søndag 30. desember 2012

Rødtinden - min venn

Det er de små fjellene som gjør hverdagsturen mulig. I mørketida er derfor Rødtinden en god venn for lett tilgjengelig topptur. I desember fikk jeg 24 kjøringer ned fra dette vesle fjellet.

Henrik tar seg en luftetur på vei hjem på årets siste dag
 
Rødtinden måler beskjedne 470 moh. Bak til storebroren, Storbuktstinden, er det ca 15 minutter labbing. Du blir belønnet med drøyt 100 nye høydemeter, og litt brattere linjer ned i Storelvadalen.
 
Her er litt fra moroa 30. desember: https://vimeo.com/56512837
 
Med den elendige forvinteren vi har hatt, har forholdene på Rødtinden vært rimelig bra hele tiden. Det absolutt beste med området, er at det er svært lite stein her. Det har vært en klar fordel, med snødybde som knapt har dekket blåbærlyngen.
Jeg begynte her allerede i oktober. Absolutt alle mine nedkjøringer i år har blitt gjort i østsiden. Her er mange muligheter, men når snøen legger seg tyngre, skal man også her være våken for skredfaren. Det går skred i området hvert år.
 
 
Rødtinden er perfekt om gruppa har forskjellig nivå - eller om man ganske enkelt har liten tid til rådighet
 
Du er skjelden alene på Rødtinden
 
Du finner bratt, du finner dropp, og jeg har hatt løssnø på nesten alle turene - selv når jeg har gått opp på betongskara. Østsiden er såpass liten at det er greit å labbe opp og ned noen turer når man er i området. For variasjon, duger også andre siden av dalen.
Siden 95 prosent av alle som besøker Rødtinden velger nesten samme vei ned som opp, får du dessuten - nesten alltid - hele østsiden for deg selv.
Når det kommer litt mere snø, er det masse moro fra toppen og ned mot Oladalen.
 
Her er litt mer Rødtinden-moro fra de siste ukene:
 
Her er en fin test av hodelykter, et "must" i mørketida:

søndag 23. desember 2012

God, leken jul

Jeg lover å leke minst like mye i 2013 som i 2012. Det håper jeg også du gjør.

Som ofte ellers, så blir det film av leken min. Her er noe av det som er mulig å gjøre på betongskaren mens vi venter på pudder: https://vimeo.com/56209197




Her er mer leken vintersykling:


fredag 21. desember 2012

Solsnudagen


I dag var årets mørkeste dag. Det kunne ingen se. I stedet fikk vi servert en av de vakreste.

 
I år intreffer vintersolverv, dagen da sola snur, 21.12.12., klokken 12.12. Litt av et sammentreff.
 
Et helt ubeskrivelig lys har penslet Tromsø de to siste dagene. Så oransje at de som ikke var her, men bare ser bilder, må tro at det er juks. Det er det ikke. Tvert om har oransjefargen på sitt heftigste vært så intens, at de ferreste klarer å gjengi intensiteten gjennom et kamera. Heller ikke jeg.
 
 
Det er vanskelig å komme seg ut, midt i en hektisk arbeidsdag. Vi har, tross alt, ikke mange timer med lys disse dagene. Gjennom en litt utvidet lunsj, fikk jeg likevel fanget noe av stemningen. Fra Kvaløya, selvsagt. 
 
 
 
 
 
 
  
 
 
 
 
  

torsdag 20. desember 2012

Dans over Kaldfjorden

Jeg har absolutt alt å lære når det gjelder nordlysfotografering. Men et sted skal man jo begynne.



Fallhøyden ved å publisere er enorm. Knapt noe er mer fotografert de siste par årene enn når disse partiklene fra sola treffer atmosfæren. Nettet er fylt med bilder som tar pusten fra en. Vi er blitt så bortskjemt, at noe så fantastisk som nordlys er blitt litt kjedelig.
Likevel, for en som er sulten på å lære nytt, er dette et spennende fotomål.

Her om dagen var det varslet et middels utbrudd, mot nord. Jeg pakker masse klær, termos, kamera og stativ - og la kursen mot en høyde i bakgården, 568 moh. Her er 360 graders utsikt, og et fint utgangspunkt, tenkte jeg.
Det viste seg å stemme. I nord danset Aurora, sterk og klar. Dessverre kom jeg en liten halvtime sent, og showet var avtakende.


Med absolutt null månelys, var utgangspunktet krevende for en nybegynner. Jeg har en tendens til å undereksponere. 2-3 sekunder eksponering, selv med blender 2,8 og 3200 iso, blir tynt i bekkmørktna.
I løpet av to drøye timer lærte jeg mye, frøs mer - og fikk ca 600 eksponeringer. Noen av disse vises i denne timelap'en.:

https://vimeo.com/56009683

søndag 9. desember 2012

Takk, Aion

En hund er aldri bare en hund.
I dag skulle vår Aion vært 13 år - i går forlot han oss, etter en tids sykdom


Aion, som alltid la seg på rygg: åpnet seg og ba om kos. Han som smilte, slik jeg aldri har sett en hund smile. Rolige Aion, som aldri har vist noen form for sinne mot noen. Bare vært god.

Aion, som ble født på mitt kontor for nøyaktig 13 år siden. Med meg som jordfar, for Aion og fem søsken. Som vi fant navn til ved å lete på stedsnavn rundt Nordpolen.

Aion, som jeg sov ute sammen med i hundegården i Tromsdalen da han som valp skulle lære seg å bli en ekte Alaskan Husky. For å gi han trygghet, selvtillit og mot.

 

Aion, som ble selve symbolet på en god, snill og trygg hund. Han som alle fire ungene er vokst opp med - han som elsket ungene våre, de som skulle gå tur med han i går ettermiddag, da vi alle forstod at det var slutt.

Aion som har gått alle timene og milene med oss, i alle slags terreng og høyder. Som jeg bar kløvet for i den verste steinura, på en av våre ukesturer over Finnmarksvidda. Aion som har båret tonnevis for oss, slik at vi kunne unne oss ekstra luksus i form av lettere sekk eller ekstra godsaker.
Aion - trygge, tøffe Aion - som skremte bjørnene da de stod fem meter foran oss i Dividalen.

Vår Aion, som ikke er sammen med oss lenger, men har fått ro. Aion, som det vil ta lang tid å vende seg til at ikke er hos oss lenger.

En hund er ikke bare en hund.
Takk, Aion, for alt du var: Det var ikke lite.
Hvil, gode venn.


lørdag 8. desember 2012

Små fjell for korte dager

Små fjell kan gi stor glede - særlig på de aller minste dagene. Det gjør ikke noe å ha en slik legegrind i bakgården: Nordsiden av Rødtinden byr på plenty med moro, og kjøreføret er strålende.


Rødtinden er kanskje Tromsøs mest besøkte skifjell. Det med god grunn. I år er  det imidlertid flere fotspor enn skispor opp. Det er ingen grunn til det.
Hellingene inn mot Storelvadalen byr på både styresnø, noen flotte heng og ikke veldig mye stein.
Kort nedfart, ja; men det er bare å spasere opp igjen. Finfin trening er det også.

Her er dagens moro festet til film: https://vimeo.com/55166588
(om bredbåndet ditt ikke er bredt nok, kan du slå av HD på filmen, og du unngår hakking)

lørdag 1. desember 2012

Betongarbeid på Kattfjordeidet

Blåisen på Kattfjordeidet var som betong under dagens lille utflukt til høyden. Men selv om skiføret var kjipt, var alt annet praktfullt.


Steinskarstinden har naturligvis ikke fått sitt navn ved en tilfeldighet. Forventningene var da også ganske små. Det var mer høyden, lyset og en ugått miniegg som fristet.
Skiene ble plassert på sekken allerede før skoggrensa, og forble der hele veien opp.


 
Mobilkameraet for duge som dokumentasjon på at turen var vel verdt hver eneste høydemeter, selv om ikke en eneste sving hjem ble satt i noe som lignet løssnø.
 
Til sist, en stemningsfilm for alle dem som synes fjellet er best uten pudder:
 
 


tirsdag 27. november 2012

Mørketidslyset

Det er mørketid; det er en tid som for noen kan benyttes til å våkne.


Kattfjordeidet er stedet for de aller heftigste naturopplevelsene, hele året - twenty-four-seven. Og her; her er det altså noen ser for seg en fremtidig skytebane. Det er umulig å forstå.
De skulle vært med ut, også i dag.


Vel: Nå skal ikke skyteskivene legges høyt til fjells, dersom det utenkelige skulle skje. Den uerstattelige naturopplevelsen som hele dette området byr på; byens desidert heftigste alpeterreng, vil likevel bli skutt i filler. Høyt som lavt. Støyen, inngrepene, forsuringen.
Varige verdier blir en skytevoll for all fremtid.
Galskap flyttes fra et sted til et annet.

Nabolag vil få sin livskvalitet kraftig desimert, men egentlig angår dette oss alle. Tobente, firbente, bevingede. Også disse, som satt høyt i dag for å suge til seg siste rest av 2012-sola:

 
Så, for å gjenta meg selv.Vær snill, alle dere mine kjente som beslutter: Mørketiden kan også benyttes til å våkne. Aldri er året skjørere enn da - aldri er året tydeligere. Bruk mørketidslyset.
Bare dra opp på Kattfjordeidet og prøv selv.
Så har dere svaret
Jeg blir med.


søndag 25. november 2012

Håpet som svant

I går kveld var det stor ring rundt månen. Veldig stor.

met.no kan man lese følgende:

Ring rundt månen varsler om værskifte, snø eller annen nedbør.                          
....om noen timer, kanskje i løpet av kommende formiddag, vil det falle nedbør.
Pudderalarm, med andre ord.
 
Vel, hadde det ikke vært 25. november, så hadde sola stått på klar himmel akkurat nå. Tipper hun ligger og humrer bak Bentsjordtinden, sammen med Månefar.
 
Uansett: Fint bildemotiv var det, og dagen i dag tilbringes på skara.
 
 

torsdag 8. november 2012

Man høster som man får

Her er ingen fantastiske panoramabilder, det er tilnærmet null utsikt i et stupende mørke. Det er slik de fleste skiturene blir en stund: Masse mørkekjøring.


Det siste døgnet har lagt et par-tre desimeter med nystrøket pudder oppå sur pansersnø. Og siden man høster som man får, ble det naturligvis ettermiddagstur i bakgården. Det blir mange slike fremover, helst flere i uka: Med massevis av luhmen i panna, brøyter man seg vei forbi tregrensa og videre inn i mørket.
Det er faktisk ganske flott. Mørket gir en egen ro, og bak hviler byen og lysene. Ofte herjer nordlyset, i dag var det nordvestkulingen som dominerte. Naturen kommer på mange måter nærmere i mørket. Mange av mørketurene havner derfor på øverste hylle når sesongen oppsummeres.

Forholdene i dag var overraskende bra. Over tregrensa er det skikkelig vindpåvirket. Med fortsatt lite snø i fjellet, er det konservative valg og ditto kjøring som gjelder. I de rette sidene var det likevel bra med snø; tørr og fin pudder - og i de øverste skogspartiene tildels veldig bra. Det ble mange, fine, løsslupne svinger.

Noen av filmene som serveres her er rarere enn andre. Klippet på drøye 40 serkunder fra dagens tur, plasserer seg fint blant disse. https://vimeo.com/53109059

lørdag 27. oktober 2012

Pudderalarm i bakgården

Uten forvarsel stod de der. Black Diamond-skia. Og tryglet om å bli tatt med på tur. Utenfor sofan hylte sirenen: PUDDERALARM!


Og jeg er jo lettlurt. Så; ut i bakgården, som var pudret hvit og smekker. På vei opp traff jeg Ståle; selvsagt gjorde jeg det - få vet å bruke mulighetene bedre enn han.

Snøbyger på tvers og pannekakeflatt lys tar ikke bort gleden på en slik 27. oktober.Og selv den Røde Humpen er til å leve med på en sånn dag. Ikke en eneste stein fikk juling - bare låra fikk svi. Men så var det sesongens første, da - av mange, mange, mange, mange. "...den kalde fine tida". Ihhhhaaa!

Også i elendig filmlys blir det film. Her er et lite minutt av dagens glede:
https://vimeo.com/52285909


....og søndag var det enda bedre. Vindstille, morrasol og knusktørt pudder i nordøsthellingene. Mars-stemning. Roger og Per.

fredag 5. oktober 2012

En sniktitt...


Det er lett å finne gode grunner for å gå på tur i og rundt Tromsø.
«TURBOKA – 150 små og store turer rundt Tromsø» skal inspirere og gi enda mer turglede. Vi håper også at den skal fungere som en skikkelig skrytebok. Her får du en sniktitt på noen av bokas 328 sider.

Klikk på bildene for større versjon.

Denne uka satte vi punktum for et arbeid som startet for under et år siden. Ambisjonene var å gi ut en turbok for Tromsø, ulikt alle turbøker som er gitt ut tidligere.
TURBOKA henvender seg like mye til familier, som til den som jakter luftige fjelltopper. Vi tror at alle vil finne sin tur her, også mange helt nye.


Om fire uker kan alle andre felle sin dom. Vi er spent. Veldig spent. Og vi, det er utgiveren Troms og Finnmark Bedriftsidrettskrets, som har hatt en eventyrlig suksess med aktiviteten Ti på Topp. Det er samarbeidspartnerne Troms Turlag og Tromsø Fotoklubb.
Og mest av alt: Det er redaksjonsgruppa bestående av Jens Kristian Nilsen, Nils Christian Fareth, Nina Cheetham, Pål Tengesdal og undertegnede. Dessuten nærmere 100 andre bidragsytere.

I vårt arbeid har vi jobbet systematisk, men også latt følelsene få løpe ganske fritt. Tromsø som turterreng har, om mulig, fremstått enda vakrere og rikere enn før.

TURBOKA beskriver mulighetene i Tromsø: Kvaløya, fastlandet, Tromsøya og Ringvassøy. Vi er også på tur på Vannøya og Rebbenesøya, i Balsfjord og i Malangen.

Et flyfoto – som du ganske sikkert ikke har sett maken til over turområdene – følger med nesten alle turene. På dette har vi tegnet inn anbefalt rute, samt satt navn på noe av alt det du ser.


Vi har lagt vekt på å beskrive opplevelsen av turen. En teknisk beskrivelse, som følger hver eneste tur, beskriver vanskelighetsgrad og detaljer som kjøretid, parkering og startsted, samt hvordan terrenget er.
En anekdote følger med mange av turene. Anekdotene er morsomme, men også dramatiske historier. Som om fruen som ble gravid etter et iskaldt havbad – eller han som ble spist av bjørn på Kvaløya.  

Vi håper at du – og mange andre – vil like TURBOKA og finne inspirasjon. I månedsskiftet oktober/november er den i salg.

God tur.

lørdag 8. september 2012

På leit blant kjemper og breelver


Området Lakselvtindan er verdenskjent for sitt spektakulære fjellandskap. Mulighetene for terrengsykling er mindre kjent.

En kort dags leting "i blinde" ga mersmak. Her finnes potensiale for fantastiske dagsturer, rundturer og fra fjord til fjord.
Maken til kulisser finner du knapt; kjemper fra 1200 til 1600 meters høyde vokter deg overalt. I dag hadde de fått et lett, kledelig melisdryss i toppene. Isbreer og breelver bidrar til et rått inntrykk.

Her er en liten film fra dagens "leit blant kjemper":
https://vimeo.com/49085251

lørdag 25. august 2012

Nytt prosjekt


Mens mange sliter seg over fjellet fra Rena til Lillehammer på snart asfalterte løyper, leker andre av oss i bakgården. På ekte stimoro. Kvantoryggen er et nytt prosjekt, som binder Håkøybotn og Straumsbukta sammen.

Når kultiveringsarbeidet på denne er fullført kan du sitte nesten sammenhengende på sti fra Selnes til Straumsbukta, og opp til selveste Grønnlibruna. Da snakker vi flere mil, uten at du krysser ditt eget spor.

...og mens vi er inne på lekkebiskene på Sør-Kvaløya: Rett den største takken du kan få til, til stigründerne Tor Edgar Ripman, Terje Karlsen og Thorleif Svendsen, som har drevet på med ryddearbeid i Straumsbukta i årevis. Slik at alle vi andre kan leke.

Litt film fra Kvanto-moroa: https://vimeo.com/48173187

onsdag 15. august 2012

sesongskifte



August er sesongskifte. Fra store til små hjul. Fra bortoverfokus til langt flere linjer nedover - fra rittfokus til enda mer lek. Høsten er tid for å lete etter nye stier og spor. I dag tok jeg jomfrua på en liten lekkerbisken i Storelvadalen.

Fra skoggrensa snor deg seg en herlig flytsti innover Storelvadalen, avbrutt av noen fjellbekker på tvers. Ubesudlet og ren, fri for sykkelspor. Når stien går ut "i null" et stykke inn, cruiser man lett på den fine lyngen. Her kan man snu der fjellet reiser seg, og sikte samme vei ned. Eller man kan dra sykkelen opp bakkene, og gjøre et av to:
-          Vende rett ned igjen, for frisk fjellsykling i stiløst terreng. Bra dempervandring er en klar fordel.
-          Vende ned over Rødtinden; det er en fartsfyllt og herlig tur. Se opp for fotgjengere (og ei solid busk på tvers ca ved skoggrensa)


Her er en liten smakebit fra Storelvadelen i dag:
https://vimeo.com/47638770

lørdag 11. august 2012

En suksess fordi det er knallhardt


Lavkarittet skal være hardt. Knallhardt. Det er jo årets store treningsmål for veldig mange, og derfor en personlig test på egen fysisk dugelighet. Slik var det også for meg. Årets Lavkaritt går rett inn blant mine livs fineste sykkelopplevelser.

Det er klart det betyr noe at man i godt voksen alder perser med nesten 15 minutter.
Men det er ikke tiden som er hovedgevinsten. Lavkarittet har lyktes med å skape et produkt som gjør gjør at man blir ekte glad i arrangementet. Det er derfor de setter rekord år etter år. Så også i år: Deltakerrekord og løyperekord. Og hadde man målt deltakernes tilfredshet med arrangements gjennomføring og løype, er jeg sikker på at det også her hadde blitt rekord i år.


Lavka-løypa er knallhard. Den stiger fra havnivå til "himmels", man får ikke "fred" før man er vel 800 moh. Da har man vært gjennom teknisk krevende stigninger, som ikke gir et sekund hvile. Deretter er det nesten to brutale mil på røffe grusveier over fjellet. Og når alle tror rittet "er ferdig", kastes man inn i halvannen mil stisykling - vel; noen sier stisyklinga er som å bli kastet "inn i en tørketrommel". Det er ekstremt tøft og krevende for "hvermannsen" å avslutte på disse.

Men det er akkurat dette som er Lavkarittets suksess: Det er en fysisk og mental prøve. En prøve man forbereder seg ulikt til, men som man - uansett slutttid - kan briske seg med å ha fullført. Det er en prestasjon, ganske enkelt.
Derfor er Lavkarittet Nord-Norges desidert største terrengritt; fordi de har turt å lage en kraftprøve, som for mange er så stor at de akkurat klarer å komme seg igjennom. Som er så stor, at dette blir årets eller sommerens store og kanskje ene treningsmål.
Derfor er jeg også sikker på at så godt som alle de som syklet over fjellet i år, kommer tilbake også neste år.
Mitt søskenbarn oppsumerte perfekt på sin facebookvegg: "To finish last, you first have to finsish".


Lavka30 og barnerittet er også en suksess, med betydelig potensiale. Stemningen i målområdet er tvers gjennom trivelig og god. Og med Norges beste speaker, Asgeir Moberg, ved mikrofonen bindes det hele perfekt sammen.

Hyll-hyll, Skibotn IL og lokalsamfunnet. Takk til brødrene Steinnes, i særdeleshet. Dere har skapt noe unikt.
Det eneste som er synd, er at det er et helt år til neste gang.

fredag 27. juli 2012

Klart for sykkelfest


Fra Norddalen i Lavkarittet. Foto: Torkil Emberland

For meg er terrengsykling lek, frihet og rekreasjon. Å teste sine egne grenser skjerper alt dette. Derfor har jeg i dag meldt meg på to av høstens flotteste ritt: Malangen Terreng og Lavkarittet. Det synes jeg også du skal gjøre.

Man trenger ikke være blodtrent O2-snapper eller ha sykkel i stivt priset karbon for å delta her. Det er nok å sette seg et mål om å fullføre. Det er kraft i et slikt mål.

Lavkarittet er "vårt Birkebeinerritt"; veldig mange og stadig flere snakker om dette som sitt store treningsmål. Kanskje står 600 på startstreken om 14 dager. Du kan velge den 68 kilometer lange løypa over fjellet. I historiske spor, med kulissser som truer med å ta pusten fra deg. Eller Lavka30, som starter i Skibotn; her får du med deg hele det siste, lekre stipartiet. Sjekk www.lavkarittet.no

I Malangen har de fått til en tredagers idrettsfest, som er innom løping og landeveisritt, før det ender med terrengsykling søndag. 40 kilometer i vakre Fjellbygda, og i år har de erstattet mye av grussyklinga med mer flott terrengsykling i løypas øverste del.



lørdag 14. juli 2012

Stiflyt med Anna

Anna har aldri vært redd for å prøve, og er - tross sin beskjedenhet - tøffere enn de fleste. Derfor var det ingen brems da 8-åringen (snart ni!) gjorde sin entre på stien.

Det er alltid stort når ungene vokser inn i nye utfordringer. Som foreldre bærer de fleste av oss på et ønske om at de skal sette pris noen av det samme tingene som gir oss selv verdi; man kommer tettere på da.
Anna elsker å være ute - hun elsker å leke. Det er mer enn nok for å glede meg.

Her kan du sjekke flyten da hun debuterte på stien - Gunn Rita; watch out!
https://vimeo.com/45762819

torsdag 5. juli 2012

Kjærestetur - Summer Edition



Har jeg sagt det før: At rikdom kan være mye, blant annet at ungene har besteforeldre som bare plutselig plukker dem opp. Og tar dem med på ferie ei hel uke. Jo, det har jeg vist sagt noe om. Og jeg har vist også vært innom at Kvaløya har sykkelstier som overgår det meste.
I kveld utnyttet kjæresten og meg det første, og fikk maks glede av det siste.

 Se Gretes kanonflyt på stien:

Litt skrall filmkvalitet. Testet speilrefleksen; det var ikke noe særlig på levende bilder

onsdag 4. juli 2012

Dessert på Middagsfjellet

Slike dager er til for å være ute - i alle fall når sommeren bare driver å småærter oss dag ut og dag inn. Da er det mer enn greit å ta desserten på Middagsfjellet. Rødvinen trengte vi ikke; med fjellmassivet og øylandskapet på utsiden av Kvaløya i fritt sikte, blir man rusa nok.




På formiddagen taua Gary meg ut. Forråsen var akkurat så digg som jeg hadde trodd. Jeg har sagt det mange ganger før; Straumsbukta har byens fineste sykkelstier. Disse dro nivået opp enda et hakk. Leken utfor, blodsmak opp og fryd i flytsonen. Og en utsikt som gjør det vanskelig å holde blikket på stien.