lørdag 14. oktober 2017

Stisykling med skylapper på

Vi må ikke bare tåle at det stilles spørsmål ved syklinga vår - vi må også ta enda større ansvar for den. Det knytter seg til både slitasje og vår oppførsel på stien.
Kanskje skulle vi begynt med å slette alle lokale Strava-segmenter?

På jakt etter KOMen

Det pågår en heftig diskusjon om stor slitasje på Ti på Topp-stiene. Noen grunneiere truer med å pælme ut alt og alle, og stenge adkomsten. Dette er like forutsigbart som at høsten kommer hvert år, det urovekkende er at det hele blir mer intens for hvert år. Konfliktnivået øker.

Kjenner du deg igjen?

I skyggen av denne diskusjonen ulmer debatten og irritasjonen om også den slitasjen vi syklister påfører terrenget. Dels fordi den selvsagt er reell - dels fordi den bygger på manglende kunnskap og misforståelser.

På en av de mest populære lokale stiene har en irritert grunneier brukt motorsaga for å legge fire gigantiske trestammer tvers over stien. En sti der jeg aldri har sett en fotgjenger - en sti som gror igjen uten syklister - en sti der nær 100 prosent av syklinga skjer oppover, og det knapt finnes erosjon.
En komplett irrasjonell handling basert på manglende kunnskap, kanskje er det faenskap - men trolig skjer det også på grunn av årelang irritasjon.

I går ettermiddag møtte vi ei godt voksen dame, på tur på sin lokale sti i Straumsbukta. Sprek til beins, kledd i refleksvest for å synes. Hun var bunnløst fortvilet, og tryglet om vi kunne videreformidle til sykkelmiljøet den enorme frykten hun opplevde når syklister to ganger de siste dagene hadde kommet som skutt ut av skogen. Uten brems eller signal - og bare dundret på videre. Som om hun ikke var der.
Med hjertebank stod hun igjen, på stien som hun har brukt siden sin barndom og som er så viktig også for hennes livskvalitet og naturopplevelse.
Vel la hun også til, at de aller fleste syklistene tar hensyn. Dog: Hun beskriver nok en utvikling som bør uroe oss. For gleden av å bruke stien skal være like selvsagt for henne, som for alle andre.

Det er garantert ikke bare på grunn av jakta at elgjegerne i Straumsbukta har brukt den som anledning til å slenge oss ut av terrenget for en periode.
Vi er skogens harde trafikanter.

Harde trafikanter

Mange gjør mye for å komme slikt i møte på en proaktiv måte. NOTS er helt i front, de tar gode initiativ og inspirerer til lokalt stivett og stibygging. Andre steder har private krefter lagt ned hundrevis av dugnadstimer og tusenvis av kroner, som i Straumsbuka, enkeltstier på Tromsøya, over Solligården og på Rundfjellet. For å nevne noen.
Det er likevel ikke nok, når antallet på to grovmønstrede hjul ute i marka vokser sterkt og syklene er blitt så sykt bra at "alle" kan leke seg i stor fart på steder der det for få år siden ikke var et sykkelspor å se.

Fordi vi ikke kan bygge sykkelstier og klopper overalt, må hver enkelt av oss ta et større ansvar. Og vi må utfordre hverandre på dette.

Gode stivettregler fra NOTS finner du her.
...og allemannspliktene har de fleste av oss godt av å lese

Presset på stien øker, men vi sykler med skylapper på.
Vi tråkker opp nye myrhull og sladder oss med låst bakhjul gjennom større og større svinger. Verst er det der vi drar opp grusen på en sti som renner rett ned: Regn- og smeltavann får fritt spillerom. Til slutt er det ei brei gate eller renne av gjørme - eller bare stein, fordi grusen og torva ligger samlet i bunn av stien.

Og når vi også presser sesongen stadig lenger, i begge ender, går det fort ut over ikke bare den stien vi er så glad i, men også vårt generelle omdømme.

Bloggeren selv - også en synder

Jeg er blant dem som synder på alle områder - så jeg går på ingen måter fri. Bare så det er sagt. Jeg har helt unødvendig skadet stien med låst bakhjul og dratt meg gjennom myrhull på de våteste dagene.

Så når jeg møter en tverr grunneier på Håkøya, som er bekymret for at vi skal maltraktere den lokale myrperlen han har utenfor huset, så må jeg forstå hans bekymring. Der og da er det ikke rom for å legge inn så mye fornuft eller invitere til dialog.

Det er her vi må ta et enda større ansvar. I første omgang kan vi rett og slett slutte å bruke de mest sårbare stiene.
Ørnfløya på Brensholmen er en sånn. Og andre stier i dette området. De er lokale fristelser fordi det er tidligere snøfritt her enn andre steder - men nettopp derfor: Fordi de frister til stisykling i et ekstremt sårbart område, på en tid av året da vi bør holde oss unna stien.
Det er stier i dette området det henvises til i illustrasjonen øverst i innlegget.

Selvsagt må vi slutte å låse bakhjulet, også når stien er tørr. Og vi kan gå over, eller rundt, de verste gjørmehullene - heller enn å spøle dem opp.
Vi kan slutte å konkurrere mot hverandre på stier der andre ferdes, og vi må bremse opp når andre folk er på stien.
Og det er helt åpenbart at vi ikke skal gi full gass gjennom uoversiktlige svinger.

Men kanskje viktigst: Vi kan gjøre det som gjengen i Straumsbukta har vært foregangsmenn for: Ta initiativ mot lokale grunneiere for å gi et bidrag til stien. Skape forståelse, gjennom dialog. Stille opp med sag, drill og spade for å kloppe. Det krever noen timer innsats for oss, men det betaler seg tilbake. I form av respekt for hverandre - i form av stier som varer.
NOTS hjelper til med gode tips om hvordan gå frem.

Det hjelper selvsagt også å holde seg i skinnet på de mest sårbare dagene og å spre belastningen.
Vil du lese mer om sykling og slitasje på stien, er denne verdt lesinga.

Vi er kommet i dialog på Håkøya, og håper det det skal gi resultater for alle

Mange vil oppfatte at jeg fyller på med ammunisjon til de som ønsker oss vekk fra stien. Vel; selv om noen opplever oss som et fremmedelement, tror jeg de fleste synes det er helt ok at vi deler stien med dem. Så drit i å være redd for debatten.
Den trenger vi!
Jeg ser og hører stadig oftere at vi presser oss forbi yttergrensene for hva som er greit. Både når det gjelder slitasje og fart.

På Håkøya er vi i dialog med både den nevnte grunneieren og flere andre. I første omgang er målsetningen å gi et bidrag der både Ti på Topp, andre turgåere, ridende og stisyklister har slitt mest.
Gjør vi ikke det, må vi tåle at motstanden mot oss vokser seg enda sterkere. Lykkes vi, vil det trolig åpne seg nye muligheter.

 For det er jo sånn vi vil ha det