mandag 21. august 2017

Elle-melle-stisykkel...

Jeg får mange spørsmål om hva slags stisykkel man bør velge. Ikke rart at folk spør: Det er fortsatt masse tid igjen av sesongen, og på denne tiden av året er det mulig å gjøre gode kjøp. Både nytt og brukt. Og utvalget er enorm.

En skikkelig sykkel gir bøtter av overskudd og livsglede

Jeg pleier å stille et eneste spørsmål tilbake:
Hva skal du hovedsakelig bruke sykkelen mest til og hvor?

Om du svarer ærlig på dette ene (todelte) spørsmålet, og ikke ut fra drømmer om hva du har sett i filmer eller andre råskinn prestere, så finner du raskt svaret.

For de aller fleste som spør meg, handler det om å finne en god stisykkel innenfor det eget budsjett tillater. En sykkel du kan bruke i hverdagen til å ha det skikkelig artig med. De fleste som spør, jakter en fulldemper.
Samtidig ønsker mange at den skal gi litt ekstra dersom man stiller til start i ritt.
Det er vel også i dette segmentet det er desidert mest å velge i.

Pris er nesten håpløst å si noe om, men forbered deg på femsifret om du jakter fulldemper. Hvor mange tusenlapper du klarer å legge på bordet, henger ofte sammen med hva du får igjen - men slettes ikke alltid.
Vær nøye om du velger brukt - ha gjerne med en "kjentmann".
Uansett: Dagens stisykler er av jevn, høy kvalitet. Det som skiller mye er utstyret som er plassert på ramma: dempere, gir, bremser.

Det er ekstra morsomt med en sykkel som kan brukes nesten overalt.

Selv har jeg i over ti år sverget til merket Trek, fordi de både passer meg perfekt og fordi jeg ikke har opplevd én eneste alvorlig feil. Men også fordi jeg har en lokal sykkelpusher som hjelper meg når jeg har spørsmål og trenger service.
Sånne ting er viktig, fordi en fulldempet sykkel er en såpass kostbar leke at man vil ha noe man stoler på og jeg ønsker bistand nært om jeg skulle trenge det.

I år sykler jeg på en 29 tommer Trek Fuel EX 9.8, med 130 vandring. Den får bli min referanse, men i dette segmentet finnes det et herlig utvalg av sykler.

Min Trek Fuel EX 9.8 - både leken og pen

Jeg har det siste året forlatt både rå rittsykkel og temmelig aggressiv endurosykkel, fordi jeg har svart ærlig på hvor jeg er mesteparten av min sykkeltid.
Og fordi jeg ærlig (dog litt motvillig) har innsett at jeg ikke er så rå som det jeg i mine våte drømmer skulle ønske jeg var.

Min Fuel EX er derfor en sykkel som møter alle mine behov. I en alder av 51 fryder jeg meg fortsatt over en og annen bestetid.
Jeg tilbringer nesten all min tid på helt vanlige stier. Det vil si at jeg sykler litt opp og ned, masse flatt, en del klatring - men også masse morsom og fartsfylt nedoverkjøring. Inn i mellom i kamp mot ei lokal Strava-tid. Oftest er det tørt og deilig flyt. Noen ganger gjørme, andre ganger kjipe steiner som slår.
Med andre ord: Deilig stisykling i all sin bredde.
Noen få ganger i året setter jeg startnummer på styret og sykler ritt.
Jeg og makker Magnar Slåtto syklet Offroad Finnmark 300 på denne i fjor; nesten 31 timer sykling uten én eneste feil.

Den biter seg fast oppover, men vil enda mer når man skal leke seg hjem igjen. Jeg har gledet meg til hver eneste tur jeg har hatt på Fuel'n i sommer.
Og jeg håper at vinteren lar vente på seg lenge, og lengter allerede til neste sti-sommer.

Stifryd på senja

En sykkel i dette segmentet vil gi de fleste enormt mye sykkelglede.

For meg er leken og sykkelgleden det viktigste. Derfor må min sykkel være leken. Fordi syklinga er livskvalitet og overskudd.
Samtidig vil jeg ha utstyr som er så robust, at det tåler utfordringene når jeg presser egne yttergrenser. Lite er mer irriterende enn utstyr som ryker fordi det ikke tåler belastningen.

Fulldemper, reverb-pinne og grove dekk er blitt et must for meg, selv om det river litt ekstra i kredittkortet.
La meg likevel ile til med at det er masse, masse stiglede i også en vanlig hardtail. For den som sykler på grusveier, i lysløyper og på store, gode stier kan dette være et naturlig førstevalg. Også budsjettmessig.

Det neste jeg alltid anbefaler er å handle lokalt, eller i alle fall et merke som forhandles lokalt. Dagens sykler kan være avanserte saker, i alle fall for oss vanlig dødelige som er uten mekke-gener. Man får stort sett veldig godt betalt tilbake for et lokalt valg, i form av service og oppfølging.

Jakter du en rå og lett rittmaskin, er det trolig en annen sykkel du skal se etter. Da vil du ha det både lettere og mer aggressivt. Det samme om stupbratt og teknisk utforlek er målet - da vil mange ha mer vandring, enda slakere vinkler og kanskje også grovere spek og mindre hjul (27,5).

De fleste befinner seg imidlertid akkurat der jeg er: Man ønsker seg en leke til hverdagen, som duger til den lokale stien der du oppholder deg mest.

Du finner ikke en sykkel som tilfredsstiller alt, men du kan komme ganske nær.
Den lokale sykkelpusheren hjelper deg garantert å finne akkurat det som passer deg.

Du vil elske livet som stisyklist



søndag 20. august 2017

Med den fineste dama i feltet

Jeg har for lengst tapt mitt hjerte til Lavkarittet - derfor var det bare helt perfekt at sommerens kjærestetur ble lagt til denne smellvakre terrengsykkeltraséen. Sammen med den fineste dama i feltet.

Perfekt dag med perfekt dame. Foto: Thomas Helge Hansen

Vi har gjort dette til en fin vane: To skikkelig kjærsturer hvert år. Én sommer og én vinter. Og siden vi trives bedre i den lokale lekegrinda enn på en sydlig taverna, er det her vi styrker limet. 
I år viste Lavkarittet seg som den perfekte anledning: Sol og varmt hele veien; en akkurat passe svalende bris; ei løype som bød på alt, bare hyggelige folk i sporet og som vanlig usedvanlig god stemning gjennom hele dagen. 

Vårt mål for dagen var å nyte turen. Få med oss den spektakulære naturen som turen over fjellet gir. Den er virkelig rå. Tidligere år har jeg halset over med hammerpuls, blodsmak ytterst på tunga og hele kroppen fylt med syre. Og ikke fått med meg noe som helst.
Årets tur ble derfor kanskje den fineste av alle. At det ble ny pers på Grete var en fin-fin bonus.

 Klatringa opp Nordalen svir, men er verdt det. Utsikten og opplevelsen er rå.
(klikker du på et bilde, får du alle i veldig mye bedre gjengivelse)

...å komme til topps er en stor belønning


 Fartsfylte stier ned fra løypas høyeste punkt

....som inviterer til litt lek

Bare å nyte

Årets Lavkaritt ble av det fineste slaget.

Også denne gang hyller vi besteforeldre som stiller opp og ser til ungene, sørger for at 11-åringen kommer seg til start og helskinnet igjennom Lavka 15 - og gir trygghet til at vi kan slippe alt. 
Det er også lim til et forhold.

...og noen skal jo alltid være klovn. Takk for artig bilde og fin stemning fra linja, Wiggo Pedersen

Takk til Lavka-gjengen for nok en dag i den gode minneboka. Dere er unik.
Har du lyst til å delta, er det under et år til neste gang. Her kan du lese litt om hva som venter.
Og klarer du ikke å vente, er det smellvakker terrengsykling på Senja kommende helg og i Skaidi første uka i september: To desiderte høydepunkt.


mandag 14. august 2017

Med hjertet utenpå drakta

Høstens terrengsykkelmeny er av det aller beste og mest eksklusive slaget. Det blir sånn, når det stelles i stand til fest av folk som har et hjertet som brenner for både idretten, andre mennesker og bygda si.




Til helga er det Lavkarittet. Kanskje Nord-Norges fineste og mest spektakulære terrengsykkeltrasé. Ingen går høyere enn Lavka.
Neste helg er det nyskapningen Sans Senja Offroad. På eventyrøya Senja, som har noe av det ypperste som er mulig å oppdrive av terrengsykkelstier. Det blir #senjamagi.
Første helga i september inviteres det til høstens vakreste eventyr: Skaidi Xtreme. En ekstrem fin opplevelse av både terrengsykling, natur, vennskap og vertsskap

Alt skapt av ekte entusiasme for de mulighetene noen ser rett utenfor sin egen stuedør.

Tre helter med stort hjerte: Odd-Peder Wang Norderud, Sigmund Steinnes og Kjell Harald Horn.


I Skibotn fant Sigmund Steinnes i 2009 ut at han kunne lage et eventyr i Storfjord. Med et unikt klima: Skibotn er landets mest nedbørsfattige sted, et terreng og et jordsmonn som sterkt appellerer til terrengsykling, lå mulighetene åpne.
Men ingen i nord hadde turt å tenke så stort som Sigmund: Han ville lage et nasjonalt ritt, med internasjonalt snitt. Målet var 1.000 deltakere. Lavkarittet - som vår lokale terrengsykkellegende Einar Bjørn tok initiativ til allerede i 1996 - lå med halvbrukket rygg og samlet bare et halvt hundre deltakere.
En helt ny trasé og en egen historie ble utviklet i løpet av to år.
I dag er Lavkarittet nordnorges største.

Traseen er av det spektakulære slaget - du kan lese mer om den her.





Kjell Harald Horn har sansen for det ekstreme, men ånder for å få flest mulig i aktivitet. Han vil helst ha dem ut - og aller helst til eventyrøya Senja. I sommer ble Sans Senja Skyrace en suksess allerede i sitt første år. 27. august inviterer Kjell Harald til tidenes første Sans Senja Offroad.
Løypa utnytter det ypperste som finnes av stinett på Senja - og det sier ikke lite. Den utfordrer deg på alt du har lyst til å oppleve som terrengsyklist. Flyt etter rene stier i et velholdt landskap; teknisk moro; stigninger som presser blodsmaken ut på tunga; nedkjøringer som trigger adrenalinet og frykten.
Kort sagt: Sans Senja Offroad er 41 kilometer og 1200 høydemeter som kårer den komplette terrengsyklisten.

Les mer om terrengsykling på Senja her.




Jeg har vært så heldig å få være med å sette traséen for både Lavkarittet og Sans Senja Offroad, og går god for at dette er ekte terrengritt av ypperste kvalitet.


For tre år siden var jeg så heldig å få bli kjent med gjengen som står bak det fineste og mest vennlige sykkelarrangementet jeg vet om: Skaidi Xtreme er ganske enkelt noe helt unikt. Takket være mange, men desidert mest takket være Odd-Peder Wang Norderud. Makan til fyr finnes knapt.
Ikke bare er han et råskinn på sykkelsetet selv, en av de aller beste i nord, men han er også en helt vanvittig god lagbygger. Han har sammen med sine venner i Hammerfest laget et terrengritt som det snakkes høyt om i internasjonale terrengsykkelmiljø.
Det er ganske enkelt et sammenhengende fest å være på Skaidi Xtreme.
Slagordet "Raw, rough, real" er både steintøft og beskrivende. 

Du kan lese mer om rittet her og her. 
Og sjekk en herlig bildereportasje her.
Jeg er stupforesket.




Felles for alle disse tre rittene er ikke bare at de er skapt av lokale helter som brenner for sitt nærområde, for naturen og for terrengsykling; Felles er også at de gjør deg til et lykkeligere menneske. Jovisst er de tøff; dette er ingen enkle grusritt, men ingen av dem er tøffere enn at også mosjonisten kommer seg helskinnet og rikere igjennom.
Derfor er de sånn at det for de aller fleste er et personlig - og stort - mål å fullføre. Det klarer de aller, aller fleste.
At det gjør vondt, kanskje i flere dager, lever du fint med.
Fordi opplevelsen og naturen er så stor at du ganske enkelt vil være med hele veien til mål.
Fordi den lokale heiagjengen legger til rette og gjør alt for at du skal klare ditt eget mål for dagen.

Jeg skal sykle alle tre rittene i år, i et år der jeg har trent mindre enn på veldig, veldig mange år. Der jeg ikke har syklet et eneste ritt på et helt år - der målet er å fullføre. Men mest av alt gjør jeg dette for å oppleve terrengsykling og vennskap av det ypperste slaget.
Fordi jeg er blitt avhengig.

Nord-Norge har den desidert fineste terrengsyklinga.
De tre neste helgene står tre av de fineste rittene på menyen.