Påskemoro blant polare lavtrykk

Vi har brukt hver dag av påsken til å feire snøen, leken og gleden med å teste nye grenser. Brettspill har det blitt lite av.

Å presse yttergrenser er en basisferdighet: frisk satsing i hoppbakken.

Jeg låner denne facebookeldingen fra en klok mann, fordi det er sant:

"I ei påske da en del av oss sliter med å kjenne igjen virkeligheten. Da svart og hvitt i store bokstaver slår i hjel nyansene i realitetene".



Takk Espen Nordahl.
Mitt ønske er at mange som snakker og skriver om skredfare og turer i fjellet reflekterer over disse ordene. Både blant oss som ofte har ski på beina, og dem som sjelden har det.

Heldigvis har vi hytte i skogen. Uten internettforbindelse og avislevering. Vi har unger som elsker å være ute, som elsker å stå på ski, som tar en utfordring og som fryder seg over og bare ser muligheter i 20-30 centimeter nysnø i døgnet. Som ikke blir livredd om de står til halsen i nysnø, lander på hodet etter hoppkanten eller bakken er brattere enn noe de har gjort før.
Derfor har vi vært mest ute: vår brettspillpåske oppsummerer seg til en runde Den Forsvunnede Diamant.

Påskens mest brukte lekestativ: hyttetaket

Jeg våger også en innrømmelse, sånn helt på tampen av påsken: Mot "alle gode råd" har jeg våget meg mot høyden. Det har gitt trygge og fine turer. Det er nemlig mulig, også på faregrad 3 og 4.

Du kan sjekke litt av skimoroa i denne filmen:
https://vimeo.com/63051914

Jeg avslutter med nok et utdrag fra min kloke venn sin facebookmelding:
"Så la oss derfor fremheve alle de tusener som denne påska har gjort de gode vurderinger, de gode og bevisste vegvalg."
For det er jo hva det dreier seg om. Egentlig.
Ikke la redsel ødelegge for gode valg.
Er det ikke?

Du er ikke gammel før den dagen du slutter å leke