankene og flekkvis blåsis, gjorde lårene sur og svingjobben grei - om ikke blant de mest minnerike.

Finfin stemning helt øverst


mandag 23. desember 2013

God jul


Med fin julestemning fra Steinskarstinden i kveld, ønskes alle en fredfull jul.
Alt du kan gjøre, er å få det beste ut av hver dag.

lørdag 21. desember 2013

Klart svar på Skittentinden

I dag var vi ikke i tvil om at det var rett å snu på på vei mot Skittentinden.

Tore har fått klart svar

Jeg har flere ganger tatt til ordet for å fortelle om de turene der man snur, og hvorfor.

På bildet har den isolerte blokka glidd ut i knapt 30 graders helning, uten noen form for tillegsbelastning: Den kom fort, og gled ut før isolering i bakkant. Glidlaget var som en glassflate - blokka ca 25 cm. tykk. Trolig skled den på rimkrystaller.
Svar nok. Vår vurdering, var at forholdene på hele flanken trolig var nokså lik. 

Vi fikk signalene ganske umiddelbart da vi gikk inn i toppplatas slake startparti. Siste natts snø oppå et nokså hardt lag, som ga en tydelig "hul lyd". Vi bestemte oss for å gjøre spadeprøven på trygt og kjent sted, omtrent midt i siden. Slik vi hadde planlagt ved turens start.
Vi testet også snøen ned til drøyt en meter, med kompresjonstest, og fant bare svært god binding under det laget som gled ut. Også nattas siste snøfall, de øverste fire-fem cm., hang godt fast.


Julegrøt på Skittentind - men fint svingføre


På årets mørkeste dag ble det uansett en fin tur i høyden. Flott kjøresnø hele veien. Fine svinger - og etterhvert også såpass brytning i skydekket, at lyset presset seg frem i sør. Nå kan både sola og jula komme.

Lagbildet ble tatt i "lavlandet" i dag. Trond, Tore, Roy Hugo, Marte, Pål





søndag 8. desember 2013

Perfekt dag på Lilla Blå

Nok en perfekt dag for å ikke sitte inne. Kvaløya i storform, og vi fikk bade i både pudder og lys på en lilla Lille Blåmann.

Monica, Thorleif, Per og Terje i morgengry

"Tele-Brothers" setter førstesporet: Terje og Thorleif


På dager som dette har man minst like lyst til å fange lyset som skiløperen. Og man er utålmodig etter å pudre seg selv. En smule ensformig motivvalg, må forklares ut fra akkurat dette.

Per tar seg et bad

Monica og bikkja - lett å logre på slike dager

Vi var innom mange mulige turmål før avgang, og gjorde også en kjapp sondering på Kattfjordeidet. Men summen av nattas vestavær, heftig nordvest de siste dagene, ønske om kjørelys og visshet om en del avblåste sider gjorde at valget falt på det aller safeste: Godflanken på Lille Blå leverer alltid varen når natta har vært slik som den siste. Dessuten ligger den ikke i le for lyset. Summen ble årsbeste.





lørdag 7. desember 2013

Vinterduellen

Nordlys utfordret undertegnede og Kari Westergaard til duell: Er det virkelig stas med vinter? Klart, sier jeg. Kari holder den på armlengdes avstand. Her kan du lese mitt innlegg i den vennskapelige duellen:


Klart vi elsker vinteren


Vend deg til det med en gang: Denne vinteren skal vare i åtte måneder. Da hjelper det på humøret om man har en leken holdning til den.
Jeg ser det: at det kan være grenseløst irriterende. Når jeg stadig vekk hyller både vinter, skileik, framsnakker hopp fra hustak og synes alle foreldre bør unne sine barn et beinbrudd eller to forårsaket av en ublid landing.
Alt dette, mens en halv meter nytt skiføre kommer på tvers i 20 sekundmeters fart inn i oppkjørselen. Plastrer igjen ytterdøra. Og naboen for n’te gang sitter fast i innkjørselen, fordi han får anstrengelsesutløst astma bare av å ta i snøskuffa.


Mine unger maser på å få gå ut og leke. I null centimeter sikt – med risiko for å bli blåst enten på havet, eller snødd ned i løpet av minutter.
Kan det gi livet mening å være så fortapt i vinteren, da?
Jovisst! Det er, vil jeg hevde, noe veldig nær en forutsetning for å bli værende her oppe under iskanten. De siste ukene, har den dessuten gitt et vesentlig bidrag for styrket folkehelse.
Nå kommer vinteren i mange former. Den heteste salgsvaren for tiden, er auroragrønn. Vinterdansen på himmelen gir Tromsø et omdømme i verdensklasse. Ingen utenfor Norge spør om Tromsø som sommerby, lengre. Vi har endelig sett lyset i mørketiden.
Andre sverger til hvite strender. Fullt oppegående kvinner og menn, i gode jobber og med stabile familieliv, vrenger av seg kontorstasen i Folkeparken hver fredag ettermiddag, før de møter malangsgrunnen iført sokker og badehette.
Selv trekker jeg mest oppover. Kvaløya er min lekegrind. En morgen som bærer bud om perfekt styresnø, er en strålende inngang på dagen.
Vinteren gjør meg ikke bare barnslig, den holder meg fysisk og mentalt oppe. Toppturene – store som små – gir meg en leken inngang til treningen. Så fint og så artig, at jeg for flere år siden sluttet å trene.
Nå labber jeg med feller og høy puls opp, og pudrer meg på vei ned. Jeg er venn med de fleste fjellene på Kvaløya. Og de er så mange og så rike på muligheter at det finnes en bestevenn for hver eneste dag. Om man bare lar fornuften råde, og samtidig hindrer at frykten seirer.
Jeg tenker ofte, ja nesten hver dag: Ikke bare hvor heldig jeg er som får bo her, men som har denne interessen som gjør at jeg henter ut maksimal lekeglede av det beste som Tromsø har å  by på.
Foto: Per Hasvold

Ullpledd, stearinlys og kamillete ligger ikke for meg. Men jeg elsker stillhet, dempet belysning og alenetid. Som når jeg, ofte, gjør en av mine aleneturer til et av nærfjellene. Har bylyset i ryggen, nordlyset over hodet og pudder under skiene. Andre dager herjer nordvestkulingen: den har vært fast følgesvenn de siste ukene.
Når naturen kommer slik, tett på, viskes dagens mas og jag ut. Kall det en klisje: men man kjenner at man lever. Den fysiske gevinsten er en bonus.
Og om ikke annet - om du tror at du hater vinteren, så tenk: Hva ville våren vært uten en vinter?


søndag 24. november 2013

Skogspudring

Først over Akselkollen på Finlandsfjellet, så ned i Oladalen fra Rødtinden

Kong Vinter har vist sine største muskler i helga: masse snø - masse vind. Ei perfekt helg for skogspudring på Kvaløya.

Det har ramlet enorme mengder med herlig vinter i hodet på oss. Men kombinert med til dels veldig sterk vind gjennom hele helga, ga det liten trafikk i høyden. Der oppe var det forresten ganske utrivelig.
Det finnes likevel løsning for slike dager. Når kulingkastene drefser nyesnøen av fjellet før den treffer nedpå, fylles skogen med det luftigste pudder. 

Derfor er det ingen grunn til å gjemme seg inne på slike dager: tvert om er dette noen av de beste utedagene - intimt på elementene.
I helga var det kne- og hoftedypt. Helt rått, ganske enkelt. Bare sjekk her, fra lørdagens pudring: 





mandag 4. november 2013

Slimbike Håkøya


Man trenger ikke fatbike for å ha det fett på to hjul om vinteren. Slimbike holder.

Snur film: https://vimeo.com/78463355

Nå som godsnøen lar vente på seg, og betongskara setter seg som såleblokk over Tromsø-marka, er lekekassen i ferd med å bli like velfylt som i sommerhalvåret.
Gjensnødde stier tråkkes opp av folk, og stedvis av hester og elg, og vips så er store deler av stinettet intakt igjen. Andre steder er myrene som et rent tartandekke, og er du litt kjent, finner du store områder uten knekkebrødsnø.
Da er det bare å gunne på, og slippe frostleken fri.


Søndag holdt jeg lekestue på blant annet Håkøya. Selv på hardtail slimbike, var det bare å flyte med. Gjenfrosne hestesporkrater kan riste ballebrokk på en stakkar, men de er bare det: ujevnheter som gjør leken enda mer innholdsrik.

Er du riktig heldig, finner du forhold som dette: Leken førjul


lørdag 2. november 2013

Godt som gull

…i medsol

Å padle ved Kvaløya på en morgen som i dag, er balsam for hele kroppen.
Den som er tidlig oppe, får med seg de fineste lysbrytningene på denne tiden av året.

Dagens plan var egentlig å kjøre på ski i Lyngen, men ingen ville være med. Og takk for det, for Grete ble med ut på havet. Det ble høstens absolutt fineste morgenstund.
Intensiteten var en nordnorsk mørketidsmorgen verdig. En stund, et inferno i gult og oransje - helt rått, ganske enkelt.

og motsol - smellvakkert alle veier
(klikker du på bildene, gir de bedre gjengivelse)

Veldig bra kjærestetid

Padling i november byr også på artig isbryting

…men mest av alt sykt bra stemning












onsdag 16. oktober 2013

Fjols til fjells


Rautinden er en god venn på tidligvinteren. 16. oktober tror jeg er personlig rekord. Den som vil dit nå, må likevel være forberedt på å gi utstyret juling.

Du kan ta på deg skia allerede ved parkeringa. I skogen er det null såle. Forebered deg derfor på felleklabbing, når du subber fra myrvann i lavlandet til det som på om lag 300 meter er real tørsnø.

I høyden er det stedvis ok med snø. Jeg valgte den bratteste linja ned mot sørøst, der det lå bra med snø. Såpass bra var det, at jeg gikk tre turer opp og ned i toppen. Fra toppfoten og ned, var det ikke mye å glede seg over: hovedproblemet er at skiene skjærer helt igjennom ned til bakken, i mangel på såle.

Klikk på bildet, så ser du sporvalgene ned

Trolig er det et bedre alternativ å avslutte med å kjøre ned det som er normalveien opp: her lå det stedvis bra med snø, og det er knapt stein.
Vel: topptur på Kvaløya i midten av oktober, er uansett for spesielt interesserte.
Har gjort min første redigering i iMovie, her er 48 sekunder fra dagens moro: 

Du kan også klikke rett på bildet under, men vær forberedt på kjip kvalitet.


søndag 13. oktober 2013

Når snøskred blir underholdning


Scene fra Supervention

25. oktober slippes den norske skifilmen "Supervention" på norske kinoer. Traileren begynner med et gigantskred, utløst av en skiløper som åpenbart havner midt i. Alt filmet og klippet fra tre kamera. Jeg blir kvalm når snøskred normaliseres gjennom pompøs musikk, lydeffekter, inntrykk av overlevelse og spektakulære kulissebilder.

Sjekk traileren her, og gjør opp din egen mening: filmweb.no

En ny vinter står for dør. Ola og Kari er hekta på toppturlivets kvaliteter, og skal forsere et sinnssykt antall høydemeter. Fordelt på alle tenkelige, og også utenkelige, fjellområder.
Og jeg med.

Det beste å tenke på, er at kunnskapen om snøskred og trygg ferdsel i fjellet  er blitt både bedre og mer tilgjengelig.
Det vanskeligste er at noen vil dø. I snøskred. Brutalt, men slik er det. Ikke siden 1984 har vi hatt et år uten (kilde: NGI).
Vi håper alle på at det ikke blir noen nær oss. Ikke nå igjen.

Kjente fjes og store kulisser

Det er to statement  innledningsvis i traileren til ”Supervention”. Gitt av to toppatleter.
Det ene er klokt, det andre sykt. Jeg tar det siste først, siden det kommer først: Kryssklippet direkte etter det nevnte skredet:

«Nå har man sagt det, man har skrevet opp det, vi har diskutert det. Nå står vi her. Da har man litt press på seg, at man må gjøre det.»

En ung gutt, foran en heftig rail og ei steintrapp. Jeg tipper han hadde ballene sine i tankene da han snakket, og ikke skredet. Virkningen og regien er likevel til å bli kvalm av.
Kamera går, budsjettet definerer risiko.

Det andre, sydd inn i heftige fjellkulisser og stupbratt skikjørig, er Aksel Lund Svindal – superalpinisten og Nord-Norge-entusiast:

“Alle nordmenn burde egentlig få muligheten til å oppleve hvor rått Norge kan være på sitt beste.»

Det er sant. Vi som er heldige å ha denne interessen - og både helse, tid og sted til å utøve lokal vinterfjellsport - unner flest mulig det samme.

Aksel er en av de klokeste idrettsmenn. Men det han sier rimer dårlig med snøskred. For akkurat som den unge gutten, hadde garantert ikke Aksel snøskred i tankene da han sa akkurat det.
Han er likevel klippet knapt ti sekunder etter det siste skredet. Og det kommer et til, like etter.
Ingen unnes å oppleve et snøskred. Ikke på noen måte. Alle som kan bare bitte litt om snøskred, vet hvor tilfeldig og små marginene er.

La meg ha det sagt: Jeg er blant de veldig, veldig mange som ser frem til «Supervention». For mest av alt forherliger den livskvalitet og lek. Og norsk natur.
Jeg innrømmer lett at jeg lar meg imponere av utøvere som tyner yttergrensene forbi nettopp det: en grense som ingen har passert før. Det er pompøst, men uten ”oppdagerne” hadde vi stått fast i steinalderen.
På film er det rått å se på. Og jeg blir sugd i mot. Jeg har lyst, men vet at jeg har verken evner eller guts til å gjennomføre.

Mitt budskap er likevel dette, for å gjenta: Gjennom regi og musikk gjør man snøskred til noe annet enn hva det er. Man heroiserer, man normaliserer – i ytterste konsekvens kan man bidra til å ufarliggjøre.
Selvsagt er ikke dette hensikten til dem som lager filmen. Men virkningen blir slik.
Sannheten er at snøskred er et helvete. Og ikke noe annet.
Derfor er jeg spent på hvordan skredhistorien ivaretas i den virkelige filmen. Jeg håper at svaret jeg får på kinolerretet, er at jeg gir alle som står bak denne storsatsingen ufortjent mye juling.

Saken er uansett den, at ”Supervention” ikke er alene.
Glorifiserte skredscener popper opp i alle filmkanaler. Skredsekken har ikke gjort dem færre.
Her er en annen som gjennom regi, musikk og effekter heroiserer det å havne i et snøskred.

Lenke: Survived with ABS Airbag

Reklamen om airbag er i beste fall tvilsom

Tenker de som skrur sammen disse filmene, at det kan oppleves som forherligelse av en ekstremt alvorlig nestenulykke?
Den siste filmen overgår traileren til “Supervention” hundregangen, men begge kommuniserer til oss på samme måte. Og helten, er den som kommer unna med livet i behold.
Virkeligheten er dramatisk mye verre. Og uten glorie.

Ingenting i livet er ufarlig, og ingen går fri for risiko - enten man sitter i sofaen, eller man finner det ypperste av livskvalitet i bratt fjellterreng. Felles for oss alle, er uansett å ta vare på øyeblikkene. Og sørge for at det alltid blir et neste.

Vi er mange som vil fortelle om våre turer og valg, andre lagrer dem hos bare seg selv og turkameratene.
Vi som forteller, må vite at vi har et særlig ansvar. For hva vi forteller, og hvordan vi forteller. Vi lever i et samfunn der vi deler, og mest deler vi gode opplevelser. La det bli mange slike delinger i vinter: på tur opp fjellet, og i heftig pudderlek hjem.
Men husk også å fortelle om de gangene du snur, og om hvorfor.
Det er virkelig heltemot.

søndag 29. september 2013

Lyssterkt på Senja

Jeg har to favorittøyer i verden: Kvaløya og Senja. Denne høstferien har nordlyset danset vilt over Senja, akkompagnert av en kaskade av en stjernehimmel.
Det er vanskelig å forestille seg det vakrere enn når naturen spiller opp et slikt register. Wow-faktoren er ekstrem. Det er, i sannhet, en gave å kunne vise sine barn et slikt virkelighetens teater.

Helt grei familietur i skogen, rett over hytta

Null månelys, gir en sterk himmel. Et slør av nordlys spiller med.





onsdag 25. september 2013

Miss Brown i høstform

Hvem sa at sykkelsesongen var på hell? Grønnlibruna er i superform i dagen: byens fineste for digg stisykling.

Senest i går bød hun, Miss Brown, på tørre stier i frisk høstluft.
De lokale stivaktmesterne: Terje, Thorleif, Bård og Tor-Edgar har dessuten gjort en imponerende jobb i høst. Flere titalls nye meter er kloppet, så med maks klaff kan sesongen fortsatt leve i mange uker.

Her er noen glimt fra et par av turene i høst.

Jåleri for fotografen: avstikker til Bjørnlitippen

Roger og Per opp bakveien, fra Håkøybotn

Thorleif har det travelt hjem - alltid

Trolsk skogssykling: Håvard, Thorleif, Terje



Fartsstrekk hjem

...med sammenbinding mot både Larseng

...og Håkøybotn. Fri flyt, hele veien