fredag 28. mars 2014

Hemmeligfjellet

Noen turmål skal man verne litt om - dette er et slik.

Tor Edgar, Trond, Monica og Hege mot toppegga

Det er god grunn til å dele fine turopplevelser og nære turmål. Det får flere ut på tur, og viser frem de unike mulighetene vi har rett bortenfor hjemmene våre.
Men det finnes fortsatt noen perler i nærområdet på Kvaløya, som ikke er oppdaget av massene. Dette er et av disse. Og siden trafikken i nabo-området er tett, forblir den vårt hemmeligfjell.

Føret her i dag var prima - det er ofte det. Med plussgrader i lufta og kornet vårsnø ble det skikkelig mai-følelse på ettermiddagens moro. Og når alt toppes med superdupert slusjføre hjem, er inngangen på helga perfekt - selv med skinnflatt lys.


Monica og Stella - med Trond og Tor Edgar på slep


Skal - skal ikke...

Skal






mandag 17. mars 2014

Skredet på Lille Blå

Jeg var i ettermiddag en snartur oppe for å kikke på skredet som gikk under Lille Blåmann på søndag.

Dette bildet har jeg lånt fra Geir Jensen, som var oppe i formiddag. Skiløpere har valgt smart og konservativ linje. Bildene videre er preget av at jeg gikk da mørket begynte å dominere - med et pocketkamera...

Solid bruddkant - her har det gått fort.

…lengden på skredet indikerer store snømasser og god fart

Det er skiløperspor ned den vanlige sjakta, ganske tett inn til skredet. Jeg så ikke skispor over eller inn i skredet. Det er spor fra anslagsvis 10-15 skiløpere i området.

Forholdene slik de er om dagen, gjør at hver tur i høyden blir en liten eksamen for oss.

Skredet på Lille Blå har gått på et kjent skredsted: Senest i fjor gikk et tilsvarende skred her. Det var vanskelig å anslå både bredde og lengde på skredet, og høyde på bruddkanten i halvmørket, men vi snakker om ca. 100 meter bredt, ca. 250 meter langt og godt over 1 meter bruddkant der den er høyest. Bruddkanten starter 15-20 meter fra normal skinedkjøring. Det er ikke uvanlig å kjøre på ski akkurat der skredet er gått.

Som man ser av bildene, er hele fjellsiden rensket og skredet har hatt god fart ut over flaten. Her var det - slik skred av dette omfanget er - enorme blokker.


Fjellsiden er øst-sørøst vendt, om lag 35 grader bratt, kanskje 40+ noen meter i bratteste utgang av konveksen. Denne siden samler mye snø fra flere retninger: også i år har man sett en tydelig opplagring her. Den som er her om sommeren, vet at fjellet gir en god glidflate.
Den korte fjellsiden ender brått i en flate med en liten ryggformasjon i øst, og er i så måte en solid skredfelle.

Tydelig vindpåvirket i øverste flanken - men kaldt, friskt og lettkjørt pudder

…og nydelig på toppen






søndag 16. mars 2014

Eksamensdag

I går var det snorkelføre i ordets rette betydning - i dag er det eksamensdag.

Badeglede i går. 

Sol fra blå himmel. Vindstille. Helg. En perfekt dag å våkne til. Avtalen med turfølget, klokken 0930, virker alt for langt unna. Det er dagen for å gjøre et stort uttak fra toppturkontoen.
Vil ut - vil ut nå. Etter uker uten nysnø, mest vått og is - er suget enormt.
Dette er er sikkert: I fjellet ligger tonnevis med ferskt pudder. I lesider og renneformasjoner mer enn ellers.

Derfor er dette også dagen som stiller særlig store krav til oss. Fordi vi har gått lengselsfult på vent i uker - fordi skredfaren fortsatt er rimelig stor og til dels uforutsigbar. Det er ingen opplagte lesider, det er flere svake lag. Det er mye vindtransportert snø.
Det er kort og godt ikke dagen for å la nysnøen og suget lede deg til å gjøre mangelfulle vurderinger.
Å lese varsom.no sitt varsel, er en god start på turdagen. Å velge rett turfølge, det samme.

Samtidig kan du ferdes helt trygt i det absolutt meste av fjellet, også i dag. Dette er virkelig dagen for å komme seg ut og opp, og nyte alt det beste vi har i Tromsø. Det er ikke lite. Fjellene venter på deg - og meg. 
God tur.





søndag 9. mars 2014

I kamp med Jorun

De fleste turene her er solskinnshistorier. I dag tok vi opp kampen mot Jorun.

…det ble ikke satt av mye tid til solbærtoddy og vaffel på toppen i dag

Vi startet i tåke så tett, at vi nesten ikke så skituppen. Heldigvis for Thorleif og meg, har Terje innebygd kompass i skallen. Og midtveis dro Jorun til med en skikkelig utblåsning, sendte tåka rett til havs - men pisket oss til gjengjeld ganske hardt resten av turen. Det er heldigvis sjelden man går med goggles på opp.
Det lar seg likevel diskutere om Jorun er ei trollkjærring eller ikke. Vel, for oss som begynner å bli lei av betongskare og blåis, har hun i alle fall gitt etterlengtet påfyll. Kjøresnøen i dag var både tørr og fin over skoggrensa, bare man kom seg litt i le. Et skinnflatt lys utfordret balansenerven, men vi er enkle sjeler, og gledet oss over snøsprut og fine spor i flankene.

mandag 3. mars 2014

Perfekt på Kistefjell

For en perfekt drømmedag det ble i fjellet. Når skiføret gir begrenset glede, er fatbiken blitt en herlig turkompis.


Lørdagens tur til Kistefjell over Finnsnes, ble min suverent fineste vinteropplevelse på to hjul. Silkeføre og påskestemning. En dag som skapt for både å kruse rundt om kring, og for fartsfylt lek på tjukke hjul hjem. Forholdene mellom 500 og 700 moh var ganske enkelt perfekt.

Sjekk bare denne filmen: Fatbiking Kistefjell 

(Klikker du på HD på filmen, får du best kvalitet)




Opp til den åpne varmebua på ca. 600 høydemeter, var det godt tråkket med beltekjøretøy og skutere. Jeg satt derfor på setet hele veien hit, selv om det kostet h.s mye melkesyre i lange strekk. Bua er forresten et perfekt sted for å nyte både matpakke, solbærtoddy og utsikt - og samle nye krefter til toppstøtet. 
.
Det virker som at hovedtrafikken opp fjellet stopper ved varmebua, for her sluttet også tråkket som jeg hadde sittet så godt i. Videre var det et løst skuterspor, og fra Kistekråa cirka 100 høydemeter lenger opp, var det skiføre til godt oppå leggen opp siste kneika. Jeg droppet derfor å bære sykkelen opp - fordi jeg hadde måtte bært den også ned.
Når drømmeføret var her nede, ble det overhodet ikke noe offer at toppen ikke ble nådd denne gang. Tvert om ble det enda mer tid til å leke akkurat der dagen var skapt for det.




Søndag la jeg turen til Kaperdalen: høyden på Senja blir aldri galt. Heller ikke på tjukke gummihjul.


...mens mandagen ble brukt til riverdance på Vangsvikfjellet: småglatt, men sykt artig å leke seg langs elveisen.