Scene fra Supervention
25. oktober slippes den norske skifilmen "Supervention" på norske kinoer. Traileren begynner med et gigantskred, utløst av en skiløper som åpenbart havner midt i. Alt filmet og klippet fra tre kamera. Jeg blir kvalm når snøskred normaliseres gjennom pompøs musikk, lydeffekter, inntrykk av overlevelse og spektakulære kulissebilder.
Sjekk traileren her, og gjør opp din egen mening: filmweb.no
En ny vinter står for
dør. Ola og Kari er hekta på toppturlivets kvaliteter, og skal forsere et sinnssykt
antall høydemeter. Fordelt på alle tenkelige, og også utenkelige, fjellområder.
Og jeg med.
Det beste å tenke på,
er at kunnskapen om snøskred og trygg ferdsel i fjellet er blitt både bedre og mer tilgjengelig.
Det vanskeligste er
at noen vil dø. I snøskred. Brutalt, men slik er det. Ikke siden 1984 har
vi hatt et år uten (kilde: NGI).
Vi håper alle på at
det ikke blir noen nær oss. Ikke nå igjen.
Det er to statement
innledningsvis i traileren til ”Supervention”. Gitt av to toppatleter.
Det ene er klokt, det andre sykt. Jeg tar det siste
først, siden det kommer først: Kryssklippet direkte etter det nevnte skredet:
«Nå har man
sagt det, man har skrevet opp det, vi har diskutert det. Nå står vi her. Da har
man litt press på seg, at man må gjøre det.»
En ung gutt, foran en heftig rail og ei steintrapp.
Jeg tipper han hadde ballene sine i tankene da han snakket, og ikke skredet.
Virkningen og regien er likevel til å bli kvalm av.
Kamera går, budsjettet definerer risiko.
Det andre, sydd inn i heftige fjellkulisser og
stupbratt skikjørig, er Aksel Lund Svindal – superalpinisten og
Nord-Norge-entusiast:
“Alle
nordmenn burde egentlig få muligheten til å oppleve hvor rått Norge kan være på
sitt beste.»
Det er sant. Vi som er heldige å ha denne interessen
- og både helse, tid og sted til å utøve lokal vinterfjellsport - unner flest
mulig det samme.
Aksel er en av de klokeste idrettsmenn. Men det han
sier rimer dårlig med snøskred. For akkurat som den unge gutten, hadde
garantert ikke Aksel snøskred i tankene da han sa akkurat det.
Han er likevel klippet knapt ti sekunder etter det
siste skredet. Og det kommer et til, like etter.
Ingen unnes å oppleve et snøskred. Ikke på noen måte.
Alle som kan bare bitte litt om snøskred, vet hvor tilfeldig og små marginene
er.
La meg ha det sagt: Jeg er blant de veldig, veldig
mange som ser frem til «Supervention». For mest av alt forherliger den
livskvalitet og lek. Og norsk natur.
Jeg innrømmer lett at
jeg lar meg imponere av utøvere som tyner yttergrensene forbi nettopp det: en
grense som ingen har passert før. Det er pompøst, men uten ”oppdagerne” hadde
vi stått fast i steinalderen.
På film er det rått å
se på. Og jeg blir sugd i mot. Jeg har lyst, men vet at jeg har
verken evner eller guts til å gjennomføre.
Mitt budskap er
likevel dette, for å gjenta: Gjennom regi og musikk gjør man snøskred til noe
annet enn hva det er. Man heroiserer, man normaliserer – i ytterste konsekvens kan
man bidra til å ufarliggjøre.
Selvsagt er ikke
dette hensikten til dem som lager filmen. Men virkningen blir slik.
Sannheten er at
snøskred er et helvete. Og ikke noe annet.
Derfor er jeg spent på hvordan skredhistorien
ivaretas i den virkelige filmen. Jeg håper at svaret jeg får på kinolerretet,
er at jeg gir alle som står bak denne storsatsingen ufortjent mye juling.
Saken er uansett den, at ”Supervention” ikke er
alene.
Glorifiserte skredscener popper opp i alle
filmkanaler. Skredsekken har ikke gjort dem færre.
Her er en annen som gjennom regi, musikk og effekter heroiserer
det å havne i et snøskred.
Lenke: Survived with ABS Airbag
Lenke: Survived with ABS Airbag
Tenker de som skrur sammen disse filmene, at det kan
oppleves som forherligelse av en ekstremt alvorlig nestenulykke?
Den siste filmen overgår traileren til “Supervention”
hundregangen, men begge kommuniserer til oss på samme måte. Og helten, er den
som kommer unna med livet i behold.
Virkeligheten er dramatisk mye verre. Og uten glorie.
Ingenting i livet er
ufarlig, og ingen går fri for risiko - enten man sitter i sofaen, eller man
finner det ypperste av livskvalitet i bratt fjellterreng. Felles for oss alle,
er uansett å ta vare på øyeblikkene. Og sørge for at det alltid blir et neste.
Vi er mange som vil
fortelle om våre turer og valg, andre lagrer dem hos bare seg selv og
turkameratene.
Vi som forteller, må
vite at vi har et særlig ansvar. For hva vi forteller, og hvordan vi forteller.
Vi lever i et samfunn der vi deler, og mest deler vi gode opplevelser. La det
bli mange slike delinger i vinter: på tur opp fjellet, og i heftig pudderlek
hjem.
Men husk også å
fortelle om de gangene du snur, og om hvorfor.
Det er virkelig heltemot.
Det er tre ting jeg ikke ser på. Det er turn, stup og kunstløp. Forresten det er fire ting. Jeg ser ikke på skredsurfing heller.
SvarSlettKloke ord Pål som det er bra at du deler. Takk!
SvarSlettHei Pål. Takk for kloke ord. Vi ønsker på ingen måte å glorifisere skredsituasjoner. Jesper setter sine egne mål og ønsker om å utrette nye triks på ski. Det han sier har ikke noe å gjøre med press eller forventninger fra oss som produksjonsselskap, men fra han selv som utøver. Jeg håper du sitter igjen med et annet inntrykk når du har sett Supervention og sammenhengen. Mvh Filip, Field Productions
SvarSlettTakk for responsen, Filip. Dette likte jeg: direkte og rask respons. Jo, jeg ser virkelig frem til filmen. Basert på tidligere produksjoner fra dere, har jeg store forventninger. Og som nevnt: jeg håper jeg gir dere ufortjent mye juling. Min kommentar dreier seg dypest sett om en utvikling, mer enn denne filmen. Drama, regi, musikk, lydeffekter. "Supervention" gir det aktualitet, noe jeg er trygg på at dere ser. Derfor er jeg også trygg på at dere ser virkningen av kommentaren til den unge atleten i traileren: for han hadde, som også du er inne på, ikke snøskred i tankene. I Tromsø, derimot, har vi hatt snøskred alt for nært de siste årene. Vi ses på kino. Pål
SvarSlettDette minner meg om Heavy Metal-høringen på 80-tallet med Dee Snider (http://www.youtube.com/watch?v=E7C5kj1VRIU)...
SvarSlett"People can interpret it many ways. Mrs. Gore was looking for sadomasochism and bondage and she found it. Someone looking for surgical references would have found it as well". Det er tydelig at du har dårlig erfaring med snøskred og når du da ser et snøskred med såkalt "pompøs" musikk lagt til i åpningsscenen går du umiddelbart i attack mode for å finne den glorifiseringen av snøskred du ser etter.
Du snakker om Jesper Tjäders uttalelse som "syk" og "kvalmende", selv om du selv ser at det har ingenting med skredet å gjøre. Gutten står foran en steintrapp i Oslo, direkte etterfulgt av et flyfoto av byen som tydelig separerer det fra skredscenen. Det er åpenbart for alle at det har ingenting med raset å gjøre, så hvorfor trekke det frem i en argumentasjon mot glorifisering av snøskred i det hele tatt?
Og når det gjelder Aksels uttalelse, så kommer den for det første et solid halvminutt etter første skredet - ikke 10 sekunder som du sier - og 40 sekunder før det andre. I trailer-tid er dette for evigheter å regne. På den tiden har de allerede vært verden rundt og stått på ski både i fjellsider, bigjumps og i urbane miljøer. Ingen normale, objektive mennesker vil se på dette som glorifisering av snøskred. De vil ikke engang se det i sammenheng med snøskredene.