søndag 23. februar 2014

Vi fant, vi fant

Det er nå den kommer, den aller fineste vintertida. Da er det herlig å ha unger som maser om topptur.


Ingenting slår å sette førte signatur på en sånn dag



I dag fant vi både nysnø, vindstille og deilig varme fra sola. Finnlandsfjellet bød seg frem fra sitt aller beste: snakk om bra bakgård.

Klikk her, og du kan se en liten film fra dagens moro

Vi har klipt til gamle skifeller, som vi taper fast under ungene langrennsski. Så bærer vi voksne slalåmski og -sko opp. Sånn blir turen lett opp for dem - og tilsvarende digg hjem.
Mens vi voksne får akkurat passe ekstra med styrketrening.

Vinter, som sommer: Anna tar alltid føringen opp

Å ta med ungene på en slik topptur er virkelig å anbefale. Det finnes mange, gode alternativer i nærområdet: kanskje aller fremst Finnlandsfjellet, Rødtinden og Tverrfjellet. Våre er 7 og 10, og ba om en ekstra runde da vi kom ned. Dette var deres femte topptur i vinter.

I dag la vi turen opp litt til høyre (nord) for normalruta. Slik unngår man de skarpeste stigningene like ved skoggrensa. Og man får grei kryssing oppover. Bitte litt lenger - men en finere tur for små foter. Finnlandsfjellet er dessuten et veldig mye mer spennende fjell hjem, enn den langt mer besøkte naboen, Rødtinden.
Og, PS! Det gamle knepet om noe godt både å bite i og drikke, fungerer fortsatt. Også når motivasjonen er på topp hos ungene. Når været tillater det, som i dag, tok vi oss veldig god tid til særlig den pausen. Og, PS2: Tørt tøy i sekken duger også: et raskt klesskift på toppen, til helt innerst, gjør underverker - sammen med en lett dunjakke og tørre votter.


Å nå toppen gir alltid god stemning



Friskt pudder - frisk satsing


Prioriter godsaker i sekken - det gir avkastning

Jeg er skarp tilhenger av at ungene skal tilbringe mer tid på ski, enn foran iPaden. Det avgjørende, er da at vi er villig til å investere i denne tiden - utetiden.
Et av mine "mål" har også vært at mine unger skal bli rimelig godt kjent på ortopeden.
Og gir du unger utfordringer, så tar de gjerne frydefullt i mot. Samtidig som du selv også får gjøre det du liker aller best, og invitert dem inn i en verden det ikke er helt lett å oppdage på egenhånd.












mandag 17. februar 2014

Verdt bæringa

Det er fortsatt bedre forhold for brede dekk enn brede planker i Kvaløya-fjellene.

Iiiiihaaaa!

Etter to uker som fatbiker, må jeg innrømme å ha hatt fullklaff: forholdene har vært eventyrlige. Nå er de klart best over skoggrensa. På Lille Blåmann satt jeg på sykkelen overraskende mye opp.

Da jeg rettet forhjulet ned, var det bare å slippe på: et pent lag med iskrystaller oppå akkurat passe hardt underlag er så nær perfekt som det kan bli. Det var verdt hver eneste meter med bæring.
Lekegrinda har virkelig fått en ny dimensjon.

Regn med litt bæring om du vil til fjells med tohjulingen - det er verdt det


lørdag 8. februar 2014

Lunt i høyden

Det er snadder å finne ferdig oppvarmet husrom når man er og leker seg i Kvaløya-høyden.



Kvitfjellet Skilag er typisk for det beste i floraen av idretts- og bygdelag rundt Tromsø. Idrettslaget innerst i Sørfjorden trekker ikke bare en lang og flott skiløype med egen tråkkemaskin; midt i runden har de sin egen hytte stående på Sandhaugen. Et herlig krypinn - åpen for alle. Dessuten perfekt plassert for sola.
Alt bygd og vedlikeholdt av bygdefolkets dugnadsånd.


Dette er en skjult vinterperle, som fortjener besøk fra mange flere enn bygdefolket. Fra parkeringen ved Kattfjord skole brukte jeg en knapp time på sykkel opp i dag. Litt på kryss og tvers, i og ved siden av den flotte skiløypa. En rolig skitur tar vel omtrent samme tid.

Det blåste småfriskt i høyden i dag. Ei hytte som var ferdig oppvarmet av to gjester før meg, passet derfor fint. Bedre sted å nyte matpakka skal du lete etter.
For en nyfrelst fatbiker var det perfekte lekeforhold: jevnt hardt over det hele, gjorde at det var mulig å sitte på sykkelen hele veien opp - og gasse skikkelig på hjem.

Vil du lese mer om Kvitfjellet skilag og hytta deres, kan du klikke her. skisporet.no og idrettslagets egen facebookside kan du følge med når løypa tråkkes.


Fantastisk lys og ypperlige lekeforhold i høyden







søndag 2. februar 2014

Tjukking på langtur

Så var også jeg der: slimboy på fatbike. En fantastisk måte å få mer ut av Kvaløya på.


Dette var fenomenet jeg aldri skulle kaste meg på. Så sent som tirsdag blånektet jeg. Og lo av alle de som har latt seg lure. 
Fredag var jeg eier av en rålekker Trek Farley, med dekk så brede at det er hardpakket skøytetrasé etter meg når jeg har satt spor.

I dag var det nye leketøyet oppe til eksamen, etter en liten testtur bak kirka i Kaldfjord i går. På menyen stod Brosmetinden, Storvatnet over Tromvika og elva ned fra vatnet. Finfin runde, tenkte jeg. Om det er hardpakket på Kattfjordeidet, forventet jeg det beinhardt, polert og avblåst på yttersida.
Og fikk alt. 

Her kan du se en kort film fra dagens moro.

Opp slake Brosmetinden var det etterhvert så polert blåis at jeg nesten ikke skulle komme opp. Ei litt seriøs vindkule hadde skylt oss rett på storhavet.
Men toppen ble nådd, der fortjent sjokolade og kakao ventet.

Og ned kom vi, også - periodevis i ei jævlig fart, og fullstendig uten styring. Farley har, må vite, brede dekk - men ikke en eneste pigg. 
Jeg tenkte på østeuropeiske vogntogsjåfører: nå vet jeg hvordan de har det, stakkars. Men vi slapp unna uten større hakk.

Smukk tjukkas på Brosmetinden - med snøbyger rullende inn fra storhavet

Velberget nede fra Brosmetinden fikk Farley igjen litt snø under sine brede dekk. Da er den i sitt ess. På hard såle, lett dekket av snø er dette et rålekkert leketøy. Kryssing på skara langs Rekvikelva var en frydefull lek. Full pinne, hopp og sprett og bare glede. Ikke en eneste tryning.

Vel inne ved Storvatnet traff jeg en nederlender som satt og dro røyer, og hevdet at han hadde sett mye rart her inne - men aldri noen på sykkel. Vel, nye tider er kommet. Storvatnet var helt rått for tjukkas-sykling. Det hjelper at kulissene overgår det aller meste.
Dagens anbefaling: Kast pilkestikka i sekken, sleng i en boks maggot og sykle inn til Kvaløyas beste røyevatn. Husk isbor.

Storvatnet i Tromvika: Sinnsyke kulisser - og rålekkert for både sykling og fiske

Siste etappe gikk ned elva fra vatnet, til Tromvika. En morsom seilas. Fatbike funker overraskende bra på is, men prøv ikke på en brå sving. På blankis svikter det fort. Best var det der frosten hadde bygd opp et lite rimlag, eller der det var overflatevann.


Fin bobsleigh-følelse ned Storelva.


Alt i alt:
Dette skulle jeg ha funnet på før. Buren-luren-sykkelturen hadde garantert blitt en fetere opplevelse.
Det fine er at denne kjekke tjukkasen nå gir turene en helt ny dimensjon - og helt nye oppevelser. Fortsatt med leken i sentrum.

Jeg er jammen ikke sikker på om jeg ønsker meg et snarlig, nytt snøfall. Det er jo perfekt nå.

Og tjukkasen selv, da:
Trek Farley er en supermodell blant tjukkaser: lettere enn de fleste, fin og stiv i rammeverket og smekker i både utførelse og rigg. Den knuser kort og godt absolutt alle mine fordommer til en fatbike.