onsdag 16. oktober 2013

Fjols til fjells


Rautinden er en god venn på tidligvinteren. 16. oktober tror jeg er personlig rekord. Den som vil dit nå, må likevel være forberedt på å gi utstyret juling.

Du kan ta på deg skia allerede ved parkeringa. I skogen er det null såle. Forebered deg derfor på felleklabbing, når du subber fra myrvann i lavlandet til det som på om lag 300 meter er real tørsnø.

I høyden er det stedvis ok med snø. Jeg valgte den bratteste linja ned mot sørøst, der det lå bra med snø. Såpass bra var det, at jeg gikk tre turer opp og ned i toppen. Fra toppfoten og ned, var det ikke mye å glede seg over: hovedproblemet er at skiene skjærer helt igjennom ned til bakken, i mangel på såle.

Klikk på bildet, så ser du sporvalgene ned

Trolig er det et bedre alternativ å avslutte med å kjøre ned det som er normalveien opp: her lå det stedvis bra med snø, og det er knapt stein.
Vel: topptur på Kvaløya i midten av oktober, er uansett for spesielt interesserte.
Har gjort min første redigering i iMovie, her er 48 sekunder fra dagens moro: 

Du kan også klikke rett på bildet under, men vær forberedt på kjip kvalitet.
video

søndag 13. oktober 2013

Når snøskred blir underholdning


Scene fra Supervention

25. oktober slippes den norske skifilmen "Supervention" på norske kinoer. Traileren begynner med et gigantskred, utløst av en skiløper som åpenbart havner midt i. Alt filmet og klippet fra tre kamera. Jeg blir kvalm når snøskred normaliseres gjennom pompøs musikk, lydeffekter, inntrykk av overlevelse og spektakulære kulissebilder.

Sjekk traileren her, og gjør opp din egen mening: filmweb.no

En ny vinter står for dør. Ola og Kari er hekta på toppturlivets kvaliteter, og skal forsere et sinnssykt antall høydemeter. Fordelt på alle tenkelige, og også utenkelige, fjellområder.
Og jeg med.

Det beste å tenke på, er at kunnskapen om snøskred og trygg ferdsel i fjellet  er blitt både bedre og mer tilgjengelig.
Det vanskeligste er at noen vil dø. I snøskred. Brutalt, men slik er det. Ikke siden 1984 har vi hatt et år uten (kilde: NGI).
Vi håper alle på at det ikke blir noen nær oss. Ikke nå igjen.

Kjente fjes og store kulisser

Det er to statement  innledningsvis i traileren til ”Supervention”. Gitt av to toppatleter.
Det ene er klokt, det andre sykt. Jeg tar det siste først, siden det kommer først: Kryssklippet direkte etter det nevnte skredet:

«Nå har man sagt det, man har skrevet opp det, vi har diskutert det. Nå står vi her. Da har man litt press på seg, at man må gjøre det.»

En ung gutt, foran en heftig rail og ei steintrapp. Jeg tipper han hadde ballene sine i tankene da han snakket, og ikke skredet. Virkningen og regien er likevel til å bli kvalm av.
Kamera går, budsjettet definerer risiko.

Det andre, sydd inn i heftige fjellkulisser og stupbratt skikjørig, er Aksel Lund Svindal – superalpinisten og Nord-Norge-entusiast:

“Alle nordmenn burde egentlig få muligheten til å oppleve hvor rått Norge kan være på sitt beste.»

Det er sant. Vi som er heldige å ha denne interessen - og både helse, tid og sted til å utøve lokal vinterfjellsport - unner flest mulig det samme.

Aksel er en av de klokeste idrettsmenn. Men det han sier rimer dårlig med snøskred. For akkurat som den unge gutten, hadde garantert ikke Aksel snøskred i tankene da han sa akkurat det.
Han er likevel klippet knapt ti sekunder etter det siste skredet. Og det kommer et til, like etter.
Ingen unnes å oppleve et snøskred. Ikke på noen måte. Alle som kan bare bitte litt om snøskred, vet hvor tilfeldig og små marginene er.

La meg ha det sagt: Jeg er blant de veldig, veldig mange som ser frem til «Supervention». For mest av alt forherliger den livskvalitet og lek. Og norsk natur.
Jeg innrømmer lett at jeg lar meg imponere av utøvere som tyner yttergrensene forbi nettopp det: en grense som ingen har passert før. Det er pompøst, men uten ”oppdagerne” hadde vi stått fast i steinalderen.
På film er det rått å se på. Og jeg blir sugd i mot. Jeg har lyst, men vet at jeg har verken evner eller guts til å gjennomføre.

Mitt budskap er likevel dette, for å gjenta: Gjennom regi og musikk gjør man snøskred til noe annet enn hva det er. Man heroiserer, man normaliserer – i ytterste konsekvens kan man bidra til å ufarliggjøre.
Selvsagt er ikke dette hensikten til dem som lager filmen. Men virkningen blir slik.
Sannheten er at snøskred er et helvete. Og ikke noe annet.
Derfor er jeg spent på hvordan skredhistorien ivaretas i den virkelige filmen. Jeg håper at svaret jeg får på kinolerretet, er at jeg gir alle som står bak denne storsatsingen ufortjent mye juling.

Saken er uansett den, at ”Supervention” ikke er alene.
Glorifiserte skredscener popper opp i alle filmkanaler. Skredsekken har ikke gjort dem færre.
Her er en annen som gjennom regi, musikk og effekter heroiserer det å havne i et snøskred.

Lenke: Survived with ABS Airbag

Reklamen om airbag er i beste fall tvilsom

Tenker de som skrur sammen disse filmene, at det kan oppleves som forherligelse av en ekstremt alvorlig nestenulykke?
Den siste filmen overgår traileren til “Supervention” hundregangen, men begge kommuniserer til oss på samme måte. Og helten, er den som kommer unna med livet i behold.
Virkeligheten er dramatisk mye verre. Og uten glorie.

Ingenting i livet er ufarlig, og ingen går fri for risiko - enten man sitter i sofaen, eller man finner det ypperste av livskvalitet i bratt fjellterreng. Felles for oss alle, er uansett å ta vare på øyeblikkene. Og sørge for at det alltid blir et neste.

Vi er mange som vil fortelle om våre turer og valg, andre lagrer dem hos bare seg selv og turkameratene.
Vi som forteller, må vite at vi har et særlig ansvar. For hva vi forteller, og hvordan vi forteller. Vi lever i et samfunn der vi deler, og mest deler vi gode opplevelser. La det bli mange slike delinger i vinter: på tur opp fjellet, og i heftig pudderlek hjem.
Men husk også å fortelle om de gangene du snur, og om hvorfor.
Det er virkelig heltemot.