torsdag 30. januar 2014

Buren-luren-sykkelturen

Hvorfor ikke? Is- og kartongføre må da være perfekt for en sykkeltur til Buren. Ikke ofte den er rigget for sykling.


Ørna som sirklet over meg på vei opp, forventet nok et lett måltid. Den ga opp da jeg rundet toppegga.
Og like etter at jeg poster et toppbilde på facebook, kom et redningshelikopter flapp-flapp-flappende rett i mot. Skitt! Heldigvis dro det forbi.
…og så ringte lokalavisa.

Her kan du se en liten film fra dagens moro: Vimeo.com

Vel, jeg innser at Buren på sykkel i januar ikke er en hverdagstur. Buren blir vel normalt ikke assosiert med sykling. Faktisk var det ingen sykkelspor opp. Men jeg traff opp til flere som bruke dagen på breie ski. De vil nok benekte min påstand: nemlig at det var solid gjennomslagsføre. For tynne gummihjul.

La det være sagt: Det var et jævlig slit opp. Å bære en vinterrigget og blytung fulldemper over 800 høydemeter svir. Men Buren belønner alltid sine besøkende. Vindstille og sedvanlig vakkert januarlys ga en god halvtime på toppen.



Hjemreisen var minnerik. Den hadde nok vært friskere og bedre om jeg hadde hatt også bakbremser. Morsomt var det, lell. Faktisk. Og sykkelen tok mer skade enn rytteren.
Likevel: Done that - never have to do it again.


Buren er som nevnt normalt best for skikjøring (trolig også i dag). Her kan du se litt hvor digg det kan være: 

Buren kan også være et praktfult sted for nordlysopplevelser. Sjekk bare









søndag 26. januar 2014

Vakker og bedragersk

De er forførende smellvakre. Og har de siste dagene bygd seg opp i et antall på fantasillioner. Men som alle forførere, har de også en side som ikke er like trivelig.

(klikker du på bildene, får du bedre gjengivelse)

Flere uker med sprengulde har gitt de beste vekstvilkår for rim- og iskrystaller. Å åle seg blant disse er en djevelsk kald skattejakt, der de blinker som små diamanter i lav januarsol. Det er likevel verdt hver eneste blånegl.

Men disse kunstverkene kan også være bedragere, særlig for oss som er glad i fjellet og venter på nytt påfyll. 
Mange steder har de potensiale i seg til å utgjøre en risiko: et fjell full av rimkrystaller oppå et knallhardt skarelag kan gi dårlig feste for nysnøen. På min skitur i høyden i dag, kjørte jeg i opp mot 20 centimeter med bare iskrystaller. En fryd å svinge i, men festet mot skarelaget var lik null.
For oss som er mye rundt, ser man at det stor forskjell fra område til område - selv innfor liten radius. Det gjør dessverre ikke vurderingene lettere.

Alle de avbildede krystallene er fotografert på ca. 220 meter over havet.
Klikk her for å se bilder av mer klassiske rimkrystaller.


Ikke et er likt


Tor Andre Skjellbakken har greit oppsummert varsom.no sin beskrivelse av disse krystallene - uansett hvor de befinner seg i snødekket:
Snølag som består av store krystaller er mer porøse, har få kontaktpunkter og er svakere enn andre snølag. Disse kan lett føre til at snøskred løsner. Slike snølag kalles vedvarende svake lag, fordi det kan ta lang tid før snøkrystallene omdannes til mindre farlige krystaller.

I klartekst betyr dette:
Den generelle skredfaren er liten akkurat nå, men selv i stabil kulde øker den. 
Første snøfall vil skjule disse smellvakre krystallene - det er da de blir bedragersk: Som skjulte, svake lag under nysnøen. Det samme skjer når vindtransportert snø legger seg oppå disse. 
Og det er en situasjon som kan vare. 

Minst like farlig er det du ikke ser i dag: Kantkornete krystaller - rennsnø - som kan bygge seg opp fra bakken. De siste ukers sprengulde har i kombinasjon med jordvarme gitt et solid utgangspunkt for dannelsen av dette. Spesielt i områder med tynt snødekke. Såkalt "oppbyggende omvandling" bryter ned bindingene gammelsnøen har. Skredfaren øker, kanskje mer i morgen enn i dag.
Les mer om vedvarende svake lag her: varsom.
Og husk: det er i områder med tynnest snødekke man lettes trigger de svake lagene.

Vel, det var dagens preken…
I mellomtiden anbefaler jeg å kle deg godt, legge deg helt ned i snødekket og nyt det som møter deg der nede: ingen kunstner er som naturen selv. 
Her er noen flere av dem jeg fant i helga:






























søndag 19. januar 2014

Fornøyde solslikkere

Fy søren så deilig den er, sola. Og så artig å finne nye turmål.

Solslikkere, fra høyre: Monica, Inger, Roger, Per, Trond, ego

På slike dager glemmer man lett at vi ikke nådde vårt hovedmål for dagen, og at skikjøringa hjem ikke var blant de mest minnerike. På toppen av Kinnbeinet kjente vi sola ga både varme og energi. Nok en perfekt toppturdag på Kvaløya.

Målet for dagen var Vasstinden, med inngang fra øst. Vi konstaterte raskt at det ville bli vanskelig. Hul kartongsnø, is og en småkjip ulyd i inngangen til "trakta" fra Likdalen (navnet er i grunn nok til å skremme) var svar nok: Rask retrett, og justert kurs til Kinnbeinet. En beskjeden, men markert topp i enden av Finndalen.

Se vår skredvurderig nederst i saken, under bildene.

Det var ikke bare et klokt valg: Kinnbeinet var et nytt og svært hyggelig bekjentskap, som leverte varene. Her får man Kvaløya-topper fra en helt annen vinkel enn den man er kjent med.

På vei mot sola. Ski på skulder og sekk opp siste ryggen. Magiske kulisser.

Kinnbeinet og sola

Vi endret hovedplanen, og snudde på vei opp til Vasstinden

Vår skred- og sikkerhetsvurdering i dag:

Vi gikk til området med åpent sinn, med en klar holdning om å gjøre gode vurderinger. Det er lett å "slippe opp" når skredfaren er lav. Turfølget er godt samkjørt, vi diskuterte mange forhold jevnt innover Likdalen, og var omforent om alle. Kinnbeinet var et godt alternativ for dagen, og jentene hadde uansett allerede valgt dette.
Det var hard og tørr kartongsnø innover hele dalen, som delvis knakk under skiene - stedvis var det så hardt at vi måtte hugge skiene inn for feste. Vi ønsket likevel å sjekke hvordan snøen var lenger inn, der det er overgang fra ganske flatt til stigning. Og trangere.
Dalen ligger sånn til, at den blir en skikkelig trommel for nesten alle vindretninger. Veldig liten skaveloppbygging i toppen, men det sier seg selv at her er mye vindtransportert snø inne i "trakta". Den hule kartongsnøen er indikasjon nok, like mye at deler av den nedre "platen" hang med solid brist inn til fjellveggen: et greit svar for "hul snø" som synker/setter seg - og slipper. 
Planen var en første snøprofil i første bakken, for å få en god indikasjon, vi anslo stedet til å ha ca 25 grader helning. Stedet ville også gitt oss et godt utgangspunkt for for planlegging av evt. videre veivalg (to hovedalternativer til toppen). 
På vei inn i bakken hører jeg et solid "voff" under meg, uten at kartongsnøen knekker eller synker - det er bare en lyd. Jeg går ca 10-15 meter foran neste mann. Bare jeg som hørte lyden, mulig det var en enslig tanke som strøk forbi i mitt hode. Vel, uansett nok til at vi snudde umiddelbart. På retur, i skrålia, fikk vi flere bekreftelser på at kartongplata var både hul og skjør. Skredfaren er generelt lav på Kvaløya om dagen (2), selv om kulden stedvis har økt den. Inne i Likdalen er nok skredfaren generelt høyere, den har også i seg potensial for å være en solid terrengfelle.
Vår konklusjon: Dette er et godt våralternativ. 
Vi tok heller ikke sjansen på å kjøre ned de flotte flankene fra Kinnbeinet: stålis og mye stein på sidene i rundt 35-40 grader terreng (avhengig av trasé) fristet ikke. Ved fall hadde man skutt fart - trolig ikke stoppet før bunnen, ganske sikkert med noen solide treffere på veien.

Men for en vellyket dag det ble.

søndag 12. januar 2014

Nydelig kaldt

Om ei uke er sola tilbake. Etter helgas sprengkulde, er det nesten så vi ber om utsettelse.

(klikk på bildet for bedre gjengivelse)

Vi er inne i en årstid der lyset er på sitt mest intense. Om kvelden og gjennom natta, løper folk i alle former på kryss og tvers med nesen rett mot sky - på jakt etter nordlyset.
De har funnet det i rikelige mengder: lyset i Tromsø er havnet på verdens lepper.
På formiddagen flammer både sør- og nordhimmelen opp. I sør, brenner sola bak fjellene. I nord gir den rosa- og blånyanser i sterk kontrast.

Og på fjellet er det heidundrende skiføre.
Livet på Kvaløya er jammen bra.

Stilikonet Terje viser hvordan utnytte den iskalde snøen best.

Også i dag rakk vi en tur i høyden, selv om graderstokken balanserte rundt 20 kalde rundt huset. Dagen var strålende: mildere enn nede og vindstille på toppen.

På vei hjem så jeg et gjeng ender som duppet på fjorden, i mot sørlyset, med nebbet godt gjemt inn i dundrakten. Noen hadde det kaldere enn oss. I full randobekledning ble bildet tatt, men jeg fant noe jeg knapt har sett før: fire til seks centimer store iskrystaller på en molo ut i havet. Så tett stablet, at det faktisk var fotouvennlig.
Men siden ender er best som mat, fikk krystallene og motlyset i fra sør min oppmerksomhet. Her er noen:





…og her er endene, inspisert av en måse:











søndag 5. januar 2014

Mørkertid på fjorden

På slike dager er det er nesten så man blir lei seg for at mørketiden er på hell.

Snart kommer sola

Mens alle andre padlerne lå på yttersida og lekte med hvalene, fant vi lyset innaskjærs. 
Valget av lekeplass angret vi ikke et eneste sekund på.
Himmel og hav flammet opp i intense nyanser av rosa og oransje.
For bak fjellene i Malangen kjemper sola, for hver dag litt nærmere horisonten. I dag var den spesielt hissig på å vise at den er tilbake om bare to drøye uker.
Vi ser frem til det, men klorer i mellomtiden oss fast til det intense lyset som bare mørketida gir.

Linken fører deg til en liten filmsnutt fra dagens tur:  Vimeo.com


torsdag 2. januar 2014

Buren-luren-nordlysturen

Selfie på vei hjem

På slike kvelder er Kvaløya på sitt aller ypperste: Pudder hele veien over skoggrensa, vindstille nok til å nyte matpakka og solbertoddy´n en hel time på toppen av Buren, komplett stillhet - og helt grei lyssetting.